La oss snakke om elefanten i rommet

Den store elefanten i rommet, eller i min historie med psykiske plager, hendelser og påkjenninger, er ikke så veldig stor. Faktisk er den ganske liten og nett, og er min mamma.

Jeg tror mamma har vært skrivesperren min denne siste tiden etter bloggen endelig var åpen og klar for å brukes. For hvordan kan jeg forklare og gi rom for forståelse for mine erfaringer med psykiatrien, uten å nevne mamma? Jeg har vært litt inne på tanken, om det har noe med henne å gjøre, denne skrivesperren. Så drømte jeg om det i natt. Det var sånn.

Det er ingen hemmelighet at mamma har slitt, hun har hatt sin del hun også. Og jeg har selvfølgelig blitt påvirket og formet mye av dette. Jeg har for eksempel alltid valgt å bo hos mamma, selv om mamma ikke var frisk. Det har helt klart formet meg, men jeg angrer ikke.

Min lille bygd veit mye fra før, og jeg skal ikke utlevere mamma her. Jeg har spurt om å få nevne henne i dette innlegget, for jeg tror ikke jeg kommer utenom. Jeg legger ingen skyld på mamma idag, og vi har snakket ut tusen millioner ganger. Vi har et godt forhold, og kan snakke om det aller meste. Vi krangler aldri, og selv om jeg har vært lei meg og frustrert over henne mange ganger for flere år tilbake, har det liksom alltid gått, på et vis. Og nå idag har vi det veldig bra med hverandre, og det har vi hatt i mange år nå.

Mamma har ikke alltid vært frisk, hun har slitt veldig mye psykisk. Jeg har hatt mye i meg fra før, men jeg har absolutt blitt preget av mammas egne problemer, fordi jeg har sett hvor vondt hun hadde det til tider, når jeg vokste opp, og i ungdomstiden.

Nå som voksen er jeg glad jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg ville hjelpe mamma, og jeg ville være en god storesøster for småsøstrene mine. Noen ganger var det dumt fordi jeg ikke ble et vanlig barn, og ikke en vanlig ungdom. Heller ikke en vanlig voksen med et A4-liv.

Men vi har det bra idag. Ingen familier er like. Og vi har hatt vårt, men klart oss igjennom det.
Vi har snakket ut, og må si vi har kommet bra ut av det, spesielt med hverandre. En felles forståelse for psykiske lidelser, for angsten, og for de tøffeste tidene i depresjonens klør. Jeg har en støttespiller i mamma, som jeg en gang for mange år siden, ikke visste om jeg ville få ha som voksen, for jeg visste ikke hvordan veien vår ville bli.

Ellers ALL mulig takk og omtanke til min kjære pappa, som er den beste i verden. Han har hjulpet meg, støttet meg og alltid vært der for meg, selv om vi begge visste at jeg kanskje ikke burde blitt hos mamma hver gang jeg valgte det. Pappa har aldri gitt meg opp, heller gitt meg tro på meg selv, han har støttet meg når det har vært noe, og han har backet meg hele tiden. Han har virkelig beskyttet meg, og ER den beste pappaen jeg kunne hatt. Ville gitt alle barn en pappa som min hvis jeg kunne bestemt det.

Mamma og pappa har løst ting på en veldig god måte med meg. Pappa hele veien, mamma spesielt i ettertid. Men det er mye verdt.

Veit dere hvor stort tilgivelse kan være?
Det veit jeg.

4 Comments

  1. Sandra Marie
    9. august 2018

    Du skriver så fint kjære deg og det er så viktig at du får fram dette med tilgivelse 💜💜💜og at ingen familier er like ☺️

    Svar
    1. elverhoy
      13. august 2018

      Åh, dette har jeg ikke sett før nå. Tusen takk, er så koselig å få tilbakemeldinger ❤️❤️❤️

      Svar
  2. Line Berg
    8. august 2018

    Glad du er deg, jeg, selvom jeg gjerne skulle tatt bort det som er vanskelig nå <3 flink til å ordlegge deg er du, og å sette ord på ting er viktig 🙂

    Svar
    1. May Kristine
      8. august 2018

      Tusen takk, kjære Linusen min ❤️

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no