Kanskje jeg har funnet en løsning

Hei i påska!! 😍

Jeg klarer ikke så godt å forholde meg nøytral til hverdagene, så denne uka her er drømmeuke for meg. Så mye fri! Og da kan det hende du tenker at jeg jobber jo ikke? Jeg går jo ikke på skole? Egentlig gjør jeg kanskje ikke en dritt?

Hodet mitt har fri. Ganske. Jeg har SÅ mye mer angst og nerver i ukedagene, enn lørdag og søndag. Søndag begynner det gjerne igjen, for da gruer jeg meg til mandag. Og tirsdag og onsdag og torsdag, også begynner jeg å tenke “bare fredag igjen, så er det lørdag”.

Skjærtorsdag denne påsken hadde jeg den beste dagen jeg har hatt på mange år. År, ja! Det er først og fremst fordi det var en skikkelig fridag, men det ligger så mye mer bak. For bare to-tre uker siden hadde jeg ikke klart å føle at det var fri, uansett hvor mye butikkene var stengt, folk var fordufta fra gatene og hvor lite reklame som tikker inn på mailen.

Men nå har jeg hatt to bedre uker, jeg har vært så fri i hodet. Fri som i at jeg føler et tykt, hardt filter har forsvunnet fra hjernen min. Jeg har fått klarer syn, kjennes det ut som, så filter for øynene er også forsvunnet. Jeg sover bedre, står opp lettere, er gladere, lettere, blidere og mye mer tilfreds. Med det aller meste. Hvorfor kommer jeg tilbake til seinere, jeg har jo sagt at jeg har prøvd en naturlig “medisin”, men jeg vil teste det mer før jeg snakker om det, for ikke å anbefale eller mislede noen.

Men jeg har trua selv. Jeg er dessverre tom nå, og har derfor gått på halv dose i noen dager. Igår fikk jeg derfor den første smakebiten på baksmellen. Jeg husker nå plutselig hvor vondt jeg har hatt det i månedsvis, jeg verker overalt!

Kjeven er så vond at det kjennes ut som alle tennene oppe er løse og betente. Det kjennes ut som jeg har digre blåmerker overalt, men ingen merker er å se. Bare ved berøring er det som om noen stikker meg midt i et blåmerke. Peder er litt upraktisk sånn sett, da han tråkker på meg og sparker meg hele tiden. Hunden, altså.

Det var vanskelig å stå opp, fordi det er så slitsomt å ta på klær. Tok det i to omganger. Pause før jeg kom meg opp trappa, og astmamedisin for å lette brystet når jeg var oppe. Matlysten er borte igjen, og det tok tre timer før jeg fikk spist, og jeg spiste fordi Kim sa jeg måtte få i meg noe mat. Mens jeg ordna meg noe å spise, grua jeg meg egentlig bare til å rydde opp etter meg. Fordi jeg ikke orker. Jeg har ikke energi. Og det lille jeg MÅ gjøre, gjør bare vondt.

Jeg har fått tilbake filteret rundt hjernen, og er ikke lenger like klar, blid, glad og tilfreds. Jeg er litt sur, faktisk, og ganske trist og litt deppa. For å kjenne på dette igjen er ikke moro.

Jeg merker så ENORM forskjell at det er nesten så jeg ikke har trua likevel, at jeg tenker at det kanskje var tilfeldig, den gode bedringen jeg har hatt de to siste ukene. Men det kan ikke være tilfeldig, det er INGEN annen grunn til at jeg plutselig skulle få det bedre både psykisk og fysisk.

Altså, de to siste ukene har vært helt fantastiske. Jeg har vært så god i kroppen, mildere smerter som smertestillende faktisk kan hjelpe på. Jeg har stått opp så enkelt og greit, og jeg har fått gjort så mye! Vanlige ting som “alle” gjøre hver dag. Jeg har vært mye sosial! Og det så å si uten nerver, angst, dumme tanker om hvor dum jeg kanskje var, om jeg sa noe galt, teit, om jeg så rar ut, tjukk eller hadde en flekk i ansiktet. Altså, hva som helst.

Jeg har kosa meg SÅ mye med å være sosial!! Jeg har hatt LYST og trang til å være sosial, møte de fine menneskene jeg har, prate, le, smile og slappe av. Alt jeg ikke har kunnet på veldig lenge. Jeg har vært den gode, gamle meg igjen, og både jeg og de jeg har vært med har merket det. Folk på snapkanalen min Ærlig talt – Psykisk helse har merket det, og jeg har fått SÅ mange positive meldinger fra følgerne om det! Om at det er godt å se meg så blid og fornøyd igjen, og at de unner meg det, og det er så innmari hyggelig! Ikke bare at de sier det, men at både de og de jeg møter ansikt til ansikt merker det så godt. Det er en bekreftelse tilbake til mine egne følelser om at jeg har det bedre, og det gjør så godt.

Men, nå er jeg som sagt tilbake til alt det vonde, og jeg er skikkelig spent på om jeg kommer meg like langt en gang til. Da finnes det ikke tvil, og jeg skal si litt mer om hva jeg driver og prøver ut.

Resten av påsken og fridagene skal gå med til avslapping og hvile, også skal jeg gjøre det jeg orker. Mandag skal jeg på julemiddag! Også må jeg bare prøve å forberede meg til en haug med hverdager igjen.

“Hva fyller du dagene med for tiden?”

“Men hva gjør du om dagen, May Kristine?”

Dette er det verste spørsmålet jeg kan få av de som liksom skal bety noe for hverdagen og fremtiden min, de som kan gjøre noe med den. For jeg har blitt spurt om dette i årevis, og merker jeg ikke tør å svare lenger, for uansett hva jeg svarer, kommer oppfølgingsspørsmålet; “Og så, da, hva gjør du da?”

La oss bare kalle en banan en banan. Ikke sant?
Jeg har mange forskjellige lidelser jeg SLÅSS mot hver eneste dag, hver eneste time. Ofte klarer jeg å late som ingenting, for å fungere. For eksempel sosialt, når jeg egentlig er så sliten at jeg egentlig bare trenger å krølle meg sammen til en ball og ha Kim ved siden av meg. Han som alltid sier at det går bra. Noen ganger må jeg heller late som.
Når jeg da er ferdig med det, må jeg ta igjen for de timene jeg klarte å late som. Så det blir dobbel lidelse. Helst ved siden av Kim som sier at det går bra.

Det er det jeg gjør om dagen, jeg prøver for harde livet å holde hodet over vannet! Står man med vann til halsen, kan man ikke henge med hodet, ikke sant. Det er det jeg driver med. Jeg prøver å holde hodet oppe for å ikke drukne.

Det er en fulltidsjobb. Ikke bare 100 %, 7,5 timer i døgnet, fem dager i uka, som de fleste jobber. Jeg snakker fulltid, altså. Full. Tid. Kan ikke snu ryggen til, hodet må opp.
Begynner hodet å glippe, må jeg passe på som Gaute i Farmen ved melkespannholding. “Opp med venstre arm!” Hvis ikke taper man, og den andre vinner en ukes opphold til.

Så dette gjør jeg da, hver eneste time. Det er en fulltidsjobb. Både kroppen og hjernen er fullt fokusert på det, hele tiden. Alt annet jeg måtte klare å gjøre, om det så er å sminke meg eller å dra på kjøpesenter fullt av folk, avhenger av hvor mye ekstra jeg klarer å presse meg.

I tillegg så har jeg dette lave stoffskiftet mitt, som har snudd hverdagen min totalt opp ned fysisk. Jeg har ingen energi lenger, og noen dager klarer jeg ingenting. Ikke som i å ikke gjøre noe ekstra, men INGEN TING. Det eneste jeg MÅ disse dagene, er å ta medisinene mine. Noen ganger glemmer jeg det også, for kroppen og hjernen er proppfulle av alt annet de må gjøre hver time hvert døgn.

Disse dagene er min eneste viktige oppgave å prøve å huske å ta medisinene mine.
Dette er dagene jeg må hvile på badet når jeg endelig har orket å gå dit for å gå på do, før jeg klarer å gå opp trappa igjen, for å sette eller legge meg igjen, for å hente meg inn igjen. Hente meg inn igjen fordi jeg har gått til badet og vært på do. Fordi det tapper meg, for jeg er allerede på minus i alt.

Jeg har følt at disse psykiske lidelsene er noe jeg må, men kan – på mitt eget vis – leve med. Fordi sånn er det bare, sånn er jeg bare. Så har jeg de tre siste årene begynt å få mer fysiske plager. Jeg er ikke vant til å være ordentlig fysisk syk, bortsett fra en jevnlig influensa eller bihulebetennelse.
Jeg kunne liksom gå over til de kreftene jeg hadde på lager fysisk, fordi jeg manglet det psykisk. Nå kan jeg ikke det lenger, og det er så himla tungt.

“Så hva gjør du, hva fyller du dagene dine med?”

Jeg får lyst til å gråte. Jeg har ALDRI skammet meg over plagene mine tidligere, aldri vært snakk om. Men nå så er det ikke lenger nok å si “jeg klarer ingenting, jeg er så dårlig/tom at det er det jeg orker. Kanskje stå opp, spise en eller to ganger i løpet av dagen, kanskje jeg orker å strikke en runde, hvis armene ikke verker.” Altså, det er jo sånn det er.

Jeg gjør det jeg MÅ, deretter gjør jeg det JEG må.
Det betyr at jeg gjør det jeg føler jeg MÅ, for å føle meg ca oppegående. Står opp, tar på meg klær, pusser tenner og tar medisiner. Går ut med Peder så han får gjort det han må. Passer på kjæresten min, og passer på meg selv. Jeg gjør det jeg må for å overleve dagen.

Så det JEG må – det er ting jeg gjør for å føle at jeg gjorde noe ut av den dagen. Det varierer så mye hva det er. Noen ganger tar jeg skikkelig tak og bruker meg ut på husarbeid, og som jeg koser meg da! Jeg får gjort så mye, og det blir så fint og flott, men i bakhodet synger de om at morgendagen blir vondt, og overimorgen og dagen etter der. Men jeg gjør det, når jeg klarer.

Andre dager er det å sminke meg for å føle meg freshere. Lysere, bedre. Før gjorde jeg det for å SE litt freshere ut, eller bedre. Nå gjør jeg det for å føle meg bedre. Å føle, det er så viktig nå.
Så kanskje jeg strikker en runde, eller et helt nøste. Jeg har lært meg å finne mestring i hver maske.

Jeg har strikket fire meter nå, skal strikke fire eller seks til, og jeg begynte på tredje tometersremse igår. Jeg gjør det for å sy det sammen til et pledd til meg selv. Fordi jeg da gjør noe godt for meg selv. Fordi jeg vet vinteren blir beinhard på leddene og musklene mine, og de dagene det er verst, skal jeg ha det pleddet rundt meg og tenke på at det ligger min egen mestring i hver og en av de flere tusen maskene.

Så driver jeg mye med bullet journal da, min store hobby. Den kan jeg sitte med i timesvis, men de siste seks ukene har jeg ikke gjort det. Jeg har gjort det nødvendigste, fordi det er en slik ting JEG må. Jeg motiverer meg selv og inspirerer meg selv, spesielt når jeg kan krysse ut en ting jeg har gjort den dagen, eller kanskje åtte ting. Jeg farger ut når jeg sov i natt, kanskje er det bedre søvn enn på en uke, og det er godt å se. Det er ting JEG må se. Mestring.

Jeg fyller inn skritt per dag. Jeg måtte stille ned “dagens mål” når jeg var sengeliggende LS-pasient i våres. Det var klin umulig å nå 10.000 skritt lenger. Det som gikk så fint før. Det som var gøy, og som var min mestring før. Det var så gøy når klokka vibrerte på håndleddet når det kom fyrverkeri og lysende “10 000” på den lille skjermen. Det var en fin greie før.
Men jeg skriver inn skrittene likevel, og blir motivert og glad for hver ekstra skritt jeg skriver inn i boka.
Fordi den følelsen er viktigere enn å gå selve skrittet, for meg.

Jeg ser på serier. Helst samtidig som jeg strikker eller holder på med bullet journal, eller veksler mellom de begge. Fordi jeg prøver å få hjernen og nervene til å koble av ved å ha på et eller annet øynene, og kanskje hvis jeg er heldig, hjernen, kan fokusere på. Følge med på.
Kroppen må også ha noe å fokusere på, der kommer strikking eller bujo inn.

Jeg snapper. Som i Snapchat. Jeg driver en kanal om psykisk helse, og jeg har mitt faste døgn hver uke. I tillegg har jeg et fast døgn i en annen kanal hver uke. Så to av mine døgn går med til det hver uke. Det er veldig givende, slitsomt, krevende, gøy, følsomt, vanskelig, interessant, og ikke minst viktig. Det hjelper meg, og det hjelper andre. Jeg skal på om tre timer, og jeg gruer meg. Jeg gleder meg også, for nå har jeg klart å publisere her, det er det flere av seerne våre som har lurt på. Fulgt med på. I kveld kan jeg si at jeg har publisert.

Ellers leser jeg mye også. For å sette hjernen over på noe annet, igjen. Men jeg klarer ikke strikke eller holde på med bujo samtidig, jeg må jo holde boka og bla i sidene. Lydbok, sier du? Det bruker jeg når jeg ikke får sove, jeg klarer ikke ellers.
Jeg leser mest romanserier, jeg elsker disse kjerringseriene, som jeg har kalt de noen år. Jeg har nemlig lest de i godt over 10 år, siden jeg var tenåring. Nå er jeg over 30 og kan vel snart bare kalle de serier, seriebøker. Men når jeg ikke klarer å lese serier, leser jeg vanlige bøker.

Kanskje ikke veldig vanlige, jeg leser mest tragedier, sanne historier, forferdelige historier. Det gir meg noe. Jeg finner noe til felles med alle slike bøker, uansett hva hovedpersonen har opplevd. Det er samme følelsene. Jeg kjenner de igjen, selv om jeg ikke har opplevd det noen av de har. Det fenger meg, og selv om det føles feil å si at jeg elsker slike bøker, forferdelige virkeligheter, elsker jeg slike bøker.

Jeg prøver å spise, og for å gjøre det må jeg handle, og lage mat, da. Når dagen min er så slitsom fordi jeg er på null, eller under null, er det et stort slit å handle. Men jeg gjør det jo, for det er en mestring jeg har jobbet MYE med psykisk, da skal jammen ikke “fysisk” få ødelegge det. Så jeg må jo, da.
Dette krever en hel dags energi, eller to.

Og sånn.

Sånt gjør jeg, da. Sånne ting som andre ser på som å slappe av, eller gjør på en time etter jobb. Det er min fulltidsjobb. For jeg har det “psykiske” og det “fysiske”. Som gjør alt så himla vondt, krevende og sinnssykt slitsom. Jeg jobber med og mot meg HELE dagen, hver eneste dag, hver eneste natt, hver uke, hele himla tiden.

“Det høres bra ut, du har godt innblikk i situasjonen din, og du gjør så mange riktige og viktige ting her!! Bra, May Kristine! Men, hva gjør du resten av dagen da?”

Som sagt før, holder jeg på med et innlegg jeg skal gi som brev til Nav og Dps. Hvis jeg tør. Og hvis jeg klarer å skrive det ferdig. Men dette er en start. Jeg veit virkelig ikke hvordan jeg skal takle dette lenger, behandlingen derfra. De er ansatt for å forstå, men de forstår jo aldri.

Ærlig talt

Som dere sikkert har fått med dere, driver jeg en snap om psykisk helse, som heter Ærlig talt – Psykisk helse. Jeg tenkte å fortelle litt om den i dag.

Først litt historie:
Det var en snap som var kalt Livet med angst. Jeg ble tilbudt å prøve meg, og jeg var sykt nervøs før snapdagen min startet kl 19. Men så falt jeg for det, ganske hardt. Veldig raskt ble jeg en av to admins, og vi samarbeidet bra. Etter en stund ville hun andre ta en pause, og jeg tok over styringen. Så en dag ville hun ikke mer, og jeg arvet hele snappen. Den var helt i startfasen, så jeg kunne få gjøre hva jeg ville med den, hun ville ikke ha ansvar lenger.

Så plutselig satt jeg der med en vlogg, jeg hadde fått den, den var MIN!
Jeg gjorde om noen få småting, og fikk fort med meg L på laget som admin. Vi brøt ned hele, og jeg opprettet en HELT ny snap, slik at vi kunne lage den opp fra bunnen. Navnet ble Ærlig talt – Psykisk helse.

Når jeg fikk denne muligheten til å starte fra bunnen av, var jeg faktisk veldig glad, og veldig gira. Jeg hadde nå frihet til å bygge opp mitt eget, akkurat slik jeg ønsket at en slik snap skulle være!

Når L kom inn på laget, var vi veldig enige om hvordan vi ville den skulle være. Hun og jeg valgte oss hver vår faste dag i uka til å ha snappen, og de 5 resterende dagene, ville vi gi bort til alle som ville prøve seg. Det viste seg å være veldig lurt! Det strømmet på i starten, for selv om det finnes andre større slike vlogger, har de gjerne 6-7 faste i uka, og i tillegg faste vikarer, derfor er det liten mulighet for andre å kunne ha snappen.

Men hos oss var vi to faste, altså hele 5 nye i uka kunne prøve seg, det blir 20 på en måned! Det syntes vi var veldig bra. Alle skulle få prøve seg, og vi håpet at alle, eller ihvertfall de fleste, ville ha den samme store, spesielle opplevelsen av å ha snappen, som det vi selv hadde.

Det er nemlig veldig stort, det å åpne seg og dele av seg selv sånn. Spesielt på kamera i tillegg, hvor man egentlig blir litt tvunget til å både se og høre seg selv på “tape”.

Hele veien hadde jeg klikket utrolig bra sammen med ei annen som hadde hatt snappen noen få ganger, og vi var så like at det var helt merkelig. Jeg sa jeg ønsket å spørre L om hun var interessert i å ha med en til på laget, og hun var veldig positiv! Så dermed ble vi tre admin, KLM (haha, den så jeg ikke før nå).

Per dags dato er vi altså 3 faste, og det er oss admins. Jeg for min del vil gjerne ha det sånn en stund, men vi må nok se utover høsten når hverdagen til studenter osv starter for fullt, om det blir for få som melder seg på.

Hvis DU vil ha en snapdag, må du gjerne ta kontakt med oss! Her er facebooksiden (link), hvor vi setter opp lister over hvem som snapper, der kan du se hvilke dager som er ledig den måneden vi er i. Du kan også melde deg inn hvis du tenker at dette kanskje er noe for deg, men at du kanskje ikke tør eller har tid enda. Velkommen er du uansett! 🙂

Dersom du har tenkt til å ønske deg en dag, ber vi om at du sender en liten melding til oss på meldingssiden (link), hvor du skriver litt om deg selv, og litt om hvorfor akkurat du vil ha snappen.
Dette er noe vi har begynt med denne måneden, rett og slett fordi vi begynner å bli mange, vi vokser, og vi må kunne luke ut de som ikke får ha den, fremfor noen som for eksempel aldri har prøvd seg før. Vi må også bruke dette til å kunne luke ut inaktive snappere, de som ikke egner seg til å ha den (av det vi har sett tidligere på snap), og de som ikke følger våre få kriterier.

Vi er overhodet ikke strenge, men nå som vi vokser må vi ha lov til å velge kvalitet fremfor kvantitet.

Meningen MIN bak snappen, altså meningen min bak MIN snapping, er åpenhet. Jeg er nesten lei order åpenhet selv, men jeg er for en annen type åpenhet. Litt sånn type inside information.
Jeg har sagt hele tiden at når jeg har snappen, legger jeg ikke skjul på NOE. Altså – privatliv er privatliv, og jeg utleverer ingen av familien eller lignende, med mindre det er avtalt.

Men jeg snapper uansett. Har jeg angst så jeg rister og gråter, viser jeg det. Har jeg en god dag, viser jeg det (det er jo så klart mye lettere). Har jeg en tankefull dag hvor hodet mitt er kaos, sover jeg dårlig, har jeg ikke sovet, eller har jeg forferdelige nerver den dagen, jeg viser det. Og det er fordi det er SLIK åpenhet jeg vil ha!

Det høres kanskje too much ut for mange? Men jeg har fått utallige fine og sterke tilbakemeldinger av følgerne, de som ser på, og det gjør at dette er TOTALT verdt det!

I går var jeg veldig åpen. Om min situasjon, litt om hvorfor jeg ikke jobber, og hva jeg selv synes om dette. Jeg tenkte underveis at nei, nei, nei! Dette har ingen noe med.
Men veit dere hvem som har noe med det? De som har det på samme eller lignende måte, men som ikke klarer å sette ord på det, eller langt mindre være åpen om det! I tillegg synes jeg det er fint at både nære og kjære som måtte lure (for hallo – vi bor i ei bygd), kanskje får en dypere forståelse av hva som skjedde med meg og jobb.

Anyways, jeg er på snappen Ærlig talt – Psykisk helse (aerligtaltsnap) frem til kl 21 i kveld, da jeg har min faste dag på mandag kl 21 – tirsdag kl 21.

Ville bare dele litt om bakgrunnen.

OGSÅ VILLE JEG SI AT VI VOKSER STADIG, VI HAR RUNDET 150 SEERE <3

Man kjenner igjen sine egne tegn

Jeg har som sagt tidligere et innlegg i hodet, men jeg får det ikke ned. Jeg klarer rett og slett ikke å skrive det enda. Det har surret og utviklet seg i hodet mitt i egentlig flere år, men de siste 4 ukene spesielt. Derfor har jeg vært mye mindre aktiv her inne enn jeg hadde tenkt, for jeg har rett og slett fått skrivesperre!

Innlegget handler om livet mitt, et slags oppgjør, en slags “en gang for alle”-forklaring. Men jeg er ikke klar for å skrive det, det stopper seg helt. Jeg var godt igang her en dag, men da klikket selvfølgelig den gamle, dumme PC-en min. Tok det som et tegn, for det jeg skrev hadde veldig dårlig flyt, og ikke så bra ordlegging. Det kom ikke naturlig, jeg måtte presse det frem. Så jeg må ta det etterhvert som det er mer bearbeidet i hodet.

De siste ukene har jeg vært veldig sliten. Varmen er selvfølgelig én ting, for det har jo vært ekstremt varmt. Men jeg har hatt mye nerver, og mye vondt i kroppen. Jeg har hatt veldig mye mareritt, og både våknet og lagt meg med angst i kroppen. Kraftig uro, sånn at kroppen er bare uvel – alt kjennes bare ekkelt, småkvalmt.

Noen av dagene tok det meg veldig lang tid å for eksempel gjennomføre et besøk på butikken, noe jeg har slitt veldig mye med i noen år, men jobbet med til det bedre. Det at ting som dette kommer tilbake, må jeg ta som et tegn på at nå har jeg presset meg litt mye, litt for langt.

Man kjenner igjen sine egne tegn etter hvert, og da må man passe seg litt, passe på.

De par siste dagene har jeg følt meg litt bedre, litt lettere. Det kan mange ta som at man er frisk, man føler seg bra, man har en god dag eller periode. Det synes jeg egentlig er litt trist, for da føler jeg at jeg må jobbe meg opp for å vise at jeg har en god periode, når jeg egentlig bare føler meg litt mindre dårlig enn dagene før. Hvis dere skjønner?

I dag skulle jeg hatt snappen Ærlig talt – Psykisk helse, men har etter mye diskusjon med meg selv, bestemt meg for å sette inn en reserve. Noen dager trenger jeg å være ekstra usynlig, og det følte jeg for nå.
Jeg er veldig for at jeg, og helst andre, skal kunne vise alt av sin hverdag på snappen, nettopp for å få frem et bilde av hvordan hverdagen kan være med psykiske problemer/lidelser. Det har jeg absolutt gjort selv, og trives også med det. Men i dag trengte jeg en liten pause, jeg føler ikke jeg har så mye å komme med akkurat nå.

Noen dager trenger jeg også å bare surre rundt for meg selv, få gjort litt hjemme, holde på med bullet journal, sortere ting (som jeg er veldig glad i, samtidig som det er en del av min OCD), lese eller se serier, og gjerne en god blanding av alt om hverandre. Kose meg og prøve å slappe av.
Det trenger jeg nå.
Nå har jeg i sving en klesvask, renser sluk, har vaska kjøleskapet og sortert matvarene, skriver, legger ørten ting i ønskelister på Wish, vasker badet, leser og rydder om hverandre. Litt til og fra. Det er sånt jeg liker best.

I dag tar jeg hensyn til meg selv, på min egen, rare måte. Sier nei til snappen, gjør det koseligere og finere rundt meg, og gjør akkurat det jeg vil, akkurat når jeg vil.

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no