Kunne du ikke hatt angst en annen dag?

Det føles som om du bare plutselig “blir dårlig” og avlyser.

Jeg har sett litt på noen serier i det siste, for jeg trenger å ha noe lett å henge hjernen fast i. Brukte jo Sommerhytta og Paradise Hotel i mange uker, men nå er begge slutt.
Så ser jeg på en annen, norsk serie. Der det blir sagt at “alle bloggere har jo angst og depresjon om dagen”.

Og ja, det er jo en trend, forsåvidt, det føles som om “alle” som skriver på nett har angst, depresjon, “svak PTSD” (posttraumatisk stresslidelse), “litt OCD” (tvangslidelse – tvangstanker og -handlinger).

Om de ikke orker å gå ut en dag, er de hjemme og har angst. Om de føler seg nedfor tre dager i strekk, har de en depresjon – altså; “jeg lurer på om jeg kanskje er deprimert?”.

Veldig få lurer på om de er deprimerte hvis de er i en “ordentlig” depresjon. Og det varer dessverre ikke i to-tre dager. Dessverre går det også opp for mange at de er i en depresjon først etter en stund, spesielt hvis det er første gangen. Gjerne litt for seint, skjønner man det. Når man først sitter i klisteret.

Men, så har vi disse som tilfeldigvis skriver om seg og sitt, tanker og følelser, utfordringer og opplevelser, på nett. En blogg, kanskje.

Som faktisk har vært til utredning eller snakket med en kyndig, noen som har behandlet og funnet ut at ja, her er det snakk om depressive tanker og følelser, her er det på vei til å bli mørkt, her er det svart som natten.

Altså de har søkt eller fått hjelp fordi de ikke følte seg særlig bra, begynte å kjenne at de mistet seg selv, kanskje? Kjente at de ikke hadde så mye glede over ting. Alt virket tungt og vanskelig.

Eller at de som tilfeldigvis skriver på en bloggplattform, og dermed er en blogger, faktisk sliter med angst. Ekte angst. At de har vært til en behandler eller lege, og fått vite hva dette sykt ubehagelige, vonde, skremmende er. Angst. Sosial, generalisert, panikk, alt mulig. Det er vondt, og det er ekte.

Selv om mange bloggere (og mange andre slags grupper) “skryter på seg” en diagnose eller flere, er det ikke dermed sagt at hele gruppen mennesker later som. Skriker etter oppmerksomhet, fordi de er falskt syke.

Så da jeg så at en bestevenn sa dette om sin bestevenninne, som faktisk sliter i perioder med tyngre psykiske plager, og har hjelp for det, ble jeg så skuffa og irritert. At bestevennen sier “alle bloggere har jo angst og depresjon om dagen”, og “det føles som du bare plutselig “blir dårlig” og avlyser” når hun faktisk fikk et hardt angstanfall og måtte avlyse… Det er bare så dårlig.

For hva tror folk?
At vi planlegger angstanfall? Dårlige nerver?


Det er jo slik at man ikke kan planlegge sånt. Det kan komme når som helst, og i de minst passende situasjoner og tidspunkter. Man kan føle seg syk, så innmari dårlig, og bli så sinnssykt redd. Ikke minst sliten – man må ofte ha god tid å hente seg inn igjen, god tid med ingen innhold.

God tid med null mas, null stress, og null idiotiske bestevenner som kjefter på deg for at du ble “så dårlig” på et upassende tidspunkt – altså – kunne du ikke blitt dårlig imorra?


Det fungerer ikke sånn. Som alle de andre ekte sykdommer, lidelser og plager man har, kan det ikke planlegges.
Om de andre bloggerne eller hva de måtte være rundt deg, som sliter med angst og depresjon, kan planlegge dette, da må både du og de ta en pause fra eget ego og se på realiteten.

Om du sliter med angst, men bare være med på den festen på fredag, og velge å heller synke sammen i angsten din på søndag, da tror jeg du har et helt annet problem enn angst.

Og når du finner ut av dette, finner du ut at mange andre rundt deg også er sånn, og du vil forhåpentligvis se forskjell på de falske syke og de ekte syke, og unnskylde deg herfra og til månen til den stakkars bestevenninna di i hundre år fremover.

Og alle oss andre. Alle oss andre som er reelle her ute i verden, som til tider har det så vondt at vi ikke tør å hverken leve eller dø, være våken eller sove, holde det for seg selv eller si det høyt. Vi som dessverre er syke, som sliter daglig med lidelser du og andre later som om dere har.

Dette har gnagd i hodet mitt i flere dager nå, sånn her skal det ikke være.
At du blir sinna, oppgitt og drittsekk ovenfor bestevenninna di fordi hun knakk sammen akkurat på den ene kvelden, baksnakker henne og sier “jeg visste det”, “kunne du ikke bare sagt tidligere at du ikke ville komme?” og “du var jo i form tidligere idag, dette går jeg ikke på igjen”, sier så himla mye mer om deg enn noen andre.

Dette blir så dumt, og det er dårlig gjort mot alle som har en angstlidelse eller går igjennom en depresjon.

Bedre seint enn aldri – Hei 2019

Den verste setningen man skriver på en blogg, er den jeg skal skrive nå:

Lenge siden sist!

Jeg har hatt så mye greier nå, i mange måneder, og jeg er egentlig lei av å si det, tenke det, føle det, skrive det, forklare det. Men det er nå slik sånn det er da.

Dette blir nok bare litt oppdatering, for jeg tror jeg kjenner skrivegleden krible ørlite grann i fingrene, så da må jeg passe på.

I august hadde jeg lenge trappet ned på en medisin jeg har mot angst og depresjon. Grunnen var at jeg var feilaktig satt på en dose som var dobbel så høy som maksdose, og det sier seg selv at det ikke var bra. Så trappet ned for å til slutt seponere og slutte, for å få en ny. Var altså ferdig å trappe ned i august, så da måtte jeg stå på laveste dose frem til jeg fikk ny, for å overlappe. DPS (distriktpsykiatrisk senter, der jeg har min behandler som er psykiatrisk sykepleier) skulle finne ny til meg, det hadde vi snakket om siden før sommerferien.

Så jeg ventet og ventet, men fikk aldri noe ny medisin. Dermed var jeg så å si umedisinert, og angst og depresjon bare sneik seg på. Siden da har jeg hatt sterk og hard angst hver eneste dag, og nå er det SJU måneder siden! Sist jeg nevnte det på DPS, hadde han glemt at jeg i det hele tatt skulle bytte medisin.

Så, jeg tror det var i romjula, ihvertfall rett før jul, ringte jeg legen. Han ringte meg opp igjen seinere, og jeg hulka og grein i telefonen og sa at det går ikke. “De skulle finne ny medisin på DPS, men det skjer ingenting. Jeg skjelver og sover ikke, smertene øker, angsten utvikler seg ofte i anfall, jeg klarer ikke gå sånn lenger.”

Så foreslo jeg en medisin jeg har lest meg opp på, som “dekket” fire eller fem av diagnosene jeg sliter med. Så snakket vi litt rundt den, og han sa det var lurt å prøve. Jeg hentet den på apoteket samme dag og startet med en gang.
Det skal jo trappes opp forsiktig, og jeg tar til meg bivirkninger som en svamp, så jeg er veldig forsiktig. Men har trappet opp ett hakk til nå, og håper på et til da det ikke er særlig optimalt hittil.

Stoffskiftet mitt er ENDELIG ok på papiret!! Det vil si at jeg er stabilt medisinert nå. Nivåene er greie for første gang på et år. Det er så deilig, da kan jeg bare fortsette å ta medisinene mine som vi har prøvd oss frem på i et helt år nå, hver dag. Og heller sjekke nivåene litt sjeldnere enn hver 6. uke, håper jeg. Dette er jeg kjempeglad og letta over, for da er liksom en ting faktisk under kontroll!

Så LS (lavt stoffskifte) og angst skal liksom stabiliseres nå da, bare vente litt til på angst og depresjon, men jeg har litt trua da. LS vil jeg alltid ha, men så lenge nivåene mine er fine, er det bare supert!

Jeg krangler litt med systemene ellers også, men har ikke kommet helt igang med krangelen enda. Jeg tør liksom ikke, samtidig som jeg blir så sinna at jeg freser når jeg sitter hjemme og snakker om det.
Jeg skal kreve en utredning for noe fysisk jeg har krav på, men får høre at jeg ikke vil bli kalt inn til vurdering engang, fordi jeg har angst. Det er jo helt på trynet!! Altså – kan ikke utredes for somatisk tilstand, fordi jeg har angst.
Så jeg har snakket litt med forbund og lignende, og fått navn på noen flere leger som jeg skal undersøke litt mer, og be om henvisning til dem.

“Krangler” også litt med NAV og DPS, for jeg føler meg fremdeles ikke trodd eller forstått. Dette skal jeg skrive et ordentlig innlegg om seinere, da det er et stort, sårt og vanskelig tema.

Det har jo også vært jul siden sist, det skal jeg også skrive litt om.

I tillegg har det skjedd noe kjempespennende, det kommer også i eget/egne innlegg! Det er stort for meg, og jeg føler jeg svever litt på den skyen der, at jeg lever på dette en stund. Trengte jo noe positivt og inspirerende, og det fikk jeg endelig.
Gleder meg til å dele det med dere, få ut litt bilder, litt gruff og litt nytt.

Å fylle 30

I dag har jeg sovet lenge, hatt besøk av bonusdatter, laget hamburger, og ikke minst har jeg lest igjennom gratulasjoner jeg har fått på min 30-årsdag! 

Det er jo alltid koselig med bursdag på sosiale medier, da spesielt Facebook. Men i år har jeg opplevd noe helt nytt for meg, som var SÅ koselig! 

Som dere veit driver jeg jo en snapkonto som heter Ærlig talt – Psykisk helse. Der har vi hatt mange, mange gjester i løpet av de månedene vi har drevet snappen, og mange av disse har blitt gode, kjære og kjente snappere for både admins og seere. 

I tillegg har jeg fått en fast, liten plass hos Psykmagasinets snap, og blitt kjent med veldig fine jenter gjennom den også.

I dag gikk flere av snapperne “mine” sammen for å overraske meg, ved at hver og en av dem logget inn på snappen etter tur, for å både synge bursdagssanger, gratulere meg med dagen, og å si noen fine ord. 
Jeg må bare si at jeg ikke ble overraska over selve påfunnet, for de hadde noen forsnakkelser og små blemmer rundt omkring, haha :p

Men! Jeg ble likevel veldig overraska når jeg først kunne få se hva de hadde gjort. Det var så koselig, rørende og ikke minst veldig fint gjort av dem, og jeg ble rørt. Har sett på det flere ganger idag, og skal innom snappen etterpå for å se om det lar seg lagre, for det vil jeg veldig ha å se på.

Her skal dere få se noen skjermbilder, da jeg dessverre ikke får delt hele opplegget!

Louise, min medadmin i Ærlig talt – Psykisk helse, sang bursdagssang og la ved fine ord etterpå!

Maria, vlogger, hadde både flagg, sang og fin hilsen på lager.

Vloggerne Ellen og Sandra Maria hadde også både sang og fine ord! Sandra Marie hadde til og med litt barnekor.

Så har vi medadmin Karoline, og vlogger Lena Maria, som også hadde sang og fine ord!

Lene og Randi, vloggere, som også kom med både sang og veldig gode ord.

Ellen la også ut på sin private snap, og jeg fikk noen nye snapfølgere som gratulerte meg med dagen, haha.

Så, til slutt, hadde de satt et ord til hver bokstav i navnet mitt.
Det siste bildet ble lagt ut av Psykmagasinet-kollega Marlene, på Psykmagasinets snapkonto.

Jeg synes dette her bare er helt fantastisk. Det har vært utrolig koselig og rørende, og jeg føler meg heldig som har blitt kjent med så mange – og enda flere – gode mennesker! Alle disse er med meg i hverdagen, fordi de er med på å drive snapkontoen Ærlig talt – Psykisk helse videre.

Tusen, tusen takk for at dere tok dere tid og bry med å ordne dette for meg, og tusen takk til alle dere andre som har gitt meg en hilsen på 30-årsdagen.

Hadet, tjueåra

De siste tiåret mitt har inneholdt SÅ mye rart. Mye fint, tungt, trist, bra, mestring, nedtur og fremgang. Kanskje det mest varierte og innholdsrike tiåret mitt hittil, noe som egentlig ikke er særlig rart, siden det ikke skjer såå mye i det første, og ikke alltid i det andre heller.

Da jeg var 20, fikk jeg meg samboer, min aller beste venninne flytta inn til meg, og vi kjente hverandre egentlig ikke. Første dagen bare lo vi, og skjønte vel plutselig hvor absurd og litt rart det var at hun plutselig bodde der med pappesker og klær og full pakke. Men for et år det ble! Det var et så nødvendig år for oss begge, det ga oss så mye, ikke minst et supert vennskap som vil vare for alltid. Vi er liksom sånne som snakker som om vi møttes igår, selv når det har gått et halvt år – som jo egentlig ikke bør la seg gjøre når vi bor 3 minutter unna hverandre, men det skjer faktisk. Og da er det jo herlig at det føles som om vi prata sist igår.

Dette året brukte vi mange seine kvelder, kjøreturer og skogsturer til å tenke, fundere, frykte og lure på fremtiden. Hva ville skje, hvor ville vi havne, ville vi finne noen vi ville dele livene våre med, ville vi bo i Hvittingfoss, og ville vennskapet vårt tåle alt mulig?

Det aller meste har vist seg å gå veldig bra. Det viktigste er at vi har det samme vennskapet som startet den dagen hun flyttet inn, og vi bare satt og lo av hele situasjonen. Det var først da vi begynte å bli kjent, og det er jeg så glad for.

Året etter søkte jeg meg inn på voksenopplæring, 21 år gammel. Aldersgrensen er egentlig 25, men jeg fikk plass fordi jeg oppfylte alle 3 ganske strenge kriteriene for å begynne som 21-åring. Jeg følte meg klar for å endelig ta utdannelsen jeg ønsket meg veldig.

Jeg gikk VG1 helse og sosial og VG2 barne- og ungdomsarbeider. Midt i utdannelsen fikk jeg kjæreste, samboer og hus på kort tid, og det skjedde mye. Jeg besto praktisk/muntlig eksamen med glans, selv om jeg hadde mye fravær på grunn av angst, og selv om jeg ofte det siste halvåret satt hjemme og grein over oppgavene mine jeg følte var altfor store. Men, jeg klarte det!

Jeg forlovet meg med Kim 01.01.2012.

I mai samme år fikk jeg meg en fin jobb, som jeg elsker fremdeles, selv om jeg dessverre ikke er der lenger. Det finnes dager hvor jeg savner det så mye at jeg har lyst til å dra bort og ta en vakt, haha, men nå må jeg bruke litt tid på meg selv og kjenne etter. Jeg jobbet der i fem år, og tror egentlig aldri jeg vil trives mer i annen jobb.

I september 2014 ropte skolebenken på skolehjertet mitt igjen, og jeg bråbegynte på utdannelsen som helsesekretær. Gikk VG2 helseservice, fikk tidenes angstanfall midt i prøveeksamen, noe som gjorde meg livredd den ekte eksamen. Jeg tok inn på hotell to netter i Drammen for å være alene med lesing og øving til eksamen, da den var praktisk/muntlig. Jeg grua meg helt sinnssykt. Men jeg klarte det bra, og var ganske så letta, glad og stolt når jeg pakka ut av hotellet og tok den alltid 2 timer forsinkede bussen hjem til Kim igjen.

Etter en kort vinterferie starta VG3 med et smell, helsesekretær. Vi merka med en gang at nå var det “alvor”, nå var det VG3. Vi begynte med blodprøver, sprøyter og prøveanalysering, og fikk mange timer inne på laben.
Samtidig startet jeg på kjøreskole i Drammen, og kombinerte det bet mulig med dagene jeg hadde skole. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg skulle ha langkjøring – som jeg gruet meg veldig til – samme dag som vi skulle starte med blodprøver. Jeg måtte gå litt før, og må ærlig innrømme at jeg var litt letta når jeg sa til læreren at jeg ikke rekker blodprøver, jeg må gå til bussen kl da og da. Jaja, sa hun, det ordner seg. Da kunne jeg slappe av litt for denne gang.

Men rett før jeg måtte gå, sa hun “Da kan alle samles her oppe, for nå skal May Kristine prøve å ta blodprøve på meg før hun må gå til langkjøring”… Ehm. Ta mitt livs første blodprøve, på læreren? Mens hele klassen ser på? Jeg, den første i klassen? Tror dere jeg hadde angsten i halsen da eller?
Jeg skalv som en gærning, og tror jeg gråt litt mens jeg smilte supernervøst, visste altså ikke hva hverken hodet, kroppen, språket eller tankene skulle gjøre. Men, jeg stakk da, traff åren godt på første forsøk, og blod kom det. Jeg klarte det. Foran hele gjengen. HerreGUD for en mestring, og jammen tok det litt av nervene jeg hadde til langkjøringen.

29. mai hadde jeg oppkjøring og fikk lappen! Dagen etter hentet jeg min første bil. Da tok jeg lappen på tre uker!

I desember ventet den virkelige, store, avgjørende eksamen for hele utdannelsen, og jeg var så himla redd. Jeg hadde med Kim som støtte og mamma som var min pasient, da eksamen var praktisk med muntlig utspørring etterpå. Jeg gikk ordentlig inn i rollen som helsesekretær, hentet inn pasienten min, og utførte vaksinasjon, blodprøver med analyser, EKG, og ikke minst samtale og journalføring. Utspørringen gikk også veldig bra. Jeg ble litt ekstra nervøs når de spurte om det var noe jeg ville si, eventuelle feil jeg hadde oppdaget selv som jeg kunne forklare. Jeg nevnte blant annet at jeg glemte å få bekreftelse på pasientens navn, husker jeg. Da lo de litt og sa at DET gjorde ingenting. Så skulle karakter og tilbakemelding komme på nettsidene utpå ettermiddagen.

Jeg måtte tømme skapet mitt og komme tilbake inn til de med nøkkelen jeg skulle levere, og da ba de meg sette meg ned litt, de måtte snakke med meg. Jeg fikk jo totalt panikk innvendig, og tenkte på store ting jeg kunne ha glemt eller gjort feil, at dette var total fiasko. Da sa de at hvis jeg lovte å ikke si noe til de andre, skulle jeg få karakteren min med en gang, for de var veldig enige og hadde ikke noe å diskutere. Jeg fikk 6!!! Jeg begynte å gråte og spurte om de tulla, men nei, det var feilfritt! Perfekt! Og de visste hvor nervøs og redd jeg var, så når de var så enige ville de spare meg for lidelsen det kan være å vente, og de ville gi meg karakteren ansikt til ansikt.

Jeg takket så mye, og sa at jeg håpet læreren min, som var der med sensor, jo visste hvor hardt jeg har jobbet med både skole, oppgaver og innleveringer, og ikke minst meg selv, til tross for veldig høyt fravær. Hver dag jeg var borte pga angst, hver gang jeg måtte snu på veien fordi det grep meg, jobbet jeg enda hardere med skolearbeidet. Dette SKULLE jeg få til. Og hun sa at fraværet jo ikke var bra, men arbeidet mitt viste at jeg klarte det like godt som om jeg skulle vært på skolen, og at det viste at jeg tok det alvorlig.

Sjeldent har jeg tatt til meg en tilbakemelding på den måten, som tilbakemeldingene på eksamen. Jeg var så rørt, stolt og glad, og jeg husker jeg nesten hvisket det til mamma og Kim når vi gikk mot bilen for å dra hjem, at jeg fik 6!!

Dét ga meg så utrolig mye. Det ga mestring. Det ga håp, bekreftelse og det påvirket selvtilliten og selvbildet. Jeg kunne jo jeg og! Arbeidet lønte seg, ærligheten og åpenheten lønte seg, alt lønte seg. Og jeg følte jeg faktisk fortjente belønningen jeg fikk.
Faktisk åpnet opplevelsen og erfaringen med den eksamen SÅ mye for meg, for først da klarte jeg å tenke at jeg får til ting jeg også. At jeg er flink, smart og står på. At jeg får til det jeg vil.

Grunnen til at jeg skriver dette, er at jeg har hatt veldig vanskelig for å tenke at jeg klarer ting, og at jeg fortjener ting. Men Kim er så vanvittig flink til å fortelle meg det. Han har tro på meg når jeg setter igang med noe, han trøster meg når jeg tror jeg ikke får det til, og minner meg på alt jeg faktisk HAR fått til på kort tid, siden jeg flyttet hit. Han har liksom litt av selvtilliten min, og han deler den ut til meg når jeg trenger å bli minnet på det. Han sier jeg er flink, og at jeg klarer det jeg vil, og at jeg må slutte å være så streng med meg selv. Ikke bare tenke på alt som har vært vanskelig og vondt, men faktisk gi meg litt kred for at jeg HAR klart de store tingene.

Andre ting jeg har oppnådd det siste tiåret, er å få et godt forhold til min svigerfamilie. Jeg har vært så heldig der også, og jeg ble tatt så godt imot. Ikke minst, er jeg glad og stolt for at jeg har fått så godt forhold til dattera til Kim, at jeg får være en trygg voksen i livet hennes, selv om jeg ikke er en forelder. Likevel, når hun er hos oss, tenker jeg at hun er min der og da. Hun hører til i livet mitt, og jeg hører til i hennes. Å oppnå så god kontakt og så godt og åpent forhold med en datter som ikke er min, eller en stemor som ikke er mor, er ikke alle heldige med. Men jeg føler meg heldig.

Nå i seinere tid, har jeg tatt store tak i min egen helsesituasjon, både fysisk og psykisk, og det har jeg ikke alltid vært så flink til – altså å ta opp ting for eksempel. Men jeg har lært å sette mine behov mye lengre foran enn før, og jeg lytter mer og mer til meg selv. Det er ikke alltid det passer for alle andre, men det er viktig for meg i min prosess. Heldigvis er jeg også heldig med støtte – som jo kommer av åpenhet.

Til sist har jeg også gjort to ting som er store for meg – jeg har laget denne bloggen som er åpen for alle. Ikke bare for at folk skal lese om MEG, men for å skape forståelse til de som vil lese, de som måtte lure, de som tror de vet noe som ikke er sant – og det finnes det jo noen av.

I tillegg er det snapbabyen min, snappen “Ærlig talt – Psykisk helse” (aerligtaltsnap). Jeg er stolt over å ha startet den, og også der har jeg vært heldig, for jeg har fått to kjempefine jenter på laget mitt, og sammen gjør vi det faktisk veldig bra. Jeg får SÅ mange gode tilbakemeldinger på snappen, der jeg personlig deler ting som det er, på mitt døgn. Har jeg en skikkelig fæl dag, viser jeg det. Jeg pynter ikke på noe som helst. Har jeg en bedre dag, viser jeg det. Altså, for meg selv er snappen til for å vise hverdagen til noen med psykiske lidelser. Da vil jeg ikke bestandig bare sitte rett opp og ned og prate teori og fakta. Jeg vil VISE. Si hva jeg føler. Noen ganger gråter jeg, noen ganger er jeg veldig frustrert og deppa over situasjonen, mens andre ganger er jeg i en opptur og føler meg mer som meg selv, og kan da snakke om hva som gjør meg glad.

Der har vi fått bli kjent med mange gode personer, og det er noen gjengangere som betyr ekstra mye for både oss og seerne våre. Vi er en gruppe på 11 stykker som snapper mer enn andre, og folk liker det de ser. Det kan hjelpe så mange å følge en slik ærlig snap som ikke legger skjul på ting, men som snakker rett fra levra. Jeg har fått mange flotte og rørende tilbakemeldinger på at det jeg gjør er bra, viktig, sårt og ærlig. At jeg er så åpen, hjelper andre som kanskje ikke tør, fordi de da ser at de ikke er aleine. De som kjenner seg igjen i noe fra meg, sier det gjerne, og jeg får høre at det jeg sier og måten jeg ser på min egen situasjon, kan gi de annet perspektiv på sin. Få de til å tenke annerledes.
Slike tilbakemeldinger veit jeg de andre admins får også, og det gir oss virkelig glede, trygghet, og ikke minst selvsikkerhet nok til å fortsette. For det er beintøft å være så åpen, men det trengs.

Så takk, min kjære “tjueåra”, for alt du har inneholdt, gitt meg og lært meg. Jeg er veldig takknemlig, og akkurat nå her jeg sitter, er det disse gode tingene jeg har klart å oppnå eller være heldig å få, jeg husker.

Imorra blir jeg 30, og da starter et nytt, spennende og forhåpentligvis positivt sett innholdsrikt, tiår.

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no