Søvnløs

På sånne netter som dette, hvor jeg ikke får sove uansett hvor trøtt jeg er, uansett hvor sliten fysisk jeg er, uansett hvor mye frisk luft og dagslys jeg får, blir jeg ekstra irritert på alle som kommer med sånne fine råd om hvordan jeg skal sove bedre.

– legg deg tidlig og stå opp tidlig hver dag, så skal du se du blir vant til det.

– bruk hjernen i løpet av dagen så du blir sliten i hodet til kvelden.

– vær mer aktiv, så kroppen blir sliten og trenger søvn.

– ikke tenk så mye.

– slå av skjermer på mobil, tv, pc og alle andre skjermer, og slukk lyset.

– lukk øya.

– må jobbe, veit du.

– siden du ikke jobber nå, hold deg aktiv hele dagen, gjør noe hele tiden.

Og ca hundre slike til. Som regel får jeg lyst til å gneldre tilbake; “JEG HAR PRØØØVD!!!!!”

Men jeg gjør det ikke. Med mindre kanskje noen veldig nære sier det på en ekstremt feil dag.

Når det gjelder slike ting, som det på en måte er enkle løsninger på for dem som ikke sliter med det jevnt, men kanskje en natt eller ei uke nå og da, er det så stor mangel på forståelse.

Ikke at jeg trenger så himla mye forståelse på det med søvn, trenger ikke å snakke om det heller, men de råda kommer jaggu meg uansett. Og man blir såå lei.

Det blir liksom som å si til en med narkolepsi at han kanskje ikke bør sove på dagtid. Sove kun i sengen, til faste tider. Hver dag.

Altså 🙄

Som dere kanskje skjønner, jeg får ikke soveee! 😭😭😭 Kl er nå 05:56.

Er så trøtt, og er så sliten, men det går ikke. Har brukt hjernen og kroppen helt ut idag, og har prøvd med skjerm, uten skjerm, med lys, uten lys, med bok, med lydbok, uten lyd, to puter, ei pute, ingen pute. Snudd dyna. Gått på do. Snudd meg masse. Prøvd varmt rom og kjøligere rom.

Det siste jeg prøvde var å spise litt og lese bok, for så å gå og legge meg igjen. Funka ganske dårlig. Nattas forhåpentligvis siste, men sannsynligvis ikke siste forsøk, er å skrive et liitt mindre meningsfylt innlegg her.

Fordi jeg trenger å sovne. Føler faktisk øyelokka blir litt tyngre, så da må jeg finne på noe etter jeg er ferdig å skrive, så tyngden i øynene ikke fordufter igjen.

Prøver å stoppe her, slå av lyset igjen, og kanskje velge lydbok som nok en gang forhåpentligvis siste forsøk.

Natta 🧡

Man kjenner igjen sine egne tegn

Jeg har som sagt tidligere et innlegg i hodet, men jeg får det ikke ned. Jeg klarer rett og slett ikke å skrive det enda. Det har surret og utviklet seg i hodet mitt i egentlig flere år, men de siste 4 ukene spesielt. Derfor har jeg vært mye mindre aktiv her inne enn jeg hadde tenkt, for jeg har rett og slett fått skrivesperre!

Innlegget handler om livet mitt, et slags oppgjør, en slags “en gang for alle”-forklaring. Men jeg er ikke klar for å skrive det, det stopper seg helt. Jeg var godt igang her en dag, men da klikket selvfølgelig den gamle, dumme PC-en min. Tok det som et tegn, for det jeg skrev hadde veldig dårlig flyt, og ikke så bra ordlegging. Det kom ikke naturlig, jeg måtte presse det frem. Så jeg må ta det etterhvert som det er mer bearbeidet i hodet.

De siste ukene har jeg vært veldig sliten. Varmen er selvfølgelig én ting, for det har jo vært ekstremt varmt. Men jeg har hatt mye nerver, og mye vondt i kroppen. Jeg har hatt veldig mye mareritt, og både våknet og lagt meg med angst i kroppen. Kraftig uro, sånn at kroppen er bare uvel – alt kjennes bare ekkelt, småkvalmt.

Noen av dagene tok det meg veldig lang tid å for eksempel gjennomføre et besøk på butikken, noe jeg har slitt veldig mye med i noen år, men jobbet med til det bedre. Det at ting som dette kommer tilbake, må jeg ta som et tegn på at nå har jeg presset meg litt mye, litt for langt.

Man kjenner igjen sine egne tegn etter hvert, og da må man passe seg litt, passe på.

De par siste dagene har jeg følt meg litt bedre, litt lettere. Det kan mange ta som at man er frisk, man føler seg bra, man har en god dag eller periode. Det synes jeg egentlig er litt trist, for da føler jeg at jeg må jobbe meg opp for å vise at jeg har en god periode, når jeg egentlig bare føler meg litt mindre dårlig enn dagene før. Hvis dere skjønner?

I dag skulle jeg hatt snappen Ærlig talt – Psykisk helse, men har etter mye diskusjon med meg selv, bestemt meg for å sette inn en reserve. Noen dager trenger jeg å være ekstra usynlig, og det følte jeg for nå.
Jeg er veldig for at jeg, og helst andre, skal kunne vise alt av sin hverdag på snappen, nettopp for å få frem et bilde av hvordan hverdagen kan være med psykiske problemer/lidelser. Det har jeg absolutt gjort selv, og trives også med det. Men i dag trengte jeg en liten pause, jeg føler ikke jeg har så mye å komme med akkurat nå.

Noen dager trenger jeg også å bare surre rundt for meg selv, få gjort litt hjemme, holde på med bullet journal, sortere ting (som jeg er veldig glad i, samtidig som det er en del av min OCD), lese eller se serier, og gjerne en god blanding av alt om hverandre. Kose meg og prøve å slappe av.
Det trenger jeg nå.
Nå har jeg i sving en klesvask, renser sluk, har vaska kjøleskapet og sortert matvarene, skriver, legger ørten ting i ønskelister på Wish, vasker badet, leser og rydder om hverandre. Litt til og fra. Det er sånt jeg liker best.

I dag tar jeg hensyn til meg selv, på min egen, rare måte. Sier nei til snappen, gjør det koseligere og finere rundt meg, og gjør akkurat det jeg vil, akkurat når jeg vil.

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no