Små skritt frem er også fremskritt

I de mest stille periodene her på bloggen, har jeg egentlig mest å skrive. Hadde den vært lukket kunne jeg skrevet mange ganger i uka, kanskje hver dag. Men det er noe med det å vite at hvem som helst kan lese. Jeg orker ikke alltid spørsmål eller misforståelser, så da er jeg heller stille. Det er dumt, for i de mørkeste periodene kommer jo det hardeste fram.

Jeg har hatt en veldig tung depresjon siden høsten, og jeg kaller det vinterdepresjon selv om den kanskje ville kommet uansett. Den har begynt å letne.

Jeg er ikke like langt nede hele tiden lenger, og jeg er ikke så lukka i hodet. Som om jeg bare hadde liv nok til å kjenne min egen smerte og elendighet, og ikke nok til det engang. Det er så fælt. Man føler seg så himla tung på alle måter, og alt ER tungt. Man lever ikke, man bare er. En kropp man ikke orker å lee på, aktivere, stelle med og gi næring. Uansett hvor hardt man prøver, føles det ikke nok, for ingenting er nok, ingenting holder, ingenting hjelper.

Nå har det letna litt, og jeg kjenner at selv om det fortsatt er tungt, er det ikke grusomt hele tiden. Jeg smiler mer, prater mer, ser mer, lukter mer, kjenner mer, smaker mer. Alle sanser er åpna litt, og jeg kan heldigvis kjenne at sola varmer og nyte det. Jeg kan puste frisk luft igjen, og ikke bare føle at jeg puster inn mer og mer elendighet og gift. Jeg kan kjenne glede over ting igjen, sånn smått. Kjenne at det er godt med lysere dager, deilig med bare veier, og bli glad for hver dag snøen har trukket seg litt lenger tilbake på plenen.

Å henge klesvask til tørk ute, er noe av det beste jeg veit. Det føles så bra, godt, friskt og reint! Og mens jeg gjør det, flyr Peder rundt meg og jakter på fugler ingen andre ser, og sola varmer i nakken. Fregnene begynner snart å dukke opp, og det bleke ansiktet mitt får mer farge. Som mamma blir jeg helt hvit om vinteren, og enda hvitere og gråere når jeg har hatt det så tungt som i vinter. Så hver fregne er hjertelig velkommen, jeg gleder meg til å føle meg freshere uten å dyppe ansiktet i sminke.

Jeg sover fremdeles helt totalt skeivt, men det er forskjøvet riktig vei med 2-5 timer, det varierer. Men fremskritt er bra skritt. Små skritt frem er fremskritt.

Jeg har fremdeles alle smerter og plager, men jeg har mer liv i meg til å takle det nå, enn på de dypeste, vondeste månedene i vinter. Jeg prøver å gå litt mer, og selv om det ikke er mye å skryte av, teller det. Små turer er også turer. Små skritt er også fremskritt.

Jeg driver også å tester ut en helt naturlig “medisin”, og har så trua og håp at jeg kommer til å gå rett i vinterdepresjon hvis det ikke funker. Neida. Jeg skal definitivt skrive om det og anbefale det hvis det funker, men jeg må prøve en god stund til først.

Så, det er lysere tider ute, og det er lysere tider i hodet mitt, i sjelen min. Så får jeg bare håpe det varer, om ikke evig.

Harryhandel

Den første uka som 30-åring har jammen gått fort!

Det har vært mye søvn på dagen og våkentid om natta, men sånn er det i perioder. Det var et møte jeg ikke klarte å dra på, som jeg egentlig burde vært på. Jeg har vært kjempetrøtt inni, og klar til å sovne på et blunk, men kroppen eller hodet eller et eller annet, har ikke villet sovne. Det har vært hardt, frustrerende og veldig slitsomt, da jeg jo er veldig trøtt når jeg ikke får sove.

Natt til i går sov jeg ingenting, faktisk la jeg meg ikke for å sove engang, så våken var jeg. Da hadde jeg jo sovet utover dagen på torsdag, så det var ikke særlig rart. Fredag morgen kl 08 ble jeg henta av pappa og mine to eldste tantebarn, for vi skulle til Sverige! 

Siden stormen Knud har skapt litt vindvær og dermed mye sjø, kjørte vi bil hele veien istedet for å ta båten. Første stopp var en kjempegod frokost på Marché i Moss(?).
Vi var kjapt innom Strømstad, før vi dro til Nordby-senteret, og til slutt på Svinesund. Jeg hadde med hele 5!! søppelsekker med pant, siden vi prøver å kjøpe mest brus i Sverige. Nå har jeg ikke vært i selve Sverige på mange måneder, sikkert et halvt år? Så har ikke fått panta. Alle gjetta på hvor mye summen på panten ble, og jeg vant igjen, hoho 🙂 Panta for 536 kr! 
Mange ler litt av at man tar med pant tilbake til Sverige, men hallo – det blir penger av det. Litt kleint det minuttet det tar å gå til panterommet, men man er ikke akkurat aleine om å ha en vogn eller to full av pant.

Vi kjøpte masse brus og drikke, godteri og litt mat. Fikk kjøpt mange forskjellige kjøttpålegg, blir så fort matlei av å spise det samme. Vi har lenge spist ostesmørbrød og ellers det samme pålegget, og det blir så kjedelig i lengden.

Bonusdatter har overnattet her, og det har vært kjempekoselig. Vi var på butikken midt på dagen idag for å kjøpe frokost, så vi har alle kost oss med god frokost 😀 
Jeg har sovet så godt i natt, tror ikke jeg har våknet en eneste gang. Det kommer så klart av at jeg var våken i godt over 30 timer inkludert en harrytur, og at det ble litt gåing igår. Var så trøtt at jeg småsovnet rett opp og ned i sofaen, og det er så vidt jeg husker at jeg redde opp sengen til Ida. Tror faktisk jeg sov sammenhengende i 12 timer, fra midnatt til midt på dagen. Våkna av en melding om at folk begynte å bli sultne og lurte på hvor jeg var, haha :p

I dag tror jeg det blir en fin dag videre! Jeg føler meg bra idag psykisk, er ikke noe ille i det hele tatt. Litt rusk bare. Vasker litt klær og henger opp og sånt, og håper Knud tørker det fort. Trengs  å få unna litt andre gjøremål også, og det tror jeg jeg skal kose meg med idag. 

I tillegg skal jeg gjemme unna litt varer fra Sverige rundt omkring, det har en tendens til å vare mye lenger hvis ingen andre enn jeg veit hva jeg har på lager.. :p


Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no