Vanskelig å bryte stillheten

Jeg synes det er en kjedelig start på et blogginnlegg når man starter med; “Nå er det lenge siden sist!”. Jeg ser jeg ikke har trykket på “publiser” siden juni, men jeg har skrevet litt.

Eller, jeg har begynt på diverse innlegg. De har blitt liggende som utkast, og er slettet igjen, alle sammen.

5 måneder. Med hva?

Jeg leser ytterst sjeldent mitt siste skriveri før jeg skriver igjen, for jeg blir ofte fanget litt i det jeg leser. Og når jeg først trykker på “publiser”, har jeg gjerne hatt en sterk mening, en slik mening som bare ut av hjernen, gjennom armene og fingrene, ned på tastene og ut på skjermen.
Så hvis jeg leser det siste innlegget, er jeg sikker på at tankene jeg har , som får meg til å endelig skrive og forhåpentligvis trykke “publiser” om noen minutter, blir påvirka i en eller annen grad. Da blir den nåværende tanken farga, påvirka, kanskje til og med borte, eller jeg mister boosten som får meg til å klare å publisere.

Jeg tror jeg trenger litt selvtillit for å publisere, og det har jeg manglet lenge. Selvtillit i form av en sterk mening, en fin sak, en viktig greie eller lignende, eller bare i form av en god dag med overskudd og noe på hjertet.

I dag er det egentlig ingen av delene.
5 måneder er over 20 uker. Jeg har tenkt på, og hatt lyst til, å skrive minst fem av sju dager i uka, hele denne tiden. Sist jeg satt sånn jeg sitter nå, var det ikke engang ordentlig sommer. Nå er det straks jul.

Jeg finnes på andre plattformer, aller mest på snapkanalen Ærlig talt – Psykisk helse, der jeg vlogger hver onsdag/torsdag. Så mange av dere veit jo mer om ståa enn dere ville visst om dere kun fulgte med her på bloggen.

Det har kanskje ikke skjedd veldig mye, men det har vært veldig mye likevel. De som kjenner meg eller følger med på en eller annen plattform, veit at det foregår mye i hodet mitt selv om verden kanskje står stille ellers.

Jeg sliter jo med mine ting, og det er mange ting som følger med. Det dukker opp mange meninger – både mine egne og andres. Det dukker opp fordommer. Fordømmelse. Gode ting og dårlige ting. Ting jeg kan regne med, og ting jeg blir overrasket over. Gleder, skuffelser og sorger.

Det er dét som egentlig får meg til å skrive nå. Jeg har antagelig opparbeidet nok meninger, tanker, følelser og observasjoner til å skrive og publisere innlegg hver dag ut 2020. Men det blir det ikke.

Jeg tenker mange ganger om dagen på hva jeg skal skrive om, for det bearbeides i bakhodet døgnet rundt. Meninger og observasjoner. Rettferdighet og fordommer. I tillegg til vanlige og hverdagslige både fine og vonde ting. Jeg har så innmari mye klart. Ting jeg veit ville vært bra.

Men jeg har blitt litt feig. Jeg er ikke så veldig sterk nå som både kroppen og psyken jobber på spreng for å fortsette å holde meg oppe, så jeg tør ikke bare skrive og stole på meg selv, og trykke “publiser”. Til og med det tilsynelatende overfladiske jeg har skrevet her, gjør meg usikker.

Men – for hva? Det er jo ikke sånn at jeg sitter på top secret information om noe som helst, bare om meg og mitt. Og ingen er nok interessert i å ta meg på det, utenom nettopp jeg selv.
Så det er meg det gjelder, en gang til. Jeg setter stopper for meg selv. Begrenser meg selv, det er det jeg gjør. Og det har jeg gjort veldig mye i år, fordi jeg ikke har overskudd til noe annet.

Jeg har måttet jobbe med å bli vant til å begrense energi både fysisk og psykisk de par siste åra, etter jeg har blitt verre på fysiske plager eller lidelser. Og da er det lett at resten automatisk blir med, og begrenses det også. Jeg er jo ikke kjempeglad for å bli sengeliggende dagen etter av å gå 400 meter en dag, og det setter da stopper psykisk også. Det henger sammen, det aller meste.

Så jeg jobber fortsatt med sånt, jeg jobber ganske mye, faktisk. Alt er trening, alt er jobb, alt er gjøremål jeg må prøve meg fram på. Det kjører som bakgrunnsprogram hele tiden, dag og natt, men det går sakte.

Som sagt så har det ikke skjedd veldig mye, jeg ville bare si at det forsåvidt ligger an sånn ca som før, jeg jobber med det samme hele tiden, og gir meg ikke. Det jeg jobber for er livskvalitet, og det er ikke så lett.

Noen ting har derimot skjedd, noen ting har endret seg, og det har ikke vært nevnt noe særlig av veldig personlige og følelsesmessige grunner. Men det kan jeg love, at det ganske snart kommer noen skikkelige oppdateringer på enkelte ting livet har bydd på de siste stille månedene.

PS: Jeg har veldig lett for å skrive uten å tenke, det er da det blir best og mest ærlig – altså lite gjennomtenkt – men jeg veit det er lurt å holde seg til en sak, ett tema, om gangen. Så derfor tar jeg ikke tingene nå, og da kan jeg for en gangs skyld si at det ikke blir like lenge til neste livstegn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no