Brev til legen

Forrige torsdag satt jeg og gruet meg litt til enda en legetime dagen etter. Jeg hadde bestilt timen og skrevet at det gjaldt “Henvisning til anbefalt lege ang. ME, og ufør”.
Jeg gruet meg fordi vi har snakket om dette så mange ganger før, men det kommer liksom aldri til neste steg, jeg føler alltid at jeg mangler det lille ekstra, og jeg går som regel fra alle slags møter med den følelsen. Det at noe liksom ikke strakk til, det holdt ikke, ikke denne gangen heller. Det ligger alltid som en liten torn og stikker, uansett hvor bra resten av møtet kanskje var.

Natt til fredag fikk jeg ikke sove, som vanlig, og tenkte på hva jeg burde eller kunne gjøre annerledes på denne timen. Jeg ble motivert av ei av snap-jentene mine, og skrev et brev i hui og hast. Bakgrunnen til at jeg følte for å gi det lille ekstra denne timen, var at jeg ikke får frem hvor viktig det er for meg det jeg tar opp, jeg får ikke sagt alt jeg tenker, og jeg når liksom ikke frem!

“Legetime 08.02.19.

– Henvisning til lege anbefalt av ME-foreningen, *navn etternavn*, overlege ved Notodden sykehus, eller ME/CFS-senteret ved Aker sykehus.

Plagene jeg har kommer IKKE av angst. Dette har vart jevnlig siden ihvertfall tidlig 2016, har lest egne notater bakover i tid. Blitt MYE verre gjennom 2017 og 2018, nå er jeg mer sengeliggende enn oppegående, pga sterke smerter og utmattelse. Klarer ikke vanlige gjøremål hver dag lenger, må f.eks. ofte ta pause mens jeg dusjer, sittende på badegulvet før jeg orker resten av dusjen, og i tillegg legge meg på senga etter dusjen for å hvile, før jeg orker å gå opp trappa. 
Slik er det med de fleste “enkle” gjøremål. Eks.: handle, lage mat, husarbeid, gå tur (nå uaktuelt), måke – selv måke snø av bilen, henge opp/brette klesvask, osv. Nødvendige ting som å vaske håret, stå opp, kle på meg, lage/spise frokost og lignende er vanskelig. Blir verre og verre. 

Fysisk fungerer jeg ikke lenger i hverdagen, og det er ikke psykisk eller angst. Jeg har vondt hver eneste dag og natt, og det kjennes ut som om HELE kroppen er betent. Jeg blir totalt utslitt av det lille jeg klarer, og kan ikke gjøre noe ekstra. Er nesten aldri sosial lenger, orker ingenting.

Om jeg en dag trosser dette, eller har en sjelden OK dag, og er sosial eller er med på noe, er jeg utmatta de to neste dagene, hvor jeg ikke fungerer, og ikke får hvilt pga. smerter.
Det samme hvis jeg er på besøk eller anstrenger meg ekstra.
Har levert symptomskjema etter Canada-kriteriene.

Dette går ikke lenger, jeg MÅ vite hva dette kommer av, få vite et navn og få satt en diagnose så jeg kan lære om hva som feiler meg.
Jeg føler meg som et gissel i egen kropp.

– UFØR

Etter 30 år med psykiske problemer og i tillegg flere år med mye sterke fysiske plager (fra skade i ryggen i 2000, til nå) orker jeg ikke kjempe imot lenger.
Med sosial angst, generalisert angst, panikklidelse, agorafobi, posttraumatisk stresslidelse, engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse, andre spesifikke fobier, søvnproblemer (15 år), hypothyreose,  mye mage/fordøyelse/kvalmeplager, skade i korsryggen + prolaps (2017), intense smerter og total utmattelse, for ikke å glemme jevnlige harde depresjoner, klarer jeg ikke mer.
Jeg orker ikke prøve lenger, og jeg ER ufør og har vært det i mange år. 

Har blitt pressa til å holde ut, prøve igjen, prøve mer osv. i alle år. Jeg HAR prøvd, jeg blir ikke frisk, jeg er ferdig. Nå MÅ jeg bli hørt.”

Og jeg ble hørt nå. Han forsto så mye mer, når han kunne lese mine egne tanker om dette, listet opp og skrevet uten filter. Jeg får henvisning, og det er tatt kontakt med nav.

Jeg håper dermed på at jeg blir tatt inn til utredning – det er visst vanskelig, og at vi finner ut hva som er galt. Jeg håper også at Nav stepper opp og støtter, jeg har sendt brev dit også.

Igang etter sommeren

Jeg var på samtale på DPS på mandag denne uka. Da hadde jeg ikke vært der siden slutten av mai.
Jeg grua meg veldig i helga. Jeg grua meg syk. Jeg hadde så mye nerver, uro og kaos i både hode og kropp, fordi jeg ikke ante hva jeg skulle si. Jeg grua meg sammenkrøllet i sofaen, jeg grua meg søvnløs hele natta, jeg grua meg ute av stand til å kjøre bil.

Jeg regna med at han skulle spørre litt om sommeren.

Hvordan har sommeren vært?
Hard.
Har jeg sovet greit?
Nei. Jeg har sovet veldig dårlig, og hatt masse mareritt.
Har jeg vært like flink til å utfordre meg, som jeg var god på før sommeren?
Nei.. Jeg har ikke maktet det.
Har jeg gått turer jevnlig (også en del av utfordringene)?
Nei.

Jeg syntes det var vanskelig å snakke om, fordi jeg følte meg skuffet over meg selv.

Faktisk har jeg ikke tatt særlig godt vare på meg selv i sommer. Jeg har vært så sliten. Jeg har hatt så mye angst og uro. Jeg har til tider vært deprimert. Jeg har konstant vært stressa og anspent. Jeg har hatt så mye at alt annet ekstra ble som enda et fjell å klatre, om det så bare var et normalt spørsmål. Jeg har hatt nok med hverdagen, å komme meg igjennom. Jeg har sovet så elendig, at dagene ble enda vanskeligere å klare.

Jeg har hatt mye sterk angst, og sterk uro. Vært på vakt hele tiden, ved den minste billyd, varsel på telefonen, ubesvarte anrop.
Fordi jeg ikke har orket “noe mer” enn jeg allerede hadde. Jeg har ikke orket tanken på en bil som kommer ned i gårdsplassen, noen som sender melding og spør om noe som krever noe som helst av meg, eller noen som ringer og bare ønsker en prat. Jeg har ikke taklet noe uforutsett og uplanlagt.

Jeg har ikke hatt energi til å forholde meg til mer enn “hva jeg allerede har”.
Og hva er det jeg har? Hva er det egentlig jeg ikke orker “mer enn”?
– Meg selv, eller det jeg sliter med. Nervene, smertene og slitenheten.

Når jeg har gjort noe, hva som helst, for eksempel om jeg har vært hos legen eller på besøk, har jeg falt sammen når jeg har kommet hjem. For da har jeg allerede brukt opp kvoten min for dagen, og enda mer.

Jeg føler jeg har en ekstremt lei blanding av “plager” nå. Plager og diagnoser, lidelser eller tilstander. Samme hva det kalles, blandingen av det krever hele meg.

Jeg sover dårlig, og når jeg endelig sovner har jeg ekle og utmattende mareritt. Jeg sliter med å våkne, vil ikke, klarer ikke, fordi jeg gruer meg til en ny dag med utslitthet, angst og anspenthet. Oftest fordi marerittene allerede har brukt opp energikvoten min for den dagen. Så er jeg jo nettopp anspent hele dagen, har angst og uro, og blir sliten. Kjemper meg igjennom eventuelle “utfordringer” som måtte komme. Mot kvelden er jeg utmatta, men ikke rolig, ikke “god-sliten”. Jeg begynner å grue meg til å legge meg, fordi jeg sliter så med å sovne, og fordi jeg forsvinner inn i mareritt når jeg endelig sovner.

I tillegg har jeg veldig mye smerter, jeg veit ikke helt hvor jeg skal plassere de med ord. Det kjennes ut som det er alle muskler, sener og ledd som verker, men på det verste kjennes det ut som både huden og skjelettet sprenger. Noen ganger kjennes det ut som det er vondt å ha på klær, tyngden av stoffet i klærne kjennes mer ut enn jeg kan orke.
Det innebærer at jeg synes det er vondt å holde en bok eller å bruke musklene for å løfte armen når jeg skal bla om til neste side. Det kjennes vondt ut å røre ved touch-skjermen på mobilen for å skrive eller snappe, selv om det ikke trengs å legge trykk på.
På grunn av en ett år gammel prolaps i ryggen, er ikke den helt god heller, og med alt dette føler jeg meg ofte som en 90-åring, spesielt de første timene av dagen, før jeg har “tint” litt.

Det psykiske kommer jo av forskjellige angstlidelser, men spesielt sosial angst og generalisert angst. Angst blandet med posttraumatisk stresslidelse, litt depresjon, litt håpløshet og tretthet.
Det fysiske kommer først og fremst av lavt stoffskifte og medisiner som ikke er optimalt dosert enda, da det tar lang tid. Men så lurer “vi” på om det kan være noe annet enn LS, da det er litt vel mye verking. Det kan jeg ikke utredes for før jeg er optimalt dosert på stoffskiftemedisiner, og som sagt, det tar lang tid. Så jeg blir jo mye frustrert, da. Lei.

Men, så kom jeg meg til avtalen min på DPS på mandag, da. Og det gikk bra.
Og kanskje for første gang, kjente jeg at jeg trengte den timen. Jeg trengte å oppdatere han, og jeg trengte litt tilbakemeldinger. Jeg trengte virkelig fornuftige tilbakemeldinger, noen som kunne si “Jeg skjønner at sommeren har vært veldig hard for deg”, og mene det fordi han forstår, og samtidig si noe sånt som “du er for streng med deg selv, du tenker for mye, du bekymrer deg for mye, du må SLAPPE AV!”

Jeg klarte å slappe litt av i den timen der. Jeg var så ufattelig sliten, og tårene bare rant og rant, selv uten at jeg gråt. De måtte ut, jeg klarte ikke unngå det. Jeg klarte å være ærlig og rett ut, jeg klarte å si ifra om hvordan jeg har det, hva jeg har slitt mest med de siste månedene, og hvordan jeg sover. Jeg fortalte om marerittene, medisiner som ikke ser ut til å hjelpe meg, hvordan jeg opplever at jeg ofte ikke blir tatt på alvor.
Jeg bare brøyt alle “reglene” i hodet mitt og bare sa alt. Hadde et slags utbrudd.

Det at jeg klarte det, sier meg at jeg har tro på denne psykiatriske sykepleieren. Det sier meg at jeg fremdeles har noe i meg som orker å kjempe, orker å utfordre, orker å vinne.
Det var kanskje en av de mest utmattende samtalene mine på DPS, men det satte igang så mye. Jeg følte at jeg var litt igang igjen. At jeg var og hentet en liten del av meg jeg glemte igjen på kontoret før sommeren.

Så nå håper jeg på mer styrke, energi og krefter til å stå på, for jeg skal jammen fortsette, om det så blir for alltid.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no