“Hva fyller du dagene med for tiden?”

“Men hva gjør du om dagen, May Kristine?”

Dette er det verste spørsmålet jeg kan få av de som liksom skal bety noe for hverdagen og fremtiden min, de som kan gjøre noe med den. For jeg har blitt spurt om dette i årevis, og merker jeg ikke tør å svare lenger, for uansett hva jeg svarer, kommer oppfølgingsspørsmålet; “Og så, da, hva gjør du da?”

La oss bare kalle en banan en banan. Ikke sant?
Jeg har mange forskjellige lidelser jeg SLÅSS mot hver eneste dag, hver eneste time. Ofte klarer jeg å late som ingenting, for å fungere. For eksempel sosialt, når jeg egentlig er så sliten at jeg egentlig bare trenger å krølle meg sammen til en ball og ha Kim ved siden av meg. Han som alltid sier at det går bra. Noen ganger må jeg heller late som.
Når jeg da er ferdig med det, må jeg ta igjen for de timene jeg klarte å late som. Så det blir dobbel lidelse. Helst ved siden av Kim som sier at det går bra.

Det er det jeg gjør om dagen, jeg prøver for harde livet å holde hodet over vannet! Står man med vann til halsen, kan man ikke henge med hodet, ikke sant. Det er det jeg driver med. Jeg prøver å holde hodet oppe for å ikke drukne.

Det er en fulltidsjobb. Ikke bare 100 %, 7,5 timer i døgnet, fem dager i uka, som de fleste jobber. Jeg snakker fulltid, altså. Full. Tid. Kan ikke snu ryggen til, hodet må opp.
Begynner hodet å glippe, må jeg passe på som Gaute i Farmen ved melkespannholding. “Opp med venstre arm!” Hvis ikke taper man, og den andre vinner en ukes opphold til.

Så dette gjør jeg da, hver eneste time. Det er en fulltidsjobb. Både kroppen og hjernen er fullt fokusert på det, hele tiden. Alt annet jeg måtte klare å gjøre, om det så er å sminke meg eller å dra på kjøpesenter fullt av folk, avhenger av hvor mye ekstra jeg klarer å presse meg.

I tillegg så har jeg dette lave stoffskiftet mitt, som har snudd hverdagen min totalt opp ned fysisk. Jeg har ingen energi lenger, og noen dager klarer jeg ingenting. Ikke som i å ikke gjøre noe ekstra, men INGEN TING. Det eneste jeg MÅ disse dagene, er å ta medisinene mine. Noen ganger glemmer jeg det også, for kroppen og hjernen er proppfulle av alt annet de må gjøre hver time hvert døgn.

Disse dagene er min eneste viktige oppgave å prøve å huske å ta medisinene mine.
Dette er dagene jeg må hvile på badet når jeg endelig har orket å gå dit for å gå på do, før jeg klarer å gå opp trappa igjen, for å sette eller legge meg igjen, for å hente meg inn igjen. Hente meg inn igjen fordi jeg har gått til badet og vært på do. Fordi det tapper meg, for jeg er allerede på minus i alt.

Jeg har følt at disse psykiske lidelsene er noe jeg må, men kan – på mitt eget vis – leve med. Fordi sånn er det bare, sånn er jeg bare. Så har jeg de tre siste årene begynt å få mer fysiske plager. Jeg er ikke vant til å være ordentlig fysisk syk, bortsett fra en jevnlig influensa eller bihulebetennelse.
Jeg kunne liksom gå over til de kreftene jeg hadde på lager fysisk, fordi jeg manglet det psykisk. Nå kan jeg ikke det lenger, og det er så himla tungt.

“Så hva gjør du, hva fyller du dagene dine med?”

Jeg får lyst til å gråte. Jeg har ALDRI skammet meg over plagene mine tidligere, aldri vært snakk om. Men nå så er det ikke lenger nok å si “jeg klarer ingenting, jeg er så dårlig/tom at det er det jeg orker. Kanskje stå opp, spise en eller to ganger i løpet av dagen, kanskje jeg orker å strikke en runde, hvis armene ikke verker.” Altså, det er jo sånn det er.

Jeg gjør det jeg MÅ, deretter gjør jeg det JEG må.
Det betyr at jeg gjør det jeg føler jeg MÅ, for å føle meg ca oppegående. Står opp, tar på meg klær, pusser tenner og tar medisiner. Går ut med Peder så han får gjort det han må. Passer på kjæresten min, og passer på meg selv. Jeg gjør det jeg må for å overleve dagen.

Så det JEG må – det er ting jeg gjør for å føle at jeg gjorde noe ut av den dagen. Det varierer så mye hva det er. Noen ganger tar jeg skikkelig tak og bruker meg ut på husarbeid, og som jeg koser meg da! Jeg får gjort så mye, og det blir så fint og flott, men i bakhodet synger de om at morgendagen blir vondt, og overimorgen og dagen etter der. Men jeg gjør det, når jeg klarer.

Andre dager er det å sminke meg for å føle meg freshere. Lysere, bedre. Før gjorde jeg det for å SE litt freshere ut, eller bedre. Nå gjør jeg det for å føle meg bedre. Å føle, det er så viktig nå.
Så kanskje jeg strikker en runde, eller et helt nøste. Jeg har lært meg å finne mestring i hver maske.

Jeg har strikket fire meter nå, skal strikke fire eller seks til, og jeg begynte på tredje tometersremse igår. Jeg gjør det for å sy det sammen til et pledd til meg selv. Fordi jeg da gjør noe godt for meg selv. Fordi jeg vet vinteren blir beinhard på leddene og musklene mine, og de dagene det er verst, skal jeg ha det pleddet rundt meg og tenke på at det ligger min egen mestring i hver og en av de flere tusen maskene.

Så driver jeg mye med bullet journal da, min store hobby. Den kan jeg sitte med i timesvis, men de siste seks ukene har jeg ikke gjort det. Jeg har gjort det nødvendigste, fordi det er en slik ting JEG må. Jeg motiverer meg selv og inspirerer meg selv, spesielt når jeg kan krysse ut en ting jeg har gjort den dagen, eller kanskje åtte ting. Jeg farger ut når jeg sov i natt, kanskje er det bedre søvn enn på en uke, og det er godt å se. Det er ting JEG må se. Mestring.

Jeg fyller inn skritt per dag. Jeg måtte stille ned “dagens mål” når jeg var sengeliggende LS-pasient i våres. Det var klin umulig å nå 10.000 skritt lenger. Det som gikk så fint før. Det som var gøy, og som var min mestring før. Det var så gøy når klokka vibrerte på håndleddet når det kom fyrverkeri og lysende “10 000” på den lille skjermen. Det var en fin greie før.
Men jeg skriver inn skrittene likevel, og blir motivert og glad for hver ekstra skritt jeg skriver inn i boka.
Fordi den følelsen er viktigere enn å gå selve skrittet, for meg.

Jeg ser på serier. Helst samtidig som jeg strikker eller holder på med bullet journal, eller veksler mellom de begge. Fordi jeg prøver å få hjernen og nervene til å koble av ved å ha på et eller annet øynene, og kanskje hvis jeg er heldig, hjernen, kan fokusere på. Følge med på.
Kroppen må også ha noe å fokusere på, der kommer strikking eller bujo inn.

Jeg snapper. Som i Snapchat. Jeg driver en kanal om psykisk helse, og jeg har mitt faste døgn hver uke. I tillegg har jeg et fast døgn i en annen kanal hver uke. Så to av mine døgn går med til det hver uke. Det er veldig givende, slitsomt, krevende, gøy, følsomt, vanskelig, interessant, og ikke minst viktig. Det hjelper meg, og det hjelper andre. Jeg skal på om tre timer, og jeg gruer meg. Jeg gleder meg også, for nå har jeg klart å publisere her, det er det flere av seerne våre som har lurt på. Fulgt med på. I kveld kan jeg si at jeg har publisert.

Ellers leser jeg mye også. For å sette hjernen over på noe annet, igjen. Men jeg klarer ikke strikke eller holde på med bujo samtidig, jeg må jo holde boka og bla i sidene. Lydbok, sier du? Det bruker jeg når jeg ikke får sove, jeg klarer ikke ellers.
Jeg leser mest romanserier, jeg elsker disse kjerringseriene, som jeg har kalt de noen år. Jeg har nemlig lest de i godt over 10 år, siden jeg var tenåring. Nå er jeg over 30 og kan vel snart bare kalle de serier, seriebøker. Men når jeg ikke klarer å lese serier, leser jeg vanlige bøker.

Kanskje ikke veldig vanlige, jeg leser mest tragedier, sanne historier, forferdelige historier. Det gir meg noe. Jeg finner noe til felles med alle slike bøker, uansett hva hovedpersonen har opplevd. Det er samme følelsene. Jeg kjenner de igjen, selv om jeg ikke har opplevd det noen av de har. Det fenger meg, og selv om det føles feil å si at jeg elsker slike bøker, forferdelige virkeligheter, elsker jeg slike bøker.

Jeg prøver å spise, og for å gjøre det må jeg handle, og lage mat, da. Når dagen min er så slitsom fordi jeg er på null, eller under null, er det et stort slit å handle. Men jeg gjør det jo, for det er en mestring jeg har jobbet MYE med psykisk, da skal jammen ikke “fysisk” få ødelegge det. Så jeg må jo, da.
Dette krever en hel dags energi, eller to.

Og sånn.

Sånt gjør jeg, da. Sånne ting som andre ser på som å slappe av, eller gjør på en time etter jobb. Det er min fulltidsjobb. For jeg har det “psykiske” og det “fysiske”. Som gjør alt så himla vondt, krevende og sinnssykt slitsom. Jeg jobber med og mot meg HELE dagen, hver eneste dag, hver eneste natt, hver uke, hele himla tiden.

“Det høres bra ut, du har godt innblikk i situasjonen din, og du gjør så mange riktige og viktige ting her!! Bra, May Kristine! Men, hva gjør du resten av dagen da?”

Som sagt før, holder jeg på med et innlegg jeg skal gi som brev til Nav og Dps. Hvis jeg tør. Og hvis jeg klarer å skrive det ferdig. Men dette er en start. Jeg veit virkelig ikke hvordan jeg skal takle dette lenger, behandlingen derfra. De er ansatt for å forstå, men de forstår jo aldri.

Imorra starter uke 7

Okei.

Dette er for å ta hull på den O’store Skrivesperre.
Kort oppsummering.

Jeg er i morgen ferdig med min sjette uke med full angst. Sammenhengende, hjertebankende, skjelvende, marerittskapende, søvnløs angst. Dessverre betyr “ferdig med sjette uke” bare at sjuende uke begynner, ikke at jeg virkelig er ferdig.

Søvnløs betyr ikke null søvn. Det betyr å ikke sovne uansett hvor trøtt man er. Å være så trøtt at man nesten sovner, men sovner ikke likevel. Til slutt – for meg mellom kl 07 og 10 på morgenen – slokner kroppen eller hjernen eller begge deler av utmattelse, fordi det ikke finnes mer reserve å bruke, fordi batteriet virkelig er tomt, fordi det er krise. Krise.

Og når det er helt tomt da, virkelig tomt batteri, så tar det tid og krefter å lade det opp igjen, så jeg har gjerne sovet til kl 16-19. Og dette er drepen for alt positive som finnes i hjernen min, altså. Man styrer det virkelig ikke selv, og jeg blir mer og mer deprimert for hver dag jeg våkner og ser at jeg gikk glipp av dagslys dette døgnet også.

Forrige uke prøvde jeg så hardt jeg kunne å snu, snu søvnen fremover istedet for bakover. Altså heller være enda lengre våken, enn å våkne/sovne tidligere. For det går jo ikke å våkne tidligere eller sovne tidligere når man har det sånn.
Så jeg var våken. Og var våken. Jeg trengte ikke engang kjempe noe særlig for det, det passet seg visst sånn ganske tilfeldig.
Sov annenhver natt, men det hjalp ikke i det hele tatt, det fortsatte like herlig.

Helt til en natt, hvor det bare snudde helt. I flere dager nå har jeg ikke klart å sove lenger enn til kl 05. og jeg har sovnet mellom 22 og 00. Hvorfor aner jeg ikke, men jeg kjenner jo det har med utmattelse å gjøre. Kanskje jeg faktisk klarte å snu det. Passer meg veldig for å klage nå, haha, meeeen jeg skulle gjerne heller sovet fra 22 eller 00 til 08, enn til 05, for jeg får flere timer for lite søvn hver natt nå. Og hva gjør det? Det fremprovoserer ny runde med utmattelse og utslitthet.

I går vasket og byttet jeg gardiner, støvsugde, tørket støv og byttet duker. Smårydda litt. Jeg visste at det var for mye, men jeg måtte passe på mens jeg klarte det. Sov 23.30-02.30, 3.30-05, og var lys våken. Spiste litt, strikka litt, så litt på Greys Anatomy. Var så sliten. Kjente at dette gikk ikke idag, jeg måtte sove mer. Tenkte at jeg uansett ikke fikk sove lengre enn til 09-10, men sov fra 08 til 14.15.

Veldig overraska og litt deppa, “har sovet bort dagen igjen”.
Men jeg må huske på at jeg har masse møkk i forbindelse med lavt stoffskifte. Bruker jeg mer energi enn jeg har, blir jeg hviletrengende og sengeliggende etterpå. Hvor lenge avhenger av hvor mye ekstra jeg brukte, hvor sliten jeg var før jeg starta, osv. I går overbrukte jeg det som gikk.

Så alt tatt i betrakting, var det ikke så halvgærent. Sov ca 10 timer, 5-6 timer mer enn de siste døgna, fordi jeg sleit meg helt ut igår. Innafor, sier jeg.

Ellers bruker jeg ca 24 timer i døgnet på å være redd, bekymre meg, jobbe med å prøve å slappe av, samle opp energi før jeg må bruke noe, så bruke den og så hvile fordi jeg egentlig ikke har noe energi, prøve å sovne, sove, og å våkne til en ny dag med det samme.

Imorra starter uke 7.

Jeg ønsker å levere igjen

Er det ikke rart at når man har mest ord i hodet og hjertet, mest følelser og mest tanker, er det også mest vanskelig å dele det?

Jeg har hatt det sånn ganske lenge nå. Jeg tror ikke det er fordi det er for privat, for jeg er ganske åpen av meg og ikke redd for å trykke på publiser-knappen.

Jeg har slitt med å levere det jeg helst ønsker på snapdagene mine på Ærlig talt – Psykisk helse, og det samme på Psykmagasinet.

Hvorfor veit jeg ikke.

Nå sitter jeg og jobber litt med dette, i bullet journalen min. Jeg prøver å planlegge en mer utfyllende snapdag, da jeg skal logge på på aerligtaltsnap i morgen kl. 21. 
Jeg har lenge hatt vanskelig for å finne et bestemt tema å snakke om eller rundt, og nettopp dette og prosessen rundt, blir tema i morgen. HVIS jeg klarer. 

Jeg skrev en side med veiledning og stikkord for meg selv sent i går kveld, men ble avbrutt av uggen følelse og forstyrrelser som lyd og bevegelser – mest fra Peder (hunden). Det skal nemlig ikke så mye til, noen ganger. Og i det siste har jeg hatt tre slike dager hvor sånne forstyrrelser er veldig ødeleggende.

Det setter meg helt totalt ut, jeg går brått tomt for energi, tålmodighet, ro og humør, og føler dagen blir ødelagt.
Som i går, så var jeg godt i gang med bujo, serier på tv, samtaler på nett, snap og masse ting jeg trives med. Plutselig ble det for mye, jeg opplevde alt som mas, alt som gikk inn, input, ble for mye, det toppa seg virkelig. 

Det er vondt når det skjer, for plutselig dyttes jeg inn i en boble hvor ALT føles for hardt, for nært, for masete og bare slitsomt. Plutselig er alle de gode følelsene borte, og det blir bare hardt.

Jeg begynner å tvile på meg selv, føle meg “ekkel” – altså urolig, føler på angst og stress. Jeg føler meg dum, at alle de gode samtalene jeg nettopp hadde ikke var gode likevel – men at jeg sa bare rør og var irriterende og masete for de jeg snakket med.
Jeg kan føle at den siden jeg nettopp var så fornøyd med i bullet journalen plutselig bare ser teit ut, og at jeg var håpløs som nettopp syntes den var fin og funksjonell. 
Til og med det jeg hadde på i bakgrunnen – gjerne en serie, det ga meg plutselig ingenting lenger, hverken god info og input, eller underholdning.

Altså – dette er ikke lett. Og det føles til og med tåpelig når jeg skriver om det, for det føles for lite, for smått, til å henge seg opp i eller til og med nevnes. Men det er ikke lite, det er stort. Og det er så forstyrrende at det ødelegger mye.

Igår måtte jeg bare pakke sammen alt det jeg dreiv med som gjorde meg bra, og sette meg ned med ørepropper og bok å lese i i stedet.

I sånne perioder, eller særlig sånne dager, er det så vanskelig å levere noe, til og med et innlegg her. Og spesielt et døgn på en voksende snap som jeg ønsker så mye mer av enn det jeg selv har klart å levere, eller ikke levere, de siste ukene.

Det føles noen ganger flaut å skulle promotere og reklamere for snappen, når jeg selv ikke klarer å levere.
Samtidig – som jeg alltid sier på snappen – er det dette som er hverdagen min, dette er en del av meg det også.

Men så får vi se da, om det hjelper meg å planlegge morgendagens snap. Om jeg i det hele tatt klarer å åpne boka og planlegge mer, da jeg ikke ble ferdig igår. 

Jeg har SÅ lyst til å levere igjen. Jeg følte det gikk så mye bedre i sommer! Da hadde jeg aktive dager, jeg utfordret meg selv direkte på snappen, samme om jeg klarte det eller ikke. Jeg fikk så mange fine og nyttige tilbakemeldinger, og jeg klarte å gi så mye til følgerne våre.

Jeg ønsker meg sånne snapdager igjen, og jeg håper jeg kommer et lite steg nærmere i morgen.

Harryhandel

Den første uka som 30-åring har jammen gått fort!

Det har vært mye søvn på dagen og våkentid om natta, men sånn er det i perioder. Det var et møte jeg ikke klarte å dra på, som jeg egentlig burde vært på. Jeg har vært kjempetrøtt inni, og klar til å sovne på et blunk, men kroppen eller hodet eller et eller annet, har ikke villet sovne. Det har vært hardt, frustrerende og veldig slitsomt, da jeg jo er veldig trøtt når jeg ikke får sove.

Natt til i går sov jeg ingenting, faktisk la jeg meg ikke for å sove engang, så våken var jeg. Da hadde jeg jo sovet utover dagen på torsdag, så det var ikke særlig rart. Fredag morgen kl 08 ble jeg henta av pappa og mine to eldste tantebarn, for vi skulle til Sverige! 

Siden stormen Knud har skapt litt vindvær og dermed mye sjø, kjørte vi bil hele veien istedet for å ta båten. Første stopp var en kjempegod frokost på Marché i Moss(?).
Vi var kjapt innom Strømstad, før vi dro til Nordby-senteret, og til slutt på Svinesund. Jeg hadde med hele 5!! søppelsekker med pant, siden vi prøver å kjøpe mest brus i Sverige. Nå har jeg ikke vært i selve Sverige på mange måneder, sikkert et halvt år? Så har ikke fått panta. Alle gjetta på hvor mye summen på panten ble, og jeg vant igjen, hoho 🙂 Panta for 536 kr! 
Mange ler litt av at man tar med pant tilbake til Sverige, men hallo – det blir penger av det. Litt kleint det minuttet det tar å gå til panterommet, men man er ikke akkurat aleine om å ha en vogn eller to full av pant.

Vi kjøpte masse brus og drikke, godteri og litt mat. Fikk kjøpt mange forskjellige kjøttpålegg, blir så fort matlei av å spise det samme. Vi har lenge spist ostesmørbrød og ellers det samme pålegget, og det blir så kjedelig i lengden.

Bonusdatter har overnattet her, og det har vært kjempekoselig. Vi var på butikken midt på dagen idag for å kjøpe frokost, så vi har alle kost oss med god frokost 😀 
Jeg har sovet så godt i natt, tror ikke jeg har våknet en eneste gang. Det kommer så klart av at jeg var våken i godt over 30 timer inkludert en harrytur, og at det ble litt gåing igår. Var så trøtt at jeg småsovnet rett opp og ned i sofaen, og det er så vidt jeg husker at jeg redde opp sengen til Ida. Tror faktisk jeg sov sammenhengende i 12 timer, fra midnatt til midt på dagen. Våkna av en melding om at folk begynte å bli sultne og lurte på hvor jeg var, haha :p

I dag tror jeg det blir en fin dag videre! Jeg føler meg bra idag psykisk, er ikke noe ille i det hele tatt. Litt rusk bare. Vasker litt klær og henger opp og sånt, og håper Knud tørker det fort. Trengs  å få unna litt andre gjøremål også, og det tror jeg jeg skal kose meg med idag. 

I tillegg skal jeg gjemme unna litt varer fra Sverige rundt omkring, det har en tendens til å vare mye lenger hvis ingen andre enn jeg veit hva jeg har på lager.. :p


Å fylle 30

I dag har jeg sovet lenge, hatt besøk av bonusdatter, laget hamburger, og ikke minst har jeg lest igjennom gratulasjoner jeg har fått på min 30-årsdag! 

Det er jo alltid koselig med bursdag på sosiale medier, da spesielt Facebook. Men i år har jeg opplevd noe helt nytt for meg, som var SÅ koselig! 

Som dere veit driver jeg jo en snapkonto som heter Ærlig talt – Psykisk helse. Der har vi hatt mange, mange gjester i løpet av de månedene vi har drevet snappen, og mange av disse har blitt gode, kjære og kjente snappere for både admins og seere. 

I tillegg har jeg fått en fast, liten plass hos Psykmagasinets snap, og blitt kjent med veldig fine jenter gjennom den også.

I dag gikk flere av snapperne “mine” sammen for å overraske meg, ved at hver og en av dem logget inn på snappen etter tur, for å både synge bursdagssanger, gratulere meg med dagen, og å si noen fine ord. 
Jeg må bare si at jeg ikke ble overraska over selve påfunnet, for de hadde noen forsnakkelser og små blemmer rundt omkring, haha :p

Men! Jeg ble likevel veldig overraska når jeg først kunne få se hva de hadde gjort. Det var så koselig, rørende og ikke minst veldig fint gjort av dem, og jeg ble rørt. Har sett på det flere ganger idag, og skal innom snappen etterpå for å se om det lar seg lagre, for det vil jeg veldig ha å se på.

Her skal dere få se noen skjermbilder, da jeg dessverre ikke får delt hele opplegget!

Louise, min medadmin i Ærlig talt – Psykisk helse, sang bursdagssang og la ved fine ord etterpå!

Maria, vlogger, hadde både flagg, sang og fin hilsen på lager.

Vloggerne Ellen og Sandra Maria hadde også både sang og fine ord! Sandra Marie hadde til og med litt barnekor.

Så har vi medadmin Karoline, og vlogger Lena Maria, som også hadde sang og fine ord!

Lene og Randi, vloggere, som også kom med både sang og veldig gode ord.

Ellen la også ut på sin private snap, og jeg fikk noen nye snapfølgere som gratulerte meg med dagen, haha.

Så, til slutt, hadde de satt et ord til hver bokstav i navnet mitt.
Det siste bildet ble lagt ut av Psykmagasinet-kollega Marlene, på Psykmagasinets snapkonto.

Jeg synes dette her bare er helt fantastisk. Det har vært utrolig koselig og rørende, og jeg føler meg heldig som har blitt kjent med så mange – og enda flere – gode mennesker! Alle disse er med meg i hverdagen, fordi de er med på å drive snapkontoen Ærlig talt – Psykisk helse videre.

Tusen, tusen takk for at dere tok dere tid og bry med å ordne dette for meg, og tusen takk til alle dere andre som har gitt meg en hilsen på 30-årsdagen.

Hadet, tjueåra

De siste tiåret mitt har inneholdt SÅ mye rart. Mye fint, tungt, trist, bra, mestring, nedtur og fremgang. Kanskje det mest varierte og innholdsrike tiåret mitt hittil, noe som egentlig ikke er særlig rart, siden det ikke skjer såå mye i det første, og ikke alltid i det andre heller.

Da jeg var 20, fikk jeg meg samboer, min aller beste venninne flytta inn til meg, og vi kjente hverandre egentlig ikke. Første dagen bare lo vi, og skjønte vel plutselig hvor absurd og litt rart det var at hun plutselig bodde der med pappesker og klær og full pakke. Men for et år det ble! Det var et så nødvendig år for oss begge, det ga oss så mye, ikke minst et supert vennskap som vil vare for alltid. Vi er liksom sånne som snakker som om vi møttes igår, selv når det har gått et halvt år – som jo egentlig ikke bør la seg gjøre når vi bor 3 minutter unna hverandre, men det skjer faktisk. Og da er det jo herlig at det føles som om vi prata sist igår.

Dette året brukte vi mange seine kvelder, kjøreturer og skogsturer til å tenke, fundere, frykte og lure på fremtiden. Hva ville skje, hvor ville vi havne, ville vi finne noen vi ville dele livene våre med, ville vi bo i Hvittingfoss, og ville vennskapet vårt tåle alt mulig?

Det aller meste har vist seg å gå veldig bra. Det viktigste er at vi har det samme vennskapet som startet den dagen hun flyttet inn, og vi bare satt og lo av hele situasjonen. Det var først da vi begynte å bli kjent, og det er jeg så glad for.

Året etter søkte jeg meg inn på voksenopplæring, 21 år gammel. Aldersgrensen er egentlig 25, men jeg fikk plass fordi jeg oppfylte alle 3 ganske strenge kriteriene for å begynne som 21-åring. Jeg følte meg klar for å endelig ta utdannelsen jeg ønsket meg veldig.

Jeg gikk VG1 helse og sosial og VG2 barne- og ungdomsarbeider. Midt i utdannelsen fikk jeg kjæreste, samboer og hus på kort tid, og det skjedde mye. Jeg besto praktisk/muntlig eksamen med glans, selv om jeg hadde mye fravær på grunn av angst, og selv om jeg ofte det siste halvåret satt hjemme og grein over oppgavene mine jeg følte var altfor store. Men, jeg klarte det!

Jeg forlovet meg med Kim 01.01.2012.

I mai samme år fikk jeg meg en fin jobb, som jeg elsker fremdeles, selv om jeg dessverre ikke er der lenger. Det finnes dager hvor jeg savner det så mye at jeg har lyst til å dra bort og ta en vakt, haha, men nå må jeg bruke litt tid på meg selv og kjenne etter. Jeg jobbet der i fem år, og tror egentlig aldri jeg vil trives mer i annen jobb.

I september 2014 ropte skolebenken på skolehjertet mitt igjen, og jeg bråbegynte på utdannelsen som helsesekretær. Gikk VG2 helseservice, fikk tidenes angstanfall midt i prøveeksamen, noe som gjorde meg livredd den ekte eksamen. Jeg tok inn på hotell to netter i Drammen for å være alene med lesing og øving til eksamen, da den var praktisk/muntlig. Jeg grua meg helt sinnssykt. Men jeg klarte det bra, og var ganske så letta, glad og stolt når jeg pakka ut av hotellet og tok den alltid 2 timer forsinkede bussen hjem til Kim igjen.

Etter en kort vinterferie starta VG3 med et smell, helsesekretær. Vi merka med en gang at nå var det “alvor”, nå var det VG3. Vi begynte med blodprøver, sprøyter og prøveanalysering, og fikk mange timer inne på laben.
Samtidig startet jeg på kjøreskole i Drammen, og kombinerte det bet mulig med dagene jeg hadde skole. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg skulle ha langkjøring – som jeg gruet meg veldig til – samme dag som vi skulle starte med blodprøver. Jeg måtte gå litt før, og må ærlig innrømme at jeg var litt letta når jeg sa til læreren at jeg ikke rekker blodprøver, jeg må gå til bussen kl da og da. Jaja, sa hun, det ordner seg. Da kunne jeg slappe av litt for denne gang.

Men rett før jeg måtte gå, sa hun “Da kan alle samles her oppe, for nå skal May Kristine prøve å ta blodprøve på meg før hun må gå til langkjøring”… Ehm. Ta mitt livs første blodprøve, på læreren? Mens hele klassen ser på? Jeg, den første i klassen? Tror dere jeg hadde angsten i halsen da eller?
Jeg skalv som en gærning, og tror jeg gråt litt mens jeg smilte supernervøst, visste altså ikke hva hverken hodet, kroppen, språket eller tankene skulle gjøre. Men, jeg stakk da, traff åren godt på første forsøk, og blod kom det. Jeg klarte det. Foran hele gjengen. HerreGUD for en mestring, og jammen tok det litt av nervene jeg hadde til langkjøringen.

29. mai hadde jeg oppkjøring og fikk lappen! Dagen etter hentet jeg min første bil. Da tok jeg lappen på tre uker!

I desember ventet den virkelige, store, avgjørende eksamen for hele utdannelsen, og jeg var så himla redd. Jeg hadde med Kim som støtte og mamma som var min pasient, da eksamen var praktisk med muntlig utspørring etterpå. Jeg gikk ordentlig inn i rollen som helsesekretær, hentet inn pasienten min, og utførte vaksinasjon, blodprøver med analyser, EKG, og ikke minst samtale og journalføring. Utspørringen gikk også veldig bra. Jeg ble litt ekstra nervøs når de spurte om det var noe jeg ville si, eventuelle feil jeg hadde oppdaget selv som jeg kunne forklare. Jeg nevnte blant annet at jeg glemte å få bekreftelse på pasientens navn, husker jeg. Da lo de litt og sa at DET gjorde ingenting. Så skulle karakter og tilbakemelding komme på nettsidene utpå ettermiddagen.

Jeg måtte tømme skapet mitt og komme tilbake inn til de med nøkkelen jeg skulle levere, og da ba de meg sette meg ned litt, de måtte snakke med meg. Jeg fikk jo totalt panikk innvendig, og tenkte på store ting jeg kunne ha glemt eller gjort feil, at dette var total fiasko. Da sa de at hvis jeg lovte å ikke si noe til de andre, skulle jeg få karakteren min med en gang, for de var veldig enige og hadde ikke noe å diskutere. Jeg fikk 6!!! Jeg begynte å gråte og spurte om de tulla, men nei, det var feilfritt! Perfekt! Og de visste hvor nervøs og redd jeg var, så når de var så enige ville de spare meg for lidelsen det kan være å vente, og de ville gi meg karakteren ansikt til ansikt.

Jeg takket så mye, og sa at jeg håpet læreren min, som var der med sensor, jo visste hvor hardt jeg har jobbet med både skole, oppgaver og innleveringer, og ikke minst meg selv, til tross for veldig høyt fravær. Hver dag jeg var borte pga angst, hver gang jeg måtte snu på veien fordi det grep meg, jobbet jeg enda hardere med skolearbeidet. Dette SKULLE jeg få til. Og hun sa at fraværet jo ikke var bra, men arbeidet mitt viste at jeg klarte det like godt som om jeg skulle vært på skolen, og at det viste at jeg tok det alvorlig.

Sjeldent har jeg tatt til meg en tilbakemelding på den måten, som tilbakemeldingene på eksamen. Jeg var så rørt, stolt og glad, og jeg husker jeg nesten hvisket det til mamma og Kim når vi gikk mot bilen for å dra hjem, at jeg fik 6!!

Dét ga meg så utrolig mye. Det ga mestring. Det ga håp, bekreftelse og det påvirket selvtilliten og selvbildet. Jeg kunne jo jeg og! Arbeidet lønte seg, ærligheten og åpenheten lønte seg, alt lønte seg. Og jeg følte jeg faktisk fortjente belønningen jeg fikk.
Faktisk åpnet opplevelsen og erfaringen med den eksamen SÅ mye for meg, for først da klarte jeg å tenke at jeg får til ting jeg også. At jeg er flink, smart og står på. At jeg får til det jeg vil.

Grunnen til at jeg skriver dette, er at jeg har hatt veldig vanskelig for å tenke at jeg klarer ting, og at jeg fortjener ting. Men Kim er så vanvittig flink til å fortelle meg det. Han har tro på meg når jeg setter igang med noe, han trøster meg når jeg tror jeg ikke får det til, og minner meg på alt jeg faktisk HAR fått til på kort tid, siden jeg flyttet hit. Han har liksom litt av selvtilliten min, og han deler den ut til meg når jeg trenger å bli minnet på det. Han sier jeg er flink, og at jeg klarer det jeg vil, og at jeg må slutte å være så streng med meg selv. Ikke bare tenke på alt som har vært vanskelig og vondt, men faktisk gi meg litt kred for at jeg HAR klart de store tingene.

Andre ting jeg har oppnådd det siste tiåret, er å få et godt forhold til min svigerfamilie. Jeg har vært så heldig der også, og jeg ble tatt så godt imot. Ikke minst, er jeg glad og stolt for at jeg har fått så godt forhold til dattera til Kim, at jeg får være en trygg voksen i livet hennes, selv om jeg ikke er en forelder. Likevel, når hun er hos oss, tenker jeg at hun er min der og da. Hun hører til i livet mitt, og jeg hører til i hennes. Å oppnå så god kontakt og så godt og åpent forhold med en datter som ikke er min, eller en stemor som ikke er mor, er ikke alle heldige med. Men jeg føler meg heldig.

Nå i seinere tid, har jeg tatt store tak i min egen helsesituasjon, både fysisk og psykisk, og det har jeg ikke alltid vært så flink til – altså å ta opp ting for eksempel. Men jeg har lært å sette mine behov mye lengre foran enn før, og jeg lytter mer og mer til meg selv. Det er ikke alltid det passer for alle andre, men det er viktig for meg i min prosess. Heldigvis er jeg også heldig med støtte – som jo kommer av åpenhet.

Til sist har jeg også gjort to ting som er store for meg – jeg har laget denne bloggen som er åpen for alle. Ikke bare for at folk skal lese om MEG, men for å skape forståelse til de som vil lese, de som måtte lure, de som tror de vet noe som ikke er sant – og det finnes det jo noen av.

I tillegg er det snapbabyen min, snappen “Ærlig talt – Psykisk helse” (aerligtaltsnap). Jeg er stolt over å ha startet den, og også der har jeg vært heldig, for jeg har fått to kjempefine jenter på laget mitt, og sammen gjør vi det faktisk veldig bra. Jeg får SÅ mange gode tilbakemeldinger på snappen, der jeg personlig deler ting som det er, på mitt døgn. Har jeg en skikkelig fæl dag, viser jeg det. Jeg pynter ikke på noe som helst. Har jeg en bedre dag, viser jeg det. Altså, for meg selv er snappen til for å vise hverdagen til noen med psykiske lidelser. Da vil jeg ikke bestandig bare sitte rett opp og ned og prate teori og fakta. Jeg vil VISE. Si hva jeg føler. Noen ganger gråter jeg, noen ganger er jeg veldig frustrert og deppa over situasjonen, mens andre ganger er jeg i en opptur og føler meg mer som meg selv, og kan da snakke om hva som gjør meg glad.

Der har vi fått bli kjent med mange gode personer, og det er noen gjengangere som betyr ekstra mye for både oss og seerne våre. Vi er en gruppe på 11 stykker som snapper mer enn andre, og folk liker det de ser. Det kan hjelpe så mange å følge en slik ærlig snap som ikke legger skjul på ting, men som snakker rett fra levra. Jeg har fått mange flotte og rørende tilbakemeldinger på at det jeg gjør er bra, viktig, sårt og ærlig. At jeg er så åpen, hjelper andre som kanskje ikke tør, fordi de da ser at de ikke er aleine. De som kjenner seg igjen i noe fra meg, sier det gjerne, og jeg får høre at det jeg sier og måten jeg ser på min egen situasjon, kan gi de annet perspektiv på sin. Få de til å tenke annerledes.
Slike tilbakemeldinger veit jeg de andre admins får også, og det gir oss virkelig glede, trygghet, og ikke minst selvsikkerhet nok til å fortsette. For det er beintøft å være så åpen, men det trengs.

Så takk, min kjære “tjueåra”, for alt du har inneholdt, gitt meg og lært meg. Jeg er veldig takknemlig, og akkurat nå her jeg sitter, er det disse gode tingene jeg har klart å oppnå eller være heldig å få, jeg husker.

Imorra blir jeg 30, og da starter et nytt, spennende og forhåpentligvis positivt sett innholdsrikt, tiår.

 

May Kristine?

Noen kvelder kan jeg være litt ekstra inneslutta, tankefull og urolig. Jeg har vært litt sånn i kveld, egentlig.

Ble litt inspirert av en “kollega” fra Psykmagasinet i helga, hun snakket om temaet “Hvem er jeg?” Dette tenker jeg å skrive om i kveld, etter en litt urolig tankekjør-stund.

For, hvem er jeg? JEG, liksom.

Jeg føler JEG kan bli borte i alt overfladisk, i alt materielt, i alt hverdagen innebærer.
Når noen spør hvordan det går, hva gjør jeg for tiden, er det vanskelig å svare, og det blir fort litt overfladisk for å ikke plutselig bli mye mer personlig enn det de som spurte egentlig lurte på.

For sånn “offisielt” nå, er jeg ei som jobber med meg selv psykisk, og som sliter fysisk. Jeg har ikke mulighet til å jobbe nå, fordi kropp og psyke ikke klarer det. Så hva svarer jeg egentlig når noen utenfor min nærmeste krets spør?

Det går jo mye i “Jo, takk, det går fint med meg!”, “Det går som vanlig, veit du, ehe..”, “Joda, det rusler og går!” tett etterfulgt med et “Hva med deg, har barna det bra?” for å unngå utbrodering.

Mens til de i min nærmeste krets da, de får kanskje noen ganger overdose av hvordan det egentlig går, ihvertfall er det slik jeg føler det selv. For det har vært det samme så himla lenge! Nå har jeg alltid slitt psykisk, og de to siste årene har det vært noe fysisk hele tiden. Og det er liksom det jeg kan fortelle om og ut fra da, nå som jeg ikke har jobb eller skole, og når jeg holder meg mest hjemme og i ro.

Men – det er jo aldri noe nytt! Jeg har jo samme svarene hele tiden. Sover dårlig, har så mye mareritt, har angst, er urolig, hadde angstanfall igår, jeg er kvalm og spyr, har migrene, jeg er sliten, det verker så fælt, alt er vondt, er sengeliggende med VONDT, jeg er utmatta, jeg orker ikke, jeg veit ikke om jeg tør, jeg tør ikke planlegge pga ustabil form, vi får se, vi burde ditt og datt – men jeg må se an, jeg har ikke råd, jeg kan ikke kjøre – har tatt medisiner med rød trekant på, kan vi utsette?

Altså.. Jeg forstår så inderlig godt at mine kanskje blir rådville, forvirra, lei, bekymra eller ikke skjønner bæret, når de aller mest får dette til svar hvis de spør. Jeg er drit lei selv!! Seriøst, jeg er så lei av disse svarene! Derfor har jeg noen ganger innimellom tatt litt pause, murt meg selv litt inne fordi jeg ikke føler jeg er noe nytt, jeg blir aldri bedre, jeg bare klager! Er det ikke det ene, så er det det andre – HELE TIDEN!

Men. Det er nå en gang slik livet mitt er akkurat nå. Jeg har vært deprimert en god stund, og da mister jeg mye ork og lyst til å kontakte folk, for jeg er jo ikke noe i humør, jeg er jo ikke spesielt blid eller glad, og jeg er ikke sprudlende eller ler meg skakk. Jeg føler meg kjip og litt som en påkjenning, en andre føler de må ta vare på, eller at de føler det er noe galt med meg. Mens jeg heller trenger en uke eller måned med å ta noen runder med meg selv, selv kjempe meg igjennom og overleve på det mest humane vis, nemlig å ta tiden til hjelp – lide meg igjennom.

Jeg skjønner jo godt at mine nærmeste legger merke til dette, kanskje ikke synes de får gode svar ut av meg, at jeg virker tiltaksløs eller initiativløs, og det er jo sant! Altså, jeg har vært langt nok nede mange nok ganger, til å nå vite at jeg IKKE skal presse meg for mye når jeg har det sånn. Det å gå på butikken, vaske gulvet eller ta en kaffekopp hos noen, kan være det jeg bør presse meg til å gjennomføre på noen dager, før jeg trenger litt tid for meg selv igjen, for så å presse og utfordre til en ny ting.

Som jeg skreiv i går, har jeg ny medisin for stoffskiftet, som jeg synes jeg merker positiv endring av allerede, etter halvannen uke. Jeg er absolutt ikke langt nede lenger, jeg har hatt overraskende lettere ettermiddager og kvelder i flere dager nå, og jeg håper selvfølgelig at det bare fortsetter, og at det bare går oppover. Det håper jeg gir meg nye svar å gi, enn det jeg har svart siden januar, når noen etterhvert spør hvordan det står til.

Som dere kanskje skjønner, så overskygger mine fysiske og psykiske plager MANGE andre ting i hverdagen min, og det blir tungt.

Så HVEM er jeg, under alt det der?

Jeg er May Kristine Kolstad.
Jeg er 29 år gammel, runder straks 30!

Jeg er dattera til pappa – Kolstad. Jeg er en Kolstad.
Like fullt er jeg dattera til mamma – Saga. Jeg er en Saga også.
Jeg er også stedatter eller bonusdatter, har en ekstra forelder.
Også er jeg barnebarn, til min eneste besteforelder, mormor.

Jeg har godt forhold til foreldrene mine og mormor. Vi har vært igjennom SÅ mye, men alle er der for meg på sitt vis. Jeg er yngstedattera til pappa og stemor, men jeg er nest eldste til mamma. Jeg er en datter som setter mine “voksne” utrolig høyt, og har veldig respekt for alle sammen. Jeg spør de hvis jeg trenger hjelp, og de hjelper alltid med hvert sitt. Felles for alle er at de kjenner meg og vet hvem jeg er, og det har de ikke glemt. Jeg har stødige og sterke voksne i livet mitt, og jeg kunne virkelig ikke vært dem foruten.
Jeg er også dessverre en datter og barnebarn som ikke alltid har like mye kontakt som jeg ønsker, men jeg prøver å være flink til å være åpen og forklare, og jeg tror de forstår. Jeg prøver å ta igjen litt på meldinger, snapchat og andre sosiale medier, for å dele hverdagen min med de voksne, jeg vil ikke at de skal gli unna. Kanskje er jeg vanskelig å forstå noen ganger, men jeg setter de ihvertfall veldig høyt.

Jeg er lillesøster, storesøster og stesøster.
Jeg er den som trenger tid og støtte noen ganger, og jeg er den som kan berolige, trøste, tulle og stille opp som en god person å snakke med. Jeg er forståelsesfull og rolig, og jeg prøver å se ting fra andres sider. Jeg kan gi råd, forslag og dele av egne erfaringer, få de til å føle at de ikke er alene hvis det skulle være noe. Jeg er her.
Jeg har alltid stilt opp når jeg har kunnet, og vil alltid gjøre det. Jeg er trygg, og det håper jeg de veit. Jeg er en søster som har respekt for mine andre søsken, aksepterer at vi er forskjellige selv om vi er nære, og jeg er veldig glad for at vi har så god kontakt som vi har. Jeg husker også så å si alt vi har opplevd sammen, og blir superrørt når jeg og for eksempel lillebror mimrer.
Jeg er en søster som får vondt når noen av søsknene mine sliter eller har vondt, er empatisk. Jeg er en søster som synes det er vondt at mine to yngste bor så langt unna så vi treffes så sjeldent og ikke får ta del i hverdagen til hverandre, men jeg gleder meg også veldig over hva de får til, hvor sterke og tøffe de har vært og er, og er glad de har funnet sine egne liv, mennesker og plasser.

Jeg er kjæreste, samboer og forlovede.
Jeg er en hengiven og trofast kjæreste. Jeg er støttende, fornuftig, sterk og trygg. Jeg er også skjør, avhengig, selvstendig og usikker. Det går så opp i opp, og vi utfyller hverandres kvaliteter og trekk veldig bra. Jeg er fast, jeg kjemper og jeg lever. Vi har tålt både rykter og usannheter, men vi er flinke til å snakke sammen. Er jeg skjør eller usikker, blir jeg backet opp med en gang. Jeg gjør det samme. Jeg er bekreftelsesøkende av natur, noe som sikkert virker unødvendig når det gjelder samme ting for tiende gang, for eksempel før en prøve på skolen, eller før et viktig møte. Jeg får likevel alltid “det kommer til å gå bra”, “lykke til, jenta mi”, “snart er det over, så kommer du til å være glad og lett igjen, ikke bekymre deg, du får det til”. Og det trenger jeg, om det så er første, fjerde eller tiende gang. Jeg er en kjæreste som trenger stabilitet, trygghet, omsorg og bekreftelse, og jeg er heldig som får det.
Det skal SÅ mye til for at jeg skal åpne meg, tørre å slippe noen inn i livet mitt og hverdagen min, med “alt” jeg innebærer. Men jeg klarte det, og har lært ekstremt mye de snart åtte årene jeg har vært kjæreste og samboer.
Samtidig, jeg er ikke en masende forlovede angående bryllup, haha 😆

Jeg er stemor/bonusmamma.
Jeg har verdens beste lille bonusdatter. Jeg har alltid vært forsiktig, livredd for å trenge meg på, forstyrre. I starten var jeg sjenert, usikker og redd for at det skulle krasje. Når jeg fort fant ut at dette kom til å gå veldig bra, ble jeg en trygg, morsom, trøstende, friere bonusmamma. Jeg er alltid her når det trengs å prate, jeg lytter ordentlig og gir tilbakemeldinger. Jeg er litt lærer, litt helsesøster, litt venninne, litt rådgiver, litt spillekompis, altså en skikkelig bonusmamma. Jeg har alltid vært glad i barn, og nå har jeg fått være litt mamma for denne jenta i snart åtte år, jeg har vært en trygg voksen så lenge hun kan huske. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått lov. ❤

Jeg er tante.
Jeg holdt på å svime av på 18-årsdagen min, av glede når jeg fikk melding om at mitt første tantebarn var født. På min bursdag! Riktignok var jeg på stor fest den kvelden, og ikke helt edru, men jeg er sikker på at jeg hadde grini like mye om jeg hadde sittet edru hjemme på rommet mitt. For denne lille gutten hadde jeg venta lenge på, og vært veldig spent på! Det var den beste bursdagsgaven jeg kunne få, å bli tante, spesielt var det at det falt på min egen 18-årsdag. Han vil alltid være mitt første tantebarn, både i teori og i hjertet. Jeg var og besøkte og hilste på dagen etter, og jeg var så rørt og gråt og gråt når jeg fikk holde det lille nurket. Nå blir han 12 når jeg blir 30 om bare noen dager, og jeg er stolt av å ha en så flott nevø.

Tre år senere kom ei lita jente, en liten luring som er av de sjeldne. Hun er modig og er seg selv, trenger ingen strøm eller mote å følge. Sånn tror og håper jeg hun vil være i årene som kommer, at hun er seg selv og står på sitt uansett. Jeg kjenner meg igjen i hvordan hun er, altså inni seg. Hun er utadvent, det var absolutt ikke jeg. Hun har også en helt spesiell plass i tantehjertet mitt.

I år har jeg blitt tante igjen, til ei lita type som skinner som en sol. Det er min yngste søster som har fått baby, og jeg er så stolt over både lillesøster og tantebarn. Hun er så liten, så fin, så fersk. Hun har hele livet, hele verden foran seg, hun er liksom helt ny. Jeg er så glad jeg får følge med, selv om jeg selvfølgelig skulle ønske vi bodde nærmere hverandre. Jeg håper virkelig vi kan bli ordentlig kjent og bli “tante og niese” selv om avstanden er ganske stor, og jeg gleder meg så mye til å bli kjent.

På grunn av meg og mitt, ser jeg heller ikke disse like mye som jeg skulle ønske. Men en skikkelig tantekos, hviskende hemmeligheter og morsomme utsagn, smelter bare hjertet mitt.

Jeg er May Kristine, May K, Mayka. Og jeg elsker alle jeg har rundt meg.
Jeg elsker å skrive. Jeg driver med bullet journal nesten hver dag, jeg er glad i dyr. Jeg liker å fotografere, lese, se serier. Jeg legger mye heller merke til detaljer – gjerne tilfeldige – enn det store og planlagte. Jeg tenker mye, men jeg jobber mye også. Jeg er snill, og prøver å ikke være noen byrde eller plagsom. Jeg er omsorgsfull, fornuftig, surrete og glemsk, men bevisst. Jeg er selvstendig, men også på så mange måter avhengig av de rundt meg.

Uten å gå i noen “rolle”, er jeg opptatt av rettferdighet, aksept, åpenhet og muligheter. Jeg er lei av tabu. Jeg vil være med å bryte ned, bygge opp og skape. Jeg er opptatt av og bevisst på fremgang, og aksepterer at det tar tid. Det finnes ingen quick fix her.
Jeg er så bevisst på meg og mitt, at jeg skal bli bedre, jobbe, utfordre, at det noen ganger blir for mye. Men jeg henter meg inn, jobber annerledes, utfordrer mer eller mindre, og er i sving igjen. Jeg prøver hele tiden, og det kommer jeg aldri til å slutte med.

Tro på Liothyronin

Nå sitter jeg med bildeoverføringer ut av en annen verden. Jeg har savnet et nettsky av noe slag, slik at alle bildene jeg tar med mobilen, automatisk lastes opp på skyen, så jeg ENKELT kan legge inn bilder her på bloggen. Jeg søker og kikker litt, og plutselig finner jeg ut at jeg HAR en slik lagring på nett. Fant tusenvis av bildene mine der, haha. Men, nesten 2000 bilder fra de siste 11 månedene måtte også overføres, så det driver jeg med nå. Så får jeg bare håpe at det funker lett heretter!

Denne uka her har jeg hatt flere fine, rolige ettermiddager og kvelder. Jeg har nesten vært litt bekymra, for jeg har ikke skjønt hvorfor. Jeg har vært litt redd for at jeg har hatt så mye i det siste at det nådde en slags grense slik at jeg ikke brydde meg lenger, og det var veldig skummelt.

Nå har jeg derimot forhåpentligvis funnet ut av det, og jeg tror rett og slett at det er den nye tilleggsmedisinen min for stoffskiftet som har begynt å virke! Det er veldig spennende. Jeg finner absolutt ingen annen grunn, så det må være dette. Jeg startet på denne medisinen forrige fredag, 9 dager siden.

Stoffskiftet påvirker jo alt i hele kroppen, absolutt alle organer. Og mange får problemer med både depresjon og angst av lavt stoffskifte. Det har jeg ikke tenkt veldig mye på, da jeg har jo både depresjon og angst fra før. Men nå har jeg jammen begynt å lure på om det hadde mer å gjøre med stoffskiftet enn jeg trodde.

De siste 5-6 ettermiddagene og kveldene, har jeg nemlig vært lettere til sinns enn på LENGE. Jeg føler at en slags tung sky har begynt å flytte seg litt fra fokuset mitt, den henger ikke like tungt over alt som den har gjort i mange måneder, kanskje noen få år. Jeg veit jo ikke hvor lenge jeg egentlig har hatt lavt stoffskifte.

Jeg tør ikke satse hele håpet mitt på dette, men jeg håper selvfølgelig ganske mye likevel. Nå venter jeg på mer energi og lettere dager, og nå som jeg har begynt å ta den første stoffskiftemedisinen på kveldstid, håper jeg også på bedre netter. Jeg tror rett og slett det ikke kan være noe annet enn den nye medisinens virkning, som har gjort denne endringen, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk starte på den.

Mange stoffskiftepasienter kan si at de har fått et nytt liv etter de har startet på denne tilleggsmedisinen, og det håper jeg virkelig at jeg også kan si etterhvert!

Nå er jeg logget på psykmagasinet sin snap, og tenker å snakke litt om depresjon og vinterdepresjon. Jeg bare tør ikke røre mobilen før bildeoverføringen er ferdig. Snart kan jeg poste bilder mye enklere her, og det gleder jeg meg til! Er tørt å både lese og skrive blogg uten bilder, så det håper jeg blir bra.

Snakkes snart!

Det heter sosial angst

Jeg har planer om å komme igang med oppsummering av den siste tiden, for eksempel den siste uka, etter hvert. Men siden jeg er litt nede i en slags nervegrøft for tiden, venter jeg litt med det. Jeg tenker at det kan være en positiv ting for meg selv også, å se og gå igjennom hva jeg faktisk har gjort den siste uka, hva jeg har mestret, hva som gikk feil og dermed kan forbedres til neste gang, og å huske på de gode tingene.

Så det kommer.

Enn så lenge vil jeg skrive litt generelt om uka og helga likevel, fordi jeg føler jeg har jobbet hardt med meg selv i det siste, til tross for at jeg egentlig føler meg ganske dårlig.

Først og fremst var jeg jo på DPS, og det var skikkelig hardt. Som sagt var jeg ikke klar for denne timen – den første etter sommeren – men jeg trengte det SÅ mye! Det var som å fjerne en hjørnestein i den hardpakka “grunnmuren” jeg har fått bygd meg opp de siste månedene. En grunnmur av kjipe ting, av nerver, angst, mareritt, bekymringer, smerter og bare vondt. Alt har liksom samlet seg sammen og blitt til en diger klump av en grunnmur.
Vi røsket litt i den hjørnesteinen, og alt raste sammen til ruiner istedet, og det var så godt. Å ta hull på det, liksom.

Nå gjenstår jo opprydningsarbeidet, da. Sortering, hva skal beholdes og hva skal kastes, hva skal huskes og hva skal glemmes. Skal det bygges ny mur, eller skal det rives for godt? Det er jammen ikke enkelt.

Men, jeg vil tro at det er på grunn av denne timen på DPS, at jeg har klart NOE denne uka.

Jeg har tatt nye prøver for stoffskiftet, og var hos legen senere i uka. Der fikk jeg endelig resultater som tilsa at jeg kunne få begynne på en medisin nummer 2, og den har jeg gledet meg veldig til å få prøve. Mange har fått et helt nytt liv av den, og selv om jeg ikke tør å håpe på såpass, håper jeg likevel at jeg skal merke bedring. 💖

Jeg har vært på biblioteket, levert en del bøker, og hentet nye. SNAKKET uforberedt med bibliotekaren, og det var faktisk koselig, og ikke stressende. Jeg tålte det.

Jeg gikk tur, og klarte å kjenne på at det var godt, istedet for bare angst, faresituasjoner og stress. Peder (hunden) var også skikkelig flink, det hjalp helt klart mye! Jeg var så fornøyd når jeg kom hjem uten å være helt utslitt i hodet, men det ble ikke flere skikkelige turer denne uka. Selv om jeg tenkte på turen at “Hvorfor gjør jeg ikke dette hele tiden?”.

Jeg har fått og tatt ansvar det er lenge siden jeg har hatt, og jeg klarte det uten å stresse meg ihjel, jeg tok meg i å kose meg med det også. Vel vitende om at jeg snart kunne slappe av, da.

Jeg har lest ut to bøker!! Har hatt lesetørke en stund, jeg som har hatt 23 bibliotekbøker stående klare i sommer, haha. Så føler jeg er litt igang igjen nå, nå holder jeg på med bok nr. 3. Disse skal jeg skrive om seinere, da lesing er en av mine største interesser!

Jeg har vært ganske flink på å gjøre ærender denne uka, synes jeg. Faktisk vært litt ekstra effektiv, men dessverre utenfor huset. Samme det, jeg har vært flink.

Jeg har nå strikka over 2 meter på teppet mitt, og startet på neste remse. 😁 Den går det heller rimelig sakte med, men jeg skylder på garnet, da det splitter seg opp ofte og jeg stadig må rette opp, det er litt demotiverende.

Jeg har anskaffet både medisterfarse og elgkjøtt, og skal lage KJEMPEGODE elgkarbonader. 😍 Det blir nok i morgen.

Og ikke minst – jeg har vært veldig sosial de to siste ukene! Jeg har presset meg LANGT, men føler jeg har klart meg akkurat på grensa, så jeg er ikke helt sengeliggende. Jeg har faktisk tatt hensyn til meg selv, samtidig som jeg har presset meg. Tror det gikk akkurat.

Har vært litt rundt hos nær familie flere ganger de to siste ukene, og selv om jeg kan bli veldig sliten og ha mye angst både før, under og etter, har jeg følt at det alt i alt har vært koselig og fint. Jeg har også vært en del til hjelp, faktisk, og det har vært godt å klare å si ja, OG å klare det.

På fredag dro jeg til mamma etter legetime, for min yngste lillesøster med baby har kommet hjem på besøk for noen dager. Det var også to til innom, og det ble mye skravling og “høy energi”. Det var veldig koselig, og selv om det krevde mye, blant annet det å føle bølger av angst og kvalme av usikkerhet, klarte jeg å holde det litt på avstand, til jeg kom hjem og kunne kapitulere.

I går, lørdag, var jeg ute på marken i Hvittingfoss, og syntes det var veldig vanskelig når jeg gikk ut. Jeg gikk aleine, og følte jeg var så utrolig synlig der jeg gikk. Heldigvis satt storesøster og venta på meg, så jeg hadde et mål å gå mot. Klarte ikke slappe av noe særlig, og jeg sleit mye med kraftig svimmelhet og kvalme resten av dagen, men det kan like gjerne være pga ny medisin, som angst, vil jeg tro.

Vi dro også en tur innom mamma, lillesøster og tantebarn, og jeg følte det samme som dagen før. Kan jo også ha noe med at jeg var veldig uvel fra før. Hadde en veldig fin ettermiddag, men var også veldig deilig å komme hjem.

I dag, søndag, våknet jeg dårlig i kropp og nerver. Hadde harde mareritt, og følte meg veldig skjør og frynsete i nervene. Ingen god følelse. Lå lenge i senga før jeg skulle møte storesøster og lillesøster. Så måtte jeg bare bestemme meg, ordne meg, og etter hvert gå ut, den samme veien forbi masse folk som igår. Nå visste jeg at søstrene satt enda lenger igjennom “folkehavet” enn igår, men jeg holdt blikket rimelig strengt mot målet, og ble letta når det ikke var så mye folk akkurat der vi skulle sitte.

Mot slutten gikk jeg, lillesøster og tantebarn innom svigermor en rask tur, det betyr sosial-poeng, haha. Så gikk vi hjem til mamma. Der var vi i mange timer, skravla og kosa oss. Hadde det kjempefint, koselig og sosialt hele dagen.

Kom hjem ca 22.30, og skulle så inderlig ønske at jeg bare kunne nyte tanken på at jeg har hatt en fin kveld, en koselig helg, og en egentlig hektisk og tøff – men overlevd den – uke, men når jeg kommer hjem fra noe sosialt, om det så er jobb, skole, tannlegebesøk eller en kaffekopp hos familien, får jeg en ekkel, kvalmende følelse.

Den følelsen planter ørten ekle spørsmål i hodet mitt, den sår tvil i hver eneste krok i tankegangen min.

Var jeg helt teit i dag?
Snakka jeg for mye?
Sa jeg egentlig noe fornuftig?
Gikk jeg for hardt ut?
Var jeg plagsom, irriterende?
Snakker de om meg når jeg har gått?
Var det godt å bli kvitt meg?
Gleder de seg eeegentlig til neste gang jeg kommer?
Tok jeg for mye plass, overkjørte jeg noen?
Så jeg rar ut?
Har jeg kledd meg helt feil?
Når bør jeg dra?!

Sånn føler jeg det hver eneste gang jeg har vært sosial – på de aller fleste sosiale sammenkomster, om det er én eller hundre personer.
Dét er en stor grunn til at jeg sliter med å slappe av i sosiale settinger, for jeg kan ikke slappe av med sånne tanker og følelser. Jeg blir anspent, jeg er skjerpet, jeg er fokusert, og jeg er redd. Uansett hvor ufarlig det er, samme hvor ufarlig jeg VEIT det er, blir jeg sånn.

Og det overskygger så mye annet! Jeg synes ærlig og oppriktig at jeg har hatt en bra uke på én måte, jeg har faktisk jobbet veldig hardt. Gjennomført ting. Sagt ifra. Og jeg har jo hatt det fint, moro, koselig, bra! Men, det føles likevel sånn.

Det heter sosial angst.
Og jeg vil ikke at den skal styre meg.

Igang etter sommeren

Jeg var på samtale på DPS på mandag denne uka. Da hadde jeg ikke vært der siden slutten av mai.
Jeg grua meg veldig i helga. Jeg grua meg syk. Jeg hadde så mye nerver, uro og kaos i både hode og kropp, fordi jeg ikke ante hva jeg skulle si. Jeg grua meg sammenkrøllet i sofaen, jeg grua meg søvnløs hele natta, jeg grua meg ute av stand til å kjøre bil.

Jeg regna med at han skulle spørre litt om sommeren.

Hvordan har sommeren vært?
Hard.
Har jeg sovet greit?
Nei. Jeg har sovet veldig dårlig, og hatt masse mareritt.
Har jeg vært like flink til å utfordre meg, som jeg var god på før sommeren?
Nei.. Jeg har ikke maktet det.
Har jeg gått turer jevnlig (også en del av utfordringene)?
Nei.

Jeg syntes det var vanskelig å snakke om, fordi jeg følte meg skuffet over meg selv.

Faktisk har jeg ikke tatt særlig godt vare på meg selv i sommer. Jeg har vært så sliten. Jeg har hatt så mye angst og uro. Jeg har til tider vært deprimert. Jeg har konstant vært stressa og anspent. Jeg har hatt så mye at alt annet ekstra ble som enda et fjell å klatre, om det så bare var et normalt spørsmål. Jeg har hatt nok med hverdagen, å komme meg igjennom. Jeg har sovet så elendig, at dagene ble enda vanskeligere å klare.

Jeg har hatt mye sterk angst, og sterk uro. Vært på vakt hele tiden, ved den minste billyd, varsel på telefonen, ubesvarte anrop.
Fordi jeg ikke har orket “noe mer” enn jeg allerede hadde. Jeg har ikke orket tanken på en bil som kommer ned i gårdsplassen, noen som sender melding og spør om noe som krever noe som helst av meg, eller noen som ringer og bare ønsker en prat. Jeg har ikke taklet noe uforutsett og uplanlagt.

Jeg har ikke hatt energi til å forholde meg til mer enn “hva jeg allerede har”.
Og hva er det jeg har? Hva er det egentlig jeg ikke orker “mer enn”?
– Meg selv, eller det jeg sliter med. Nervene, smertene og slitenheten.

Når jeg har gjort noe, hva som helst, for eksempel om jeg har vært hos legen eller på besøk, har jeg falt sammen når jeg har kommet hjem. For da har jeg allerede brukt opp kvoten min for dagen, og enda mer.

Jeg føler jeg har en ekstremt lei blanding av “plager” nå. Plager og diagnoser, lidelser eller tilstander. Samme hva det kalles, blandingen av det krever hele meg.

Jeg sover dårlig, og når jeg endelig sovner har jeg ekle og utmattende mareritt. Jeg sliter med å våkne, vil ikke, klarer ikke, fordi jeg gruer meg til en ny dag med utslitthet, angst og anspenthet. Oftest fordi marerittene allerede har brukt opp energikvoten min for den dagen. Så er jeg jo nettopp anspent hele dagen, har angst og uro, og blir sliten. Kjemper meg igjennom eventuelle “utfordringer” som måtte komme. Mot kvelden er jeg utmatta, men ikke rolig, ikke “god-sliten”. Jeg begynner å grue meg til å legge meg, fordi jeg sliter så med å sovne, og fordi jeg forsvinner inn i mareritt når jeg endelig sovner.

I tillegg har jeg veldig mye smerter, jeg veit ikke helt hvor jeg skal plassere de med ord. Det kjennes ut som det er alle muskler, sener og ledd som verker, men på det verste kjennes det ut som både huden og skjelettet sprenger. Noen ganger kjennes det ut som det er vondt å ha på klær, tyngden av stoffet i klærne kjennes mer ut enn jeg kan orke.
Det innebærer at jeg synes det er vondt å holde en bok eller å bruke musklene for å løfte armen når jeg skal bla om til neste side. Det kjennes vondt ut å røre ved touch-skjermen på mobilen for å skrive eller snappe, selv om det ikke trengs å legge trykk på.
På grunn av en ett år gammel prolaps i ryggen, er ikke den helt god heller, og med alt dette føler jeg meg ofte som en 90-åring, spesielt de første timene av dagen, før jeg har “tint” litt.

Det psykiske kommer jo av forskjellige angstlidelser, men spesielt sosial angst og generalisert angst. Angst blandet med posttraumatisk stresslidelse, litt depresjon, litt håpløshet og tretthet.
Det fysiske kommer først og fremst av lavt stoffskifte og medisiner som ikke er optimalt dosert enda, da det tar lang tid. Men så lurer “vi” på om det kan være noe annet enn LS, da det er litt vel mye verking. Det kan jeg ikke utredes for før jeg er optimalt dosert på stoffskiftemedisiner, og som sagt, det tar lang tid. Så jeg blir jo mye frustrert, da. Lei.

Men, så kom jeg meg til avtalen min på DPS på mandag, da. Og det gikk bra.
Og kanskje for første gang, kjente jeg at jeg trengte den timen. Jeg trengte å oppdatere han, og jeg trengte litt tilbakemeldinger. Jeg trengte virkelig fornuftige tilbakemeldinger, noen som kunne si “Jeg skjønner at sommeren har vært veldig hard for deg”, og mene det fordi han forstår, og samtidig si noe sånt som “du er for streng med deg selv, du tenker for mye, du bekymrer deg for mye, du må SLAPPE AV!”

Jeg klarte å slappe litt av i den timen der. Jeg var så ufattelig sliten, og tårene bare rant og rant, selv uten at jeg gråt. De måtte ut, jeg klarte ikke unngå det. Jeg klarte å være ærlig og rett ut, jeg klarte å si ifra om hvordan jeg har det, hva jeg har slitt mest med de siste månedene, og hvordan jeg sover. Jeg fortalte om marerittene, medisiner som ikke ser ut til å hjelpe meg, hvordan jeg opplever at jeg ofte ikke blir tatt på alvor.
Jeg bare brøyt alle “reglene” i hodet mitt og bare sa alt. Hadde et slags utbrudd.

Det at jeg klarte det, sier meg at jeg har tro på denne psykiatriske sykepleieren. Det sier meg at jeg fremdeles har noe i meg som orker å kjempe, orker å utfordre, orker å vinne.
Det var kanskje en av de mest utmattende samtalene mine på DPS, men det satte igang så mye. Jeg følte at jeg var litt igang igjen. At jeg var og hentet en liten del av meg jeg glemte igjen på kontoret før sommeren.

Så nå håper jeg på mer styrke, energi og krefter til å stå på, for jeg skal jammen fortsette, om det så blir for alltid.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no