Man kjenner igjen sine egne tegn

Jeg har som sagt tidligere et innlegg i hodet, men jeg får det ikke ned. Jeg klarer rett og slett ikke å skrive det enda. Det har surret og utviklet seg i hodet mitt i egentlig flere år, men de siste 4 ukene spesielt. Derfor har jeg vært mye mindre aktiv her inne enn jeg hadde tenkt, for jeg har rett og slett fått skrivesperre!

Innlegget handler om livet mitt, et slags oppgjør, en slags “en gang for alle”-forklaring. Men jeg er ikke klar for å skrive det, det stopper seg helt. Jeg var godt igang her en dag, men da klikket selvfølgelig den gamle, dumme PC-en min. Tok det som et tegn, for det jeg skrev hadde veldig dårlig flyt, og ikke så bra ordlegging. Det kom ikke naturlig, jeg måtte presse det frem. Så jeg må ta det etterhvert som det er mer bearbeidet i hodet.

De siste ukene har jeg vært veldig sliten. Varmen er selvfølgelig én ting, for det har jo vært ekstremt varmt. Men jeg har hatt mye nerver, og mye vondt i kroppen. Jeg har hatt veldig mye mareritt, og både våknet og lagt meg med angst i kroppen. Kraftig uro, sånn at kroppen er bare uvel – alt kjennes bare ekkelt, småkvalmt.

Noen av dagene tok det meg veldig lang tid å for eksempel gjennomføre et besøk på butikken, noe jeg har slitt veldig mye med i noen år, men jobbet med til det bedre. Det at ting som dette kommer tilbake, må jeg ta som et tegn på at nå har jeg presset meg litt mye, litt for langt.

Man kjenner igjen sine egne tegn etter hvert, og da må man passe seg litt, passe på.

De par siste dagene har jeg følt meg litt bedre, litt lettere. Det kan mange ta som at man er frisk, man føler seg bra, man har en god dag eller periode. Det synes jeg egentlig er litt trist, for da føler jeg at jeg må jobbe meg opp for å vise at jeg har en god periode, når jeg egentlig bare føler meg litt mindre dårlig enn dagene før. Hvis dere skjønner?

I dag skulle jeg hatt snappen Ærlig talt – Psykisk helse, men har etter mye diskusjon med meg selv, bestemt meg for å sette inn en reserve. Noen dager trenger jeg å være ekstra usynlig, og det følte jeg for nå.
Jeg er veldig for at jeg, og helst andre, skal kunne vise alt av sin hverdag på snappen, nettopp for å få frem et bilde av hvordan hverdagen kan være med psykiske problemer/lidelser. Det har jeg absolutt gjort selv, og trives også med det. Men i dag trengte jeg en liten pause, jeg føler ikke jeg har så mye å komme med akkurat nå.

Noen dager trenger jeg også å bare surre rundt for meg selv, få gjort litt hjemme, holde på med bullet journal, sortere ting (som jeg er veldig glad i, samtidig som det er en del av min OCD), lese eller se serier, og gjerne en god blanding av alt om hverandre. Kose meg og prøve å slappe av.
Det trenger jeg nå.
Nå har jeg i sving en klesvask, renser sluk, har vaska kjøleskapet og sortert matvarene, skriver, legger ørten ting i ønskelister på Wish, vasker badet, leser og rydder om hverandre. Litt til og fra. Det er sånt jeg liker best.

I dag tar jeg hensyn til meg selv, på min egen, rare måte. Sier nei til snappen, gjør det koseligere og finere rundt meg, og gjør akkurat det jeg vil, akkurat når jeg vil.

 

Mareritt – aldri uthvilt

Jeg sover utrolig dårlig. Jeg kan sove få timer eller mange timer, men våkner aldri uthvilt – får ikke hvile under søvnen. Én av grunnene er mareritt.

Jeg har mareritt nesten hver natt, sånne ekle, psykiske drømmer. Sånn som de ekle filmene, psykisk thriller.

At det er en eller annen psykopatlignende person, som jeg som regel avslører tidlig. Ingen andre av familie og venner merker at denne personen – som kan være hvem som helst i min krets i drømmene – er psykopatisk. Ingen har anelse, og det kunne ikke falt dem inn i det hele tatt. Så min kamp mot denne personen varer i lange evigheter, og jeg blir psykisk terrorisert, psykisk mishandlet.

Til slutt, når jeg gjerne er nesten død, får jeg endelig avslørt personen for alle andre, jeg føler jeg har vunnet, at marerittet endelig er over, og at psykopaten er ferdig.
Så, utslitt og halvdød, men lykkelig, kan jeg endelig slappe av, og venter på at familie og venner skal strømme til og si; “Du hadde rett, vi skulle hørt på deg hele tiden, vi ser det nå!”

I stedet har psykopaten på en eller annen måte lurt de på et annet nivå, som en Plan B. Så marerittene slutter som regel med at psykopaten blir tatt inn igjen som en slags helt, et offer, blant mine familiemedlemmer og venner, mens jeg er syndebukken. Det siste jeg ser/opplever, er at mine egne omringer og beklager seg til psykopaten, og jeg ligger fortsatt utslitt og halvdød, men ikke lykkelig, på bakken. Jeg får blikk type “nå må du slutte med dette tullet” fra familien og vennene, mens de og psykopaten holder rundt hverandre og rusler avgårde sammen, rystet av hva som nesten skjedde med psykopaten, stakkars psykopaten.

Jeg ligger der, skjønner at jeg har tapt likevel, at det aldri kommer til å gå, at jeg aldri kommer til å vinne, og at livet mitt vil være preget og styrt av psykopaten for alltid uten at noen vil tro meg. Det siste i drømmen er at psykopaten snur seg mot meg og smiler, smiler slik som psykopatene gjør i filmene, de psykiske thrillerne. Sånn type “du tapte, og vil aldri vinne”.

Så synker jeg enda mer sammen og hulker av gråt, den samme gråten jeg våkner av, i virkeligheten.

 

Endelig

Da sitter jeg plutselig her, eller endelig, med en blogg her på Psykmagasinet.

Som sagt tidligere, har jeg allerede blogget i ca 15 år, så jeg er veldig kjent med fenomenet. Men jeg har oftest hatt bloggene mine for meg selv. Andre ganger har jeg hatt blogg hvor jeg har gitt adressen til kun de jeg ville skulle ha tilgang til å lese. Nå sist, som jeg bruker fremdeles, har jeg hatt en blogg som kun er åpen for mine nærmeste i familien. Det gjorde jeg i fjor vinter, da jeg var i en veldig tung og lang depresjon. Jeg følte jeg fikk støtte og en forståelse på det at jeg ikke hadde det helt bra, men ikke hvordan jeg hadde det.

Jeg forstår og vet at det er veldig vanskelig, om ikke umulig, å forstå en person som sliter psykisk fullt ut. Derfor har jeg det siste halvannet året skrevet for familien min, ærlige tanker, følelser og direkte hvordan jeg har det. Forklart med normale ord. Grunnen til det, er at jeg ønsket mer forståelse enn at jeg ikke har det bra hele tiden, jeg ønsket at de skulle forstå hvorfor, hvordan.

Det ønsker jeg forsåvidt med denne bloggen også. Denne er åpen for alle i hele verden. Litt skremmende, men jeg er i en prosess der det krever litt satsing av meg. Og dette er noe jeg brenner for, noe jeg har vært opptatt av i veldig mange år. Forståelse, innsikt, forklaring og kunnskap. “Inside information” fremfor å lese i en bok skrevet av fagfolk, som igjen har lært av å lese en bok skrevet av fagfolk.
Jeg er fagfolk, lært av erfaring. Når det kommer til psykisk helse, er jeg selvlært. De som lærer kun av bøker, lærer mye om hvordan det kan være. Jeg vet hvordan det er.

Ellers er denne prosessen min mye mer. Jeg jobber veldig mye med meg selv, og det tar tid. Det vil jeg komme tilbake til seinere. Ellers har jeg min egen private snapkonto, jeg er grunnlegger og admin (sammen med Louise og Karoline) av snapkontoen Ærlig talt – Psykisk helse (brukernavn: aerligtaltsnap), og jeg er nå fast medlem og gjest hos Psykmagasinets egen snapkonto psykmagasinet.

Dette hjelper meg SÅ mye. Jeg har faktisk blitt mye flinkere til å trene på ting jeg jobber med, jeg er blitt uredd for å snakke foran kamera, jeg har mestret mange ting jeg var redd for på grunn av angst, jeg er åpen og ærlig, jeg gir andre råd, og ikke minst har jeg fått veldig mange nye venner igjennom den snappen.

Det siste store jeg har gjort, er å legge snapkontoen Ærlig talt – Psykisk helse ut til alle på facebook. Det gjorde meg både spent og skremt, men det gikk helt fint første gangen. Nå i kveld, er andre gangen jeg har den snappen etter at vi offentliggjorde den, og i kveld er jeg enda litt mer skremt. Jeg ser SÅ mange kjente navn, og kjenner at det er både gøy og skummelt.
Det andre jeg har gjort, er å satse alt på denne bloggen, jeg har laget snapkonto, facebookside, instagramkonto til denne bloggen, og alt er åpent.

Så dere skjønner kanskje at jeg tar et stort steg ut mot åpenheten denne gangen?
Jeg synes det er ganske skummelt nå, men av erfaring vil jeg tro at det ikke er skummelt særlig lenge.
Jeg satser!

Dette er mitt første blogginnlegg på ny blogg, og jeg må bare si at det er sinnssykt deilig å kunne skrive igjen!
De siste ukene mens denne bloggen har vært påtenkt, har det svirret en del forslag til innlegg rundt i hodet mitt så å si konstant. Og innlegg skal det bli.

Tusen takk for at dere følger meg, leser og engasjerer dere, jeg setter VELDIG stor pris på det! <3

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no