Ærlig talt

Som dere sikkert har fått med dere, driver jeg en snap om psykisk helse, som heter Ærlig talt – Psykisk helse. Jeg tenkte å fortelle litt om den i dag.

Først litt historie:
Det var en snap som var kalt Livet med angst. Jeg ble tilbudt å prøve meg, og jeg var sykt nervøs før snapdagen min startet kl 19. Men så falt jeg for det, ganske hardt. Veldig raskt ble jeg en av to admins, og vi samarbeidet bra. Etter en stund ville hun andre ta en pause, og jeg tok over styringen. Så en dag ville hun ikke mer, og jeg arvet hele snappen. Den var helt i startfasen, så jeg kunne få gjøre hva jeg ville med den, hun ville ikke ha ansvar lenger.

Så plutselig satt jeg der med en vlogg, jeg hadde fått den, den var MIN!
Jeg gjorde om noen få småting, og fikk fort med meg L på laget som admin. Vi brøt ned hele, og jeg opprettet en HELT ny snap, slik at vi kunne lage den opp fra bunnen. Navnet ble Ærlig talt – Psykisk helse.

Når jeg fikk denne muligheten til å starte fra bunnen av, var jeg faktisk veldig glad, og veldig gira. Jeg hadde nå frihet til å bygge opp mitt eget, akkurat slik jeg ønsket at en slik snap skulle være!

Når L kom inn på laget, var vi veldig enige om hvordan vi ville den skulle være. Hun og jeg valgte oss hver vår faste dag i uka til å ha snappen, og de 5 resterende dagene, ville vi gi bort til alle som ville prøve seg. Det viste seg å være veldig lurt! Det strømmet på i starten, for selv om det finnes andre større slike vlogger, har de gjerne 6-7 faste i uka, og i tillegg faste vikarer, derfor er det liten mulighet for andre å kunne ha snappen.

Men hos oss var vi to faste, altså hele 5 nye i uka kunne prøve seg, det blir 20 på en måned! Det syntes vi var veldig bra. Alle skulle få prøve seg, og vi håpet at alle, eller ihvertfall de fleste, ville ha den samme store, spesielle opplevelsen av å ha snappen, som det vi selv hadde.

Det er nemlig veldig stort, det å åpne seg og dele av seg selv sånn. Spesielt på kamera i tillegg, hvor man egentlig blir litt tvunget til å både se og høre seg selv på “tape”.

Hele veien hadde jeg klikket utrolig bra sammen med ei annen som hadde hatt snappen noen få ganger, og vi var så like at det var helt merkelig. Jeg sa jeg ønsket å spørre L om hun var interessert i å ha med en til på laget, og hun var veldig positiv! Så dermed ble vi tre admin, KLM (haha, den så jeg ikke før nå).

Per dags dato er vi altså 3 faste, og det er oss admins. Jeg for min del vil gjerne ha det sånn en stund, men vi må nok se utover høsten når hverdagen til studenter osv starter for fullt, om det blir for få som melder seg på.

Hvis DU vil ha en snapdag, må du gjerne ta kontakt med oss! Her er facebooksiden (link), hvor vi setter opp lister over hvem som snapper, der kan du se hvilke dager som er ledig den måneden vi er i. Du kan også melde deg inn hvis du tenker at dette kanskje er noe for deg, men at du kanskje ikke tør eller har tid enda. Velkommen er du uansett! 🙂

Dersom du har tenkt til å ønske deg en dag, ber vi om at du sender en liten melding til oss på meldingssiden (link), hvor du skriver litt om deg selv, og litt om hvorfor akkurat du vil ha snappen.
Dette er noe vi har begynt med denne måneden, rett og slett fordi vi begynner å bli mange, vi vokser, og vi må kunne luke ut de som ikke får ha den, fremfor noen som for eksempel aldri har prøvd seg før. Vi må også bruke dette til å kunne luke ut inaktive snappere, de som ikke egner seg til å ha den (av det vi har sett tidligere på snap), og de som ikke følger våre få kriterier.

Vi er overhodet ikke strenge, men nå som vi vokser må vi ha lov til å velge kvalitet fremfor kvantitet.

Meningen MIN bak snappen, altså meningen min bak MIN snapping, er åpenhet. Jeg er nesten lei order åpenhet selv, men jeg er for en annen type åpenhet. Litt sånn type inside information.
Jeg har sagt hele tiden at når jeg har snappen, legger jeg ikke skjul på NOE. Altså – privatliv er privatliv, og jeg utleverer ingen av familien eller lignende, med mindre det er avtalt.

Men jeg snapper uansett. Har jeg angst så jeg rister og gråter, viser jeg det. Har jeg en god dag, viser jeg det (det er jo så klart mye lettere). Har jeg en tankefull dag hvor hodet mitt er kaos, sover jeg dårlig, har jeg ikke sovet, eller har jeg forferdelige nerver den dagen, jeg viser det. Og det er fordi det er SLIK åpenhet jeg vil ha!

Det høres kanskje too much ut for mange? Men jeg har fått utallige fine og sterke tilbakemeldinger av følgerne, de som ser på, og det gjør at dette er TOTALT verdt det!

I går var jeg veldig åpen. Om min situasjon, litt om hvorfor jeg ikke jobber, og hva jeg selv synes om dette. Jeg tenkte underveis at nei, nei, nei! Dette har ingen noe med.
Men veit dere hvem som har noe med det? De som har det på samme eller lignende måte, men som ikke klarer å sette ord på det, eller langt mindre være åpen om det! I tillegg synes jeg det er fint at både nære og kjære som måtte lure (for hallo – vi bor i ei bygd), kanskje får en dypere forståelse av hva som skjedde med meg og jobb.

Anyways, jeg er på snappen Ærlig talt – Psykisk helse (aerligtaltsnap) frem til kl 21 i kveld, da jeg har min faste dag på mandag kl 21 – tirsdag kl 21.

Ville bare dele litt om bakgrunnen.

OGSÅ VILLE JEG SI AT VI VOKSER STADIG, VI HAR RUNDET 150 SEERE <3

La oss snakke om elefanten i rommet

Den store elefanten i rommet, eller i min historie med psykiske plager, hendelser og påkjenninger, er ikke så veldig stor. Faktisk er den ganske liten og nett, og er min mamma.

Jeg tror mamma har vært skrivesperren min denne siste tiden etter bloggen endelig var åpen og klar for å brukes. For hvordan kan jeg forklare og gi rom for forståelse for mine erfaringer med psykiatrien, uten å nevne mamma? Jeg har vært litt inne på tanken, om det har noe med henne å gjøre, denne skrivesperren. Så drømte jeg om det i natt. Det var sånn.

Det er ingen hemmelighet at mamma har slitt, hun har hatt sin del hun også. Og jeg har selvfølgelig blitt påvirket og formet mye av dette. Jeg har for eksempel alltid valgt å bo hos mamma, selv om mamma ikke var frisk. Det har helt klart formet meg, men jeg angrer ikke.

Min lille bygd veit mye fra før, og jeg skal ikke utlevere mamma her. Jeg har spurt om å få nevne henne i dette innlegget, for jeg tror ikke jeg kommer utenom. Jeg legger ingen skyld på mamma idag, og vi har snakket ut tusen millioner ganger. Vi har et godt forhold, og kan snakke om det aller meste. Vi krangler aldri, og selv om jeg har vært lei meg og frustrert over henne mange ganger for flere år tilbake, har det liksom alltid gått, på et vis. Og nå idag har vi det veldig bra med hverandre, og det har vi hatt i mange år nå.

Mamma har ikke alltid vært frisk, hun har slitt veldig mye psykisk. Jeg har hatt mye i meg fra før, men jeg har absolutt blitt preget av mammas egne problemer, fordi jeg har sett hvor vondt hun hadde det til tider, når jeg vokste opp, og i ungdomstiden.

Nå som voksen er jeg glad jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg ville hjelpe mamma, og jeg ville være en god storesøster for småsøstrene mine. Noen ganger var det dumt fordi jeg ikke ble et vanlig barn, og ikke en vanlig ungdom. Heller ikke en vanlig voksen med et A4-liv.

Men vi har det bra idag. Ingen familier er like. Og vi har hatt vårt, men klart oss igjennom det.
Vi har snakket ut, og må si vi har kommet bra ut av det, spesielt med hverandre. En felles forståelse for psykiske lidelser, for angsten, og for de tøffeste tidene i depresjonens klør. Jeg har en støttespiller i mamma, som jeg en gang for mange år siden, ikke visste om jeg ville få ha som voksen, for jeg visste ikke hvordan veien vår ville bli.

Ellers ALL mulig takk og omtanke til min kjære pappa, som er den beste i verden. Han har hjulpet meg, støttet meg og alltid vært der for meg, selv om vi begge visste at jeg kanskje ikke burde blitt hos mamma hver gang jeg valgte det. Pappa har aldri gitt meg opp, heller gitt meg tro på meg selv, han har støttet meg når det har vært noe, og han har backet meg hele tiden. Han har virkelig beskyttet meg, og ER den beste pappaen jeg kunne hatt. Ville gitt alle barn en pappa som min hvis jeg kunne bestemt det.

Mamma og pappa har løst ting på en veldig god måte med meg. Pappa hele veien, mamma spesielt i ettertid. Men det er mye verdt.

Veit dere hvor stort tilgivelse kan være?
Det veit jeg.

Man kjenner igjen sine egne tegn

Jeg har som sagt tidligere et innlegg i hodet, men jeg får det ikke ned. Jeg klarer rett og slett ikke å skrive det enda. Det har surret og utviklet seg i hodet mitt i egentlig flere år, men de siste 4 ukene spesielt. Derfor har jeg vært mye mindre aktiv her inne enn jeg hadde tenkt, for jeg har rett og slett fått skrivesperre!

Innlegget handler om livet mitt, et slags oppgjør, en slags “en gang for alle”-forklaring. Men jeg er ikke klar for å skrive det, det stopper seg helt. Jeg var godt igang her en dag, men da klikket selvfølgelig den gamle, dumme PC-en min. Tok det som et tegn, for det jeg skrev hadde veldig dårlig flyt, og ikke så bra ordlegging. Det kom ikke naturlig, jeg måtte presse det frem. Så jeg må ta det etterhvert som det er mer bearbeidet i hodet.

De siste ukene har jeg vært veldig sliten. Varmen er selvfølgelig én ting, for det har jo vært ekstremt varmt. Men jeg har hatt mye nerver, og mye vondt i kroppen. Jeg har hatt veldig mye mareritt, og både våknet og lagt meg med angst i kroppen. Kraftig uro, sånn at kroppen er bare uvel – alt kjennes bare ekkelt, småkvalmt.

Noen av dagene tok det meg veldig lang tid å for eksempel gjennomføre et besøk på butikken, noe jeg har slitt veldig mye med i noen år, men jobbet med til det bedre. Det at ting som dette kommer tilbake, må jeg ta som et tegn på at nå har jeg presset meg litt mye, litt for langt.

Man kjenner igjen sine egne tegn etter hvert, og da må man passe seg litt, passe på.

De par siste dagene har jeg følt meg litt bedre, litt lettere. Det kan mange ta som at man er frisk, man føler seg bra, man har en god dag eller periode. Det synes jeg egentlig er litt trist, for da føler jeg at jeg må jobbe meg opp for å vise at jeg har en god periode, når jeg egentlig bare føler meg litt mindre dårlig enn dagene før. Hvis dere skjønner?

I dag skulle jeg hatt snappen Ærlig talt – Psykisk helse, men har etter mye diskusjon med meg selv, bestemt meg for å sette inn en reserve. Noen dager trenger jeg å være ekstra usynlig, og det følte jeg for nå.
Jeg er veldig for at jeg, og helst andre, skal kunne vise alt av sin hverdag på snappen, nettopp for å få frem et bilde av hvordan hverdagen kan være med psykiske problemer/lidelser. Det har jeg absolutt gjort selv, og trives også med det. Men i dag trengte jeg en liten pause, jeg føler ikke jeg har så mye å komme med akkurat nå.

Noen dager trenger jeg også å bare surre rundt for meg selv, få gjort litt hjemme, holde på med bullet journal, sortere ting (som jeg er veldig glad i, samtidig som det er en del av min OCD), lese eller se serier, og gjerne en god blanding av alt om hverandre. Kose meg og prøve å slappe av.
Det trenger jeg nå.
Nå har jeg i sving en klesvask, renser sluk, har vaska kjøleskapet og sortert matvarene, skriver, legger ørten ting i ønskelister på Wish, vasker badet, leser og rydder om hverandre. Litt til og fra. Det er sånt jeg liker best.

I dag tar jeg hensyn til meg selv, på min egen, rare måte. Sier nei til snappen, gjør det koseligere og finere rundt meg, og gjør akkurat det jeg vil, akkurat når jeg vil.

 

Mareritt – aldri uthvilt

Jeg sover utrolig dårlig. Jeg kan sove få timer eller mange timer, men våkner aldri uthvilt – får ikke hvile under søvnen. Én av grunnene er mareritt.

Jeg har mareritt nesten hver natt, sånne ekle, psykiske drømmer. Sånn som de ekle filmene, psykisk thriller.

At det er en eller annen psykopatlignende person, som jeg som regel avslører tidlig. Ingen andre av familie og venner merker at denne personen – som kan være hvem som helst i min krets i drømmene – er psykopatisk. Ingen har anelse, og det kunne ikke falt dem inn i det hele tatt. Så min kamp mot denne personen varer i lange evigheter, og jeg blir psykisk terrorisert, psykisk mishandlet.

Til slutt, når jeg gjerne er nesten død, får jeg endelig avslørt personen for alle andre, jeg føler jeg har vunnet, at marerittet endelig er over, og at psykopaten er ferdig.
Så, utslitt og halvdød, men lykkelig, kan jeg endelig slappe av, og venter på at familie og venner skal strømme til og si; “Du hadde rett, vi skulle hørt på deg hele tiden, vi ser det nå!”

I stedet har psykopaten på en eller annen måte lurt de på et annet nivå, som en Plan B. Så marerittene slutter som regel med at psykopaten blir tatt inn igjen som en slags helt, et offer, blant mine familiemedlemmer og venner, mens jeg er syndebukken. Det siste jeg ser/opplever, er at mine egne omringer og beklager seg til psykopaten, og jeg ligger fortsatt utslitt og halvdød, men ikke lykkelig, på bakken. Jeg får blikk type “nå må du slutte med dette tullet” fra familien og vennene, mens de og psykopaten holder rundt hverandre og rusler avgårde sammen, rystet av hva som nesten skjedde med psykopaten, stakkars psykopaten.

Jeg ligger der, skjønner at jeg har tapt likevel, at det aldri kommer til å gå, at jeg aldri kommer til å vinne, og at livet mitt vil være preget og styrt av psykopaten for alltid uten at noen vil tro meg. Det siste i drømmen er at psykopaten snur seg mot meg og smiler, smiler slik som psykopatene gjør i filmene, de psykiske thrillerne. Sånn type “du tapte, og vil aldri vinne”.

Så synker jeg enda mer sammen og hulker av gråt, den samme gråten jeg våkner av, i virkeligheten.

 

Endelig

Da sitter jeg plutselig her, eller endelig, med en blogg her på Psykmagasinet.

Som sagt tidligere, har jeg allerede blogget i ca 15 år, så jeg er veldig kjent med fenomenet. Men jeg har oftest hatt bloggene mine for meg selv. Andre ganger har jeg hatt blogg hvor jeg har gitt adressen til kun de jeg ville skulle ha tilgang til å lese. Nå sist, som jeg bruker fremdeles, har jeg hatt en blogg som kun er åpen for mine nærmeste i familien. Det gjorde jeg i fjor vinter, da jeg var i en veldig tung og lang depresjon. Jeg følte jeg fikk støtte og en forståelse på det at jeg ikke hadde det helt bra, men ikke hvordan jeg hadde det.

Jeg forstår og vet at det er veldig vanskelig, om ikke umulig, å forstå en person som sliter psykisk fullt ut. Derfor har jeg det siste halvannet året skrevet for familien min, ærlige tanker, følelser og direkte hvordan jeg har det. Forklart med normale ord. Grunnen til det, er at jeg ønsket mer forståelse enn at jeg ikke har det bra hele tiden, jeg ønsket at de skulle forstå hvorfor, hvordan.

Det ønsker jeg forsåvidt med denne bloggen også. Denne er åpen for alle i hele verden. Litt skremmende, men jeg er i en prosess der det krever litt satsing av meg. Og dette er noe jeg brenner for, noe jeg har vært opptatt av i veldig mange år. Forståelse, innsikt, forklaring og kunnskap. “Inside information” fremfor å lese i en bok skrevet av fagfolk, som igjen har lært av å lese en bok skrevet av fagfolk.
Jeg er fagfolk, lært av erfaring. Når det kommer til psykisk helse, er jeg selvlært. De som lærer kun av bøker, lærer mye om hvordan det kan være. Jeg vet hvordan det er.

Ellers er denne prosessen min mye mer. Jeg jobber veldig mye med meg selv, og det tar tid. Det vil jeg komme tilbake til seinere. Ellers har jeg min egen private snapkonto, jeg er grunnlegger og admin (sammen med Louise og Karoline) av snapkontoen Ærlig talt – Psykisk helse (brukernavn: aerligtaltsnap), og jeg er nå fast medlem og gjest hos Psykmagasinets egen snapkonto psykmagasinet.

Dette hjelper meg SÅ mye. Jeg har faktisk blitt mye flinkere til å trene på ting jeg jobber med, jeg er blitt uredd for å snakke foran kamera, jeg har mestret mange ting jeg var redd for på grunn av angst, jeg er åpen og ærlig, jeg gir andre råd, og ikke minst har jeg fått veldig mange nye venner igjennom den snappen.

Det siste store jeg har gjort, er å legge snapkontoen Ærlig talt – Psykisk helse ut til alle på facebook. Det gjorde meg både spent og skremt, men det gikk helt fint første gangen. Nå i kveld, er andre gangen jeg har den snappen etter at vi offentliggjorde den, og i kveld er jeg enda litt mer skremt. Jeg ser SÅ mange kjente navn, og kjenner at det er både gøy og skummelt.
Det andre jeg har gjort, er å satse alt på denne bloggen, jeg har laget snapkonto, facebookside, instagramkonto til denne bloggen, og alt er åpent.

Så dere skjønner kanskje at jeg tar et stort steg ut mot åpenheten denne gangen?
Jeg synes det er ganske skummelt nå, men av erfaring vil jeg tro at det ikke er skummelt særlig lenge.
Jeg satser!

Dette er mitt første blogginnlegg på ny blogg, og jeg må bare si at det er sinnssykt deilig å kunne skrive igjen!
De siste ukene mens denne bloggen har vært påtenkt, har det svirret en del forslag til innlegg rundt i hodet mitt så å si konstant. Og innlegg skal det bli.

Tusen takk for at dere følger meg, leser og engasjerer dere, jeg setter VELDIG stor pris på det! <3

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no