Man må jo bare eksistere

Før så følte jeg ofte at jeg ikke strakk til. Jeg kunne ha de verste dagene på grunn av psykiske lidelser. Jeg kunne være syk i tre dager som når man har en tredagers hard forkjølelse og holder sengen, men jeg var ikke fysisk syk. Jeg var så dårlig psykisk at jeg hadde like lavt funksjonsnivå som om jeg lå med feber.

På gode dager følte jeg ofte at jeg hadde superkrefter i forhold, og var så takknemlig på de beste dagene. Jeg fikk til så mye. Tenk at for 3-4 år siden hadde jeg tre jobber, ofte både tidligvakt og kveldsvakt eller nattevakt samme dag.

Litt etter begynte jeg på skole igjen, og tok VG2 og VG3 på 15 måneder, samtidig som jeg fortsatt hadde to av jobbene. Noen ganger kveldsvakt rett etter skoledagen var over. I tillegg tok jeg også billappen denne perioden, med kjøretimer rett etter skolen i Drammen.

Jeg fungerte greit hjemme også, men ikke hver dag. Jobb og skole gikk først, man kan jo ikke slappe av der. Det kan man hjemme. Noen dager rakk jeg derimot over det aller meste, og for eksempel pynta jeg til jul etter nattevakt flere år på rad.
Altså vaska, strøk og bytta gardiner, vaska vinduer og karmer, bytta ut lamper med adventsstaker, hang opp julestjerner, vaska, bytta duker og fant frem og satte på plass annen julepynt. Rett etter nattvakt, altså kl 08 om morgenen uten å sove. For jeg syntes det var så koselig om jeg kunne legge meg etter det, sove litt, for så å stå opp til “plutselig” julehus.

Jeg hadde på den tiden såpass overskudd at jeg gjerne kunne dra til en butikk i annen by for å handle, fordi de har andre varer enn her i bygda. Jeg kunne dra litt på besøk, selv om det ikke er min sterkeste kvalitet. Jeg gjorde ærender, fiksa ting, hjalp andre, og gjorde ting jeg ville, fordi jeg kunne.

Så begynte det å endre seg. Jeg ble plutselig syk, og hadde en ekstrem og konstant hodepine i over fem måneder, uten å få svar eller tilstrekkelig undersøkelser. Prøvde alt mulig av medisiner, men ingenting hjalp. I flere av disse månedene, hadde jeg “krampe” i hodet flere ganger i døgnet. Krampe som den type krampe man får i leggen, jeg trodde noe skulle sprekke i hodet og at jeg skulle dø hver gang, det var så sinnssykt vondt. Det bare smalt, holdt på i noen sekunder, før det ga seg.
Jeg var på legevakta, og de nevnte ord som blødning, hjernesvulst, utposning og sånne skumle ord.

Jeg begynte å bli redd, men etter å ha stått i kø til undersøkelser i flere uker, fikk jeg ihvertfall vite at det ikke var noe svulst eller lignende som lå der og pressa på, det var ikke noe direkte farlig. Hva det kom av veit jeg ikke sikkert, men vi har kommet frem til at det godt kan komme av stress og psykisk stress over veldig lang periode, og det gikk til slutt bedre og bedre etter jeg var noen ganger hos kiropraktor/manuellterapeut. Krampene har jeg fortsatt en gang i blant, men langt sjeldnere, og jeg blir ikke så redd.

Dette var starten på min fysiske sykdomshistorie, for etter dette har det vært noe hele tida. Innimellom har jeg hatt noen brudd her og der, jeg er jo litt sånn.. ulykkesfugl. Noen småskader og sånt. Ellers har jeg hatt noen betennelser i systemene som varer i mange uker, altså der peaken av betennelsen varer i flere uker før det dabber av og blir bedre, istedet for å være på det verste i noen få dager.

Samme år som hodepinen hadde jeg en sånn betennelserunde på 6 uker midt på sommeren. Startet med en bihulebetennelse, som ble til luftveisinfeksjon, som ble til dobbeltsidig lungebetennelse. Samtidig fikk jeg også en betennelse i ene hælen, som varte i 2,5 år.

Senere den sommeren fikk jeg en kraftig prolaps i ryggen, som jeg sliter mye med enda. Da det ikke vises på liggende MR og Norge ikke har råd til å skaffe stående MR, får jeg ingen diagnose på papiret, selv om de sa jeg hadde en prolaps. Det er veldig vanskelig i både jobb og helsesammenheng, å ikke ha papirer å vise til.

Fra sommeren til vinteren dette året, hadde jeg et sår på brystet som ikke ville gro. Det bekymret meg etterhvert veldig mye, og gjorde etter en stund veldig vondt også. Det ble betent. Jeg fikk dratt til legen seint utpå høsten, og fjernet hud og vev rundt og i såret, samt tatt biopsi av vevet i brystet. Sydde igjen, og da grodde det sakte, men sikkert, endelig lukket etter noen uker.
Biopsien viste betennelse og fremmedlegeme i brystet. Jeg ble redd, jeg ante ikke hva betennelsen kom av, om det kom av dette fremmedlegemet, og jeg visste absolutt ikke hva fremmedlegemet var.
Ultralyd bittelille julaften kunne påvise betennelse i nesten hele brystet, men ikke lenger fremmedlegeme.. Ikke veit jeg hva det var eller hvor det ble av, men jeg hadde en roligere jul enn jeg hadde frykta det året, for jeg hadde jo i disse ukene begynt å bli redd for kreft eller andre skumle greier.

Jeg begynte å føle meg veldig tung og tom for energi igjennom dette året også, og fikk til slutt ta masse blodprøver, i starten av 2018. Da hadde jeg fått lavt stoffskifte – eller fått og fått – jeg veit jo egentlig ikke hvor lenge jeg hadde gått med det fordi vi ikke tok prøvene på tidligere tidspunkt. Dette har jeg slitt utrolig mye med, og det tok over et år bare å få stabiliserte nivåer igjen ved hjelp av medisiner. Medisinene må jeg mest sannsynlig gå på resten av livet, og må (bli flinkere igjen til å) ta blodprøver jevnlig for å holde det stabilt.

Grunnen til dette er at skjoldkjertelen, som ikke virker ordentlig ved stoffskiftesykdommer, er ansvarlig for å produsere og sende ut hormoner til ALLE celler i HELE kroppen. Går man umedisinert kan organer og funksjoner bli svekket, ødelagt eller rett og slett slutte å fungere.

Når jeg endelig ble noe bedre, fikk jeg en 5-ukers betennelsesperiode til, midt på sommeren. 5 ukers aktiv betennelse som antibiotika ikke tok, og flere uker etterpå å komme meg på.

Og nå, det siste året, har jeg også hatt og fått sterk mistanke om at jeg har ME. Flere helsepersonell har ment det samme og anbefalt meg å utrede, men det er nærmest umulig å få hjelp.

For har man for eksempel angstdiagnose, menes det at NOEN av symptomene man har på ME, for eksempel det å aldri være uthvilt, kommer av angst og ikke ME… Og dermed kan man ikke utelukke at det er angst man har og ikke ME, og dermed får man ikke utredning til ME.

Angst er bare et av veldig mange eksempler på diagnoser man må utelukke for å stille en ME-diagnose, så det er veldig vanskelig å få så mye som samtale eller utredning.
Jeg som har angst, kan jo ikke utelukke angst, selv om jeg selvfølgelig mener at jeg merker forskjell. Jeg har jo hatt former for angst i 30 år, og er blitt godt kjent med angstdelen i meg, og dette jeg mener er ME, er IKKE angst. Skjønner dere?

ME er en utelukkelsesdiagnose, som betyr at man må undersøke, utrede og utelukke veldig mange andre sykdommer og tilstander. Alle symptomer på ME kan nemlig også skyldes andre ting, så alt må sjekkes. Har man ingen av de sykdommene eller tilstandene, eller man får tilstrekkelig behandling for det man måtte ha og symptomene likevel ikke blir borte eller bedre, kan ME stilles som diagnose.

Men hva når man har flere av de diagnosene, men det “reglene” sier stemmer ikke for deg og din situasjon?
Det går nemlig fint an å ha begge deler, for eksempel både angst og ME. Men det er vanskelig å få hjelp, fordi det er alltid noen (mange, nesten de fleste) som mener at nei, symptomene dine kommer nok fra angst – eller hva du måtte være uheldig å ha.
For eksempel fikk jeg beskjed om at hvis stoffskiftenivåene mine ble riktige og stabile, og jeg fortsatt hadde samme symptomer på ME – de mente jo at alle symptomene skyldtes stoffskiftet, og at de ville forsvinne i takt med at nivåene ble bedre – skulle jeg få utredning. Nivåene ble bra, symptomene var de samme, men verre. Men fikk jeg den utredningen? Nei.

Da kommer man ikke særlig langt.
Og her er jeg fortsatt. Jeg har mistet så sinnssykt mye livskvalitet de siste årene. Og uansett hva jeg har gjort, hva jeg har blitt undersøkt og behandlet for, blir jeg ikke bedre, men verre. Jeg har fylt ut flere kriterieskjemaer for ME, og levert til legen. Men jeg får ikke utredning, for jeg har angst. Jeg har lavt stoffskifte. Jeg er deprimert til tider, noen av symptomene kan komme av dette.

Så, for å gå tilbake til det jeg starta med – jeg får ikke gjort en dritt nå. Jeg er hjemmeværende, uten jobb eller aktivitet, fordi jeg har kollapsa.
Jeg klarer ikke gå 200 meter til butikken engang, for da har jeg ikke mer energi den dagen. Kanskje ikke dagen etter heller. Jeg må fortsatt noen ganger ta pause midt i dusjen og sette meg på badegulvet med håret fullt av balsam, fordi jeg ikke orker å stå så lenge mens jeg vasker håret. Jeg må velge mellom å vaske håret en dag, eller å for eksempel bytte sengetøy, for begge deler går ikke. Jeg må hele tiden spare energi, i tilfelle jeg trenger litt seinere på kvelden. Så du kan jo tenke deg hvordan det går om det skjer noe uforutsett. Det går ikke rundt.

Så når jeg ser noen år tilbake nå, hvor mye jeg fikk til selv om jeg kunne bli veldig sliten psykisk, så savner jeg det veldig. Bare det å fungere tilnærmet normalt i hverdagen.
Å kunne først støvsuge, vaske gulvet OG bytte sengetøy, for så å ta en god, velfortjent dusj før man legger seg i nyvasket sengetøy.. den følelsen der som er så god, å legge seg i det reine sengetøyet er liksom belønningen for alt man gjorde den dagen. Sånne hverdagslige ting, hverdagslige gleder som det, det har jeg nesten aldri lenger. Ikke på den måten.

På denne måten her går livet så himla sakte. Jeg får ikke gjort så mye lenger, alt må ses an. Jeg må kun spare energi, hvis jeg i det hele tatt har noe. Jeg har dager jeg er totalt sengeliggende kun på mangel av energi. Jeg verker noen dager så i kroppen at jeg bare må ligge rett ut. Noen dager kan jeg ikke ha på enkelte plagg, fordi det gjør så vondt der sømmene går. Jeg orker ikke alltid børste håret, for melkesyren sprenger i armene (og nei, jeg klipper meg ikke kort…).

Jeg føler jeg ofte møter lite forståelse, og at jeg må forklare eller unnskylde meg mye. Jeg tenker igrunn at det det burde holde at JEG aksepterer, forstår og prøver å leve med dette, men det holder sjeldent.
Men det jeg ønsker meg aller mest, er å få utredningen og få vite hva som feiler meg. Få et navn på det, samme om det er ME eller noe annet, men noe er det, og det er IKKE angst eller depresjon..

Forresten – visste du at kroppen er langt mer mottagelig for blant annet betennelser, og at kroppen bruker MYE lengre tid på å bli kvitt betennelser, hvis man har slike sykdommer som ME..? Og at ME kan være utløst av en kraftig kyssesyke flere år tidligere?
Jeg hadde kyssesyke da jeg var 15, gikk glipp av masse av 10. klasse fordi det satt så lenge i. Og etter det har jeg hatt fryktelig mange og harde betennelser.. Bare sier det.

Vanskelig å bryte stillheten

Jeg synes det er en kjedelig start på et blogginnlegg når man starter med; “Nå er det lenge siden sist!”. Jeg ser jeg ikke har trykket på “publiser” siden juni, men jeg har skrevet litt.

Eller, jeg har begynt på diverse innlegg. De har blitt liggende som utkast, og er slettet igjen, alle sammen.

5 måneder. Med hva?

Jeg leser ytterst sjeldent mitt siste skriveri før jeg skriver igjen, for jeg blir ofte fanget litt i det jeg leser. Og når jeg først trykker på “publiser”, har jeg gjerne hatt en sterk mening, en slik mening som bare ut av hjernen, gjennom armene og fingrene, ned på tastene og ut på skjermen.
Så hvis jeg leser det siste innlegget, er jeg sikker på at tankene jeg har , som får meg til å endelig skrive og forhåpentligvis trykke “publiser” om noen minutter, blir påvirka i en eller annen grad. Da blir den nåværende tanken farga, påvirka, kanskje til og med borte, eller jeg mister boosten som får meg til å klare å publisere.

Jeg tror jeg trenger litt selvtillit for å publisere, og det har jeg manglet lenge. Selvtillit i form av en sterk mening, en fin sak, en viktig greie eller lignende, eller bare i form av en god dag med overskudd og noe på hjertet.

I dag er det egentlig ingen av delene.
5 måneder er over 20 uker. Jeg har tenkt på, og hatt lyst til, å skrive minst fem av sju dager i uka, hele denne tiden. Sist jeg satt sånn jeg sitter nå, var det ikke engang ordentlig sommer. Nå er det straks jul.

Jeg finnes på andre plattformer, aller mest på snapkanalen Ærlig talt – Psykisk helse, der jeg vlogger hver onsdag/torsdag. Så mange av dere veit jo mer om ståa enn dere ville visst om dere kun fulgte med her på bloggen.

Det har kanskje ikke skjedd veldig mye, men det har vært veldig mye likevel. De som kjenner meg eller følger med på en eller annen plattform, veit at det foregår mye i hodet mitt selv om verden kanskje står stille ellers.

Jeg sliter jo med mine ting, og det er mange ting som følger med. Det dukker opp mange meninger – både mine egne og andres. Det dukker opp fordommer. Fordømmelse. Gode ting og dårlige ting. Ting jeg kan regne med, og ting jeg blir overrasket over. Gleder, skuffelser og sorger.

Det er dét som egentlig får meg til å skrive nå. Jeg har antagelig opparbeidet nok meninger, tanker, følelser og observasjoner til å skrive og publisere innlegg hver dag ut 2020. Men det blir det ikke.

Jeg tenker mange ganger om dagen på hva jeg skal skrive om, for det bearbeides i bakhodet døgnet rundt. Meninger og observasjoner. Rettferdighet og fordommer. I tillegg til vanlige og hverdagslige både fine og vonde ting. Jeg har så innmari mye klart. Ting jeg veit ville vært bra.

Men jeg har blitt litt feig. Jeg er ikke så veldig sterk nå som både kroppen og psyken jobber på spreng for å fortsette å holde meg oppe, så jeg tør ikke bare skrive og stole på meg selv, og trykke “publiser”. Til og med det tilsynelatende overfladiske jeg har skrevet her, gjør meg usikker.

Men – for hva? Det er jo ikke sånn at jeg sitter på top secret information om noe som helst, bare om meg og mitt. Og ingen er nok interessert i å ta meg på det, utenom nettopp jeg selv.
Så det er meg det gjelder, en gang til. Jeg setter stopper for meg selv. Begrenser meg selv, det er det jeg gjør. Og det har jeg gjort veldig mye i år, fordi jeg ikke har overskudd til noe annet.

Jeg har måttet jobbe med å bli vant til å begrense energi både fysisk og psykisk de par siste åra, etter jeg har blitt verre på fysiske plager eller lidelser. Og da er det lett at resten automatisk blir med, og begrenses det også. Jeg er jo ikke kjempeglad for å bli sengeliggende dagen etter av å gå 400 meter en dag, og det setter da stopper psykisk også. Det henger sammen, det aller meste.

Så jeg jobber fortsatt med sånt, jeg jobber ganske mye, faktisk. Alt er trening, alt er jobb, alt er gjøremål jeg må prøve meg fram på. Det kjører som bakgrunnsprogram hele tiden, dag og natt, men det går sakte.

Som sagt så har det ikke skjedd veldig mye, jeg ville bare si at det forsåvidt ligger an sånn ca som før, jeg jobber med det samme hele tiden, og gir meg ikke. Det jeg jobber for er livskvalitet, og det er ikke så lett.

Noen ting har derimot skjedd, noen ting har endret seg, og det har ikke vært nevnt noe særlig av veldig personlige og følelsesmessige grunner. Men det kan jeg love, at det ganske snart kommer noen skikkelige oppdateringer på enkelte ting livet har bydd på de siste stille månedene.

PS: Jeg har veldig lett for å skrive uten å tenke, det er da det blir best og mest ærlig – altså lite gjennomtenkt – men jeg veit det er lurt å holde seg til en sak, ett tema, om gangen. Så derfor tar jeg ikke tingene nå, og da kan jeg for en gangs skyld si at det ikke blir like lenge til neste livstegn.

Kunne du ikke hatt angst en annen dag?

Det føles som om du bare plutselig “blir dårlig” og avlyser.

Jeg har sett litt på noen serier i det siste, for jeg trenger å ha noe lett å henge hjernen fast i. Brukte jo Sommerhytta og Paradise Hotel i mange uker, men nå er begge slutt.
Så ser jeg på en annen, norsk serie. Der det blir sagt at “alle bloggere har jo angst og depresjon om dagen”.

Og ja, det er jo en trend, forsåvidt, det føles som om “alle” som skriver på nett har angst, depresjon, “svak PTSD” (posttraumatisk stresslidelse), “litt OCD” (tvangslidelse – tvangstanker og -handlinger).

Om de ikke orker å gå ut en dag, er de hjemme og har angst. Om de føler seg nedfor tre dager i strekk, har de en depresjon – altså; “jeg lurer på om jeg kanskje er deprimert?”.

Veldig få lurer på om de er deprimerte hvis de er i en “ordentlig” depresjon. Og det varer dessverre ikke i to-tre dager. Dessverre går det også opp for mange at de er i en depresjon først etter en stund, spesielt hvis det er første gangen. Gjerne litt for seint, skjønner man det. Når man først sitter i klisteret.

Men, så har vi disse som tilfeldigvis skriver om seg og sitt, tanker og følelser, utfordringer og opplevelser, på nett. En blogg, kanskje.

Som faktisk har vært til utredning eller snakket med en kyndig, noen som har behandlet og funnet ut at ja, her er det snakk om depressive tanker og følelser, her er det på vei til å bli mørkt, her er det svart som natten.

Altså de har søkt eller fått hjelp fordi de ikke følte seg særlig bra, begynte å kjenne at de mistet seg selv, kanskje? Kjente at de ikke hadde så mye glede over ting. Alt virket tungt og vanskelig.

Eller at de som tilfeldigvis skriver på en bloggplattform, og dermed er en blogger, faktisk sliter med angst. Ekte angst. At de har vært til en behandler eller lege, og fått vite hva dette sykt ubehagelige, vonde, skremmende er. Angst. Sosial, generalisert, panikk, alt mulig. Det er vondt, og det er ekte.

Selv om mange bloggere (og mange andre slags grupper) “skryter på seg” en diagnose eller flere, er det ikke dermed sagt at hele gruppen mennesker later som. Skriker etter oppmerksomhet, fordi de er falskt syke.

Så da jeg så at en bestevenn sa dette om sin bestevenninne, som faktisk sliter i perioder med tyngre psykiske plager, og har hjelp for det, ble jeg så skuffa og irritert. At bestevennen sier “alle bloggere har jo angst og depresjon om dagen”, og “det føles som du bare plutselig “blir dårlig” og avlyser” når hun faktisk fikk et hardt angstanfall og måtte avlyse… Det er bare så dårlig.

For hva tror folk?
At vi planlegger angstanfall? Dårlige nerver?


Det er jo slik at man ikke kan planlegge sånt. Det kan komme når som helst, og i de minst passende situasjoner og tidspunkter. Man kan føle seg syk, så innmari dårlig, og bli så sinnssykt redd. Ikke minst sliten – man må ofte ha god tid å hente seg inn igjen, god tid med ingen innhold.

God tid med null mas, null stress, og null idiotiske bestevenner som kjefter på deg for at du ble “så dårlig” på et upassende tidspunkt – altså – kunne du ikke blitt dårlig imorra?


Det fungerer ikke sånn. Som alle de andre ekte sykdommer, lidelser og plager man har, kan det ikke planlegges.
Om de andre bloggerne eller hva de måtte være rundt deg, som sliter med angst og depresjon, kan planlegge dette, da må både du og de ta en pause fra eget ego og se på realiteten.

Om du sliter med angst, men bare være med på den festen på fredag, og velge å heller synke sammen i angsten din på søndag, da tror jeg du har et helt annet problem enn angst.

Og når du finner ut av dette, finner du ut at mange andre rundt deg også er sånn, og du vil forhåpentligvis se forskjell på de falske syke og de ekte syke, og unnskylde deg herfra og til månen til den stakkars bestevenninna di i hundre år fremover.

Og alle oss andre. Alle oss andre som er reelle her ute i verden, som til tider har det så vondt at vi ikke tør å hverken leve eller dø, være våken eller sove, holde det for seg selv eller si det høyt. Vi som dessverre er syke, som sliter daglig med lidelser du og andre later som om dere har.

Dette har gnagd i hodet mitt i flere dager nå, sånn her skal det ikke være.
At du blir sinna, oppgitt og drittsekk ovenfor bestevenninna di fordi hun knakk sammen akkurat på den ene kvelden, baksnakker henne og sier “jeg visste det”, “kunne du ikke bare sagt tidligere at du ikke ville komme?” og “du var jo i form tidligere idag, dette går jeg ikke på igjen”, sier så himla mye mer om deg enn noen andre.

Dette blir så dumt, og det er dårlig gjort mot alle som har en angstlidelse eller går igjennom en depresjon.

Kanskje jeg har funnet en løsning

Hei i påska!! 😍

Jeg klarer ikke så godt å forholde meg nøytral til hverdagene, så denne uka her er drømmeuke for meg. Så mye fri! Og da kan det hende du tenker at jeg jobber jo ikke? Jeg går jo ikke på skole? Egentlig gjør jeg kanskje ikke en dritt?

Hodet mitt har fri. Ganske. Jeg har SÅ mye mer angst og nerver i ukedagene, enn lørdag og søndag. Søndag begynner det gjerne igjen, for da gruer jeg meg til mandag. Og tirsdag og onsdag og torsdag, også begynner jeg å tenke “bare fredag igjen, så er det lørdag”.

Skjærtorsdag denne påsken hadde jeg den beste dagen jeg har hatt på mange år. År, ja! Det er først og fremst fordi det var en skikkelig fridag, men det ligger så mye mer bak. For bare to-tre uker siden hadde jeg ikke klart å føle at det var fri, uansett hvor mye butikkene var stengt, folk var fordufta fra gatene og hvor lite reklame som tikker inn på mailen.

Men nå har jeg hatt to bedre uker, jeg har vært så fri i hodet. Fri som i at jeg føler et tykt, hardt filter har forsvunnet fra hjernen min. Jeg har fått klarer syn, kjennes det ut som, så filter for øynene er også forsvunnet. Jeg sover bedre, står opp lettere, er gladere, lettere, blidere og mye mer tilfreds. Med det aller meste. Hvorfor kommer jeg tilbake til seinere, jeg har jo sagt at jeg har prøvd en naturlig “medisin”, men jeg vil teste det mer før jeg snakker om det, for ikke å anbefale eller mislede noen.

Men jeg har trua selv. Jeg er dessverre tom nå, og har derfor gått på halv dose i noen dager. Igår fikk jeg derfor den første smakebiten på baksmellen. Jeg husker nå plutselig hvor vondt jeg har hatt det i månedsvis, jeg verker overalt!

Kjeven er så vond at det kjennes ut som alle tennene oppe er løse og betente. Det kjennes ut som jeg har digre blåmerker overalt, men ingen merker er å se. Bare ved berøring er det som om noen stikker meg midt i et blåmerke. Peder er litt upraktisk sånn sett, da han tråkker på meg og sparker meg hele tiden. Hunden, altså.

Det var vanskelig å stå opp, fordi det er så slitsomt å ta på klær. Tok det i to omganger. Pause før jeg kom meg opp trappa, og astmamedisin for å lette brystet når jeg var oppe. Matlysten er borte igjen, og det tok tre timer før jeg fikk spist, og jeg spiste fordi Kim sa jeg måtte få i meg noe mat. Mens jeg ordna meg noe å spise, grua jeg meg egentlig bare til å rydde opp etter meg. Fordi jeg ikke orker. Jeg har ikke energi. Og det lille jeg MÅ gjøre, gjør bare vondt.

Jeg har fått tilbake filteret rundt hjernen, og er ikke lenger like klar, blid, glad og tilfreds. Jeg er litt sur, faktisk, og ganske trist og litt deppa. For å kjenne på dette igjen er ikke moro.

Jeg merker så ENORM forskjell at det er nesten så jeg ikke har trua likevel, at jeg tenker at det kanskje var tilfeldig, den gode bedringen jeg har hatt de to siste ukene. Men det kan ikke være tilfeldig, det er INGEN annen grunn til at jeg plutselig skulle få det bedre både psykisk og fysisk.

Altså, de to siste ukene har vært helt fantastiske. Jeg har vært så god i kroppen, mildere smerter som smertestillende faktisk kan hjelpe på. Jeg har stått opp så enkelt og greit, og jeg har fått gjort så mye! Vanlige ting som “alle” gjøre hver dag. Jeg har vært mye sosial! Og det så å si uten nerver, angst, dumme tanker om hvor dum jeg kanskje var, om jeg sa noe galt, teit, om jeg så rar ut, tjukk eller hadde en flekk i ansiktet. Altså, hva som helst.

Jeg har kosa meg SÅ mye med å være sosial!! Jeg har hatt LYST og trang til å være sosial, møte de fine menneskene jeg har, prate, le, smile og slappe av. Alt jeg ikke har kunnet på veldig lenge. Jeg har vært den gode, gamle meg igjen, og både jeg og de jeg har vært med har merket det. Folk på snapkanalen min Ærlig talt – Psykisk helse har merket det, og jeg har fått SÅ mange positive meldinger fra følgerne om det! Om at det er godt å se meg så blid og fornøyd igjen, og at de unner meg det, og det er så innmari hyggelig! Ikke bare at de sier det, men at både de og de jeg møter ansikt til ansikt merker det så godt. Det er en bekreftelse tilbake til mine egne følelser om at jeg har det bedre, og det gjør så godt.

Men, nå er jeg som sagt tilbake til alt det vonde, og jeg er skikkelig spent på om jeg kommer meg like langt en gang til. Da finnes det ikke tvil, og jeg skal si litt mer om hva jeg driver og prøver ut.

Resten av påsken og fridagene skal gå med til avslapping og hvile, også skal jeg gjøre det jeg orker. Mandag skal jeg på julemiddag! Også må jeg bare prøve å forberede meg til en haug med hverdager igjen.

Små skritt frem er også fremskritt

I de mest stille periodene her på bloggen, har jeg egentlig mest å skrive. Hadde den vært lukket kunne jeg skrevet mange ganger i uka, kanskje hver dag. Men det er noe med det å vite at hvem som helst kan lese. Jeg orker ikke alltid spørsmål eller misforståelser, så da er jeg heller stille. Det er dumt, for i de mørkeste periodene kommer jo det hardeste fram.

Jeg har hatt en veldig tung depresjon siden høsten, og jeg kaller det vinterdepresjon selv om den kanskje ville kommet uansett. Den har begynt å letne.

Jeg er ikke like langt nede hele tiden lenger, og jeg er ikke så lukka i hodet. Som om jeg bare hadde liv nok til å kjenne min egen smerte og elendighet, og ikke nok til det engang. Det er så fælt. Man føler seg så himla tung på alle måter, og alt ER tungt. Man lever ikke, man bare er. En kropp man ikke orker å lee på, aktivere, stelle med og gi næring. Uansett hvor hardt man prøver, føles det ikke nok, for ingenting er nok, ingenting holder, ingenting hjelper.

Nå har det letna litt, og jeg kjenner at selv om det fortsatt er tungt, er det ikke grusomt hele tiden. Jeg smiler mer, prater mer, ser mer, lukter mer, kjenner mer, smaker mer. Alle sanser er åpna litt, og jeg kan heldigvis kjenne at sola varmer og nyte det. Jeg kan puste frisk luft igjen, og ikke bare føle at jeg puster inn mer og mer elendighet og gift. Jeg kan kjenne glede over ting igjen, sånn smått. Kjenne at det er godt med lysere dager, deilig med bare veier, og bli glad for hver dag snøen har trukket seg litt lenger tilbake på plenen.

Å henge klesvask til tørk ute, er noe av det beste jeg veit. Det føles så bra, godt, friskt og reint! Og mens jeg gjør det, flyr Peder rundt meg og jakter på fugler ingen andre ser, og sola varmer i nakken. Fregnene begynner snart å dukke opp, og det bleke ansiktet mitt får mer farge. Som mamma blir jeg helt hvit om vinteren, og enda hvitere og gråere når jeg har hatt det så tungt som i vinter. Så hver fregne er hjertelig velkommen, jeg gleder meg til å føle meg freshere uten å dyppe ansiktet i sminke.

Jeg sover fremdeles helt totalt skeivt, men det er forskjøvet riktig vei med 2-5 timer, det varierer. Men fremskritt er bra skritt. Små skritt frem er fremskritt.

Jeg har fremdeles alle smerter og plager, men jeg har mer liv i meg til å takle det nå, enn på de dypeste, vondeste månedene i vinter. Jeg prøver å gå litt mer, og selv om det ikke er mye å skryte av, teller det. Små turer er også turer. Små skritt er også fremskritt.

Jeg driver også å tester ut en helt naturlig “medisin”, og har så trua og håp at jeg kommer til å gå rett i vinterdepresjon hvis det ikke funker. Neida. Jeg skal definitivt skrive om det og anbefale det hvis det funker, men jeg må prøve en god stund til først.

Så, det er lysere tider ute, og det er lysere tider i hodet mitt, i sjelen min. Så får jeg bare håpe det varer, om ikke evig.

Brev til legen

Forrige torsdag satt jeg og gruet meg litt til enda en legetime dagen etter. Jeg hadde bestilt timen og skrevet at det gjaldt “Henvisning til anbefalt lege ang. ME, og ufør”.
Jeg gruet meg fordi vi har snakket om dette så mange ganger før, men det kommer liksom aldri til neste steg, jeg føler alltid at jeg mangler det lille ekstra, og jeg går som regel fra alle slags møter med den følelsen. Det at noe liksom ikke strakk til, det holdt ikke, ikke denne gangen heller. Det ligger alltid som en liten torn og stikker, uansett hvor bra resten av møtet kanskje var.

Natt til fredag fikk jeg ikke sove, som vanlig, og tenkte på hva jeg burde eller kunne gjøre annerledes på denne timen. Jeg ble motivert av ei av snap-jentene mine, og skrev et brev i hui og hast. Bakgrunnen til at jeg følte for å gi det lille ekstra denne timen, var at jeg ikke får frem hvor viktig det er for meg det jeg tar opp, jeg får ikke sagt alt jeg tenker, og jeg når liksom ikke frem!

“Legetime 08.02.19.

– Henvisning til lege anbefalt av ME-foreningen, *navn etternavn*, overlege ved Notodden sykehus, eller ME/CFS-senteret ved Aker sykehus.

Plagene jeg har kommer IKKE av angst. Dette har vart jevnlig siden ihvertfall tidlig 2016, har lest egne notater bakover i tid. Blitt MYE verre gjennom 2017 og 2018, nå er jeg mer sengeliggende enn oppegående, pga sterke smerter og utmattelse. Klarer ikke vanlige gjøremål hver dag lenger, må f.eks. ofte ta pause mens jeg dusjer, sittende på badegulvet før jeg orker resten av dusjen, og i tillegg legge meg på senga etter dusjen for å hvile, før jeg orker å gå opp trappa. 
Slik er det med de fleste “enkle” gjøremål. Eks.: handle, lage mat, husarbeid, gå tur (nå uaktuelt), måke – selv måke snø av bilen, henge opp/brette klesvask, osv. Nødvendige ting som å vaske håret, stå opp, kle på meg, lage/spise frokost og lignende er vanskelig. Blir verre og verre. 

Fysisk fungerer jeg ikke lenger i hverdagen, og det er ikke psykisk eller angst. Jeg har vondt hver eneste dag og natt, og det kjennes ut som om HELE kroppen er betent. Jeg blir totalt utslitt av det lille jeg klarer, og kan ikke gjøre noe ekstra. Er nesten aldri sosial lenger, orker ingenting.

Om jeg en dag trosser dette, eller har en sjelden OK dag, og er sosial eller er med på noe, er jeg utmatta de to neste dagene, hvor jeg ikke fungerer, og ikke får hvilt pga. smerter.
Det samme hvis jeg er på besøk eller anstrenger meg ekstra.
Har levert symptomskjema etter Canada-kriteriene.

Dette går ikke lenger, jeg MÅ vite hva dette kommer av, få vite et navn og få satt en diagnose så jeg kan lære om hva som feiler meg.
Jeg føler meg som et gissel i egen kropp.

– UFØR

Etter 30 år med psykiske problemer og i tillegg flere år med mye sterke fysiske plager (fra skade i ryggen i 2000, til nå) orker jeg ikke kjempe imot lenger.
Med sosial angst, generalisert angst, panikklidelse, agorafobi, posttraumatisk stresslidelse, engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse, andre spesifikke fobier, søvnproblemer (15 år), hypothyreose,  mye mage/fordøyelse/kvalmeplager, skade i korsryggen + prolaps (2017), intense smerter og total utmattelse, for ikke å glemme jevnlige harde depresjoner, klarer jeg ikke mer.
Jeg orker ikke prøve lenger, og jeg ER ufør og har vært det i mange år. 

Har blitt pressa til å holde ut, prøve igjen, prøve mer osv. i alle år. Jeg HAR prøvd, jeg blir ikke frisk, jeg er ferdig. Nå MÅ jeg bli hørt.”

Og jeg ble hørt nå. Han forsto så mye mer, når han kunne lese mine egne tanker om dette, listet opp og skrevet uten filter. Jeg får henvisning, og det er tatt kontakt med nav.

Jeg håper dermed på at jeg blir tatt inn til utredning – det er visst vanskelig, og at vi finner ut hva som er galt. Jeg håper også at Nav stepper opp og støtter, jeg har sendt brev dit også.

Søvnløs

På sånne netter som dette, hvor jeg ikke får sove uansett hvor trøtt jeg er, uansett hvor sliten fysisk jeg er, uansett hvor mye frisk luft og dagslys jeg får, blir jeg ekstra irritert på alle som kommer med sånne fine råd om hvordan jeg skal sove bedre.

– legg deg tidlig og stå opp tidlig hver dag, så skal du se du blir vant til det.

– bruk hjernen i løpet av dagen så du blir sliten i hodet til kvelden.

– vær mer aktiv, så kroppen blir sliten og trenger søvn.

– ikke tenk så mye.

– slå av skjermer på mobil, tv, pc og alle andre skjermer, og slukk lyset.

– lukk øya.

– må jobbe, veit du.

– siden du ikke jobber nå, hold deg aktiv hele dagen, gjør noe hele tiden.

Og ca hundre slike til. Som regel får jeg lyst til å gneldre tilbake; “JEG HAR PRØØØVD!!!!!”

Men jeg gjør det ikke. Med mindre kanskje noen veldig nære sier det på en ekstremt feil dag.

Når det gjelder slike ting, som det på en måte er enkle løsninger på for dem som ikke sliter med det jevnt, men kanskje en natt eller ei uke nå og da, er det så stor mangel på forståelse.

Ikke at jeg trenger så himla mye forståelse på det med søvn, trenger ikke å snakke om det heller, men de råda kommer jaggu meg uansett. Og man blir såå lei.

Det blir liksom som å si til en med narkolepsi at han kanskje ikke bør sove på dagtid. Sove kun i sengen, til faste tider. Hver dag.

Altså 🙄

Som dere kanskje skjønner, jeg får ikke soveee! 😭😭😭 Kl er nå 05:56.

Er så trøtt, og er så sliten, men det går ikke. Har brukt hjernen og kroppen helt ut idag, og har prøvd med skjerm, uten skjerm, med lys, uten lys, med bok, med lydbok, uten lyd, to puter, ei pute, ingen pute. Snudd dyna. Gått på do. Snudd meg masse. Prøvd varmt rom og kjøligere rom.

Det siste jeg prøvde var å spise litt og lese bok, for så å gå og legge meg igjen. Funka ganske dårlig. Nattas forhåpentligvis siste, men sannsynligvis ikke siste forsøk, er å skrive et liitt mindre meningsfylt innlegg her.

Fordi jeg trenger å sovne. Føler faktisk øyelokka blir litt tyngre, så da må jeg finne på noe etter jeg er ferdig å skrive, så tyngden i øynene ikke fordufter igjen.

Prøver å stoppe her, slå av lyset igjen, og kanskje velge lydbok som nok en gang forhåpentligvis siste forsøk.

Natta 🧡

Innkalt til møte med Facebook Norge

Line, ei av mine beste venninner, og jeg, driver to av de største/mest aktive gruppene på Facebook som omhandler psykisk helse. En stund før jul fikk vi en invitasjon vi ikke visste helt hva var.
Det var tilsynelatende fra selve Facebook Norge, noe vi stussa litt over.

Vi ble invitert til et møte med Facebook i Oslo, og vi ante egentlig ikke hva dette ville gå ut på. Line holdt kontakten med dem, og det viste seg at vi og administrasjonen i tre andre grupper var bedt inn for å diskutere mental helse i sosiale medier, da spesielt Facebook.


Vi bestemte oss for å dra, nervøse og spente.


Mamma kjørte oss til toget i Holmestrand, og vi kjøpte billetter. Så kommer det en drøss av folk fra toget som sier “skal dere mot Drammen skal dere på buss for tog!”. Så vi løper til bussen, får bekrefta av en ganske sur bussjåfør at ja, vi skal på denne bussen. Det er linjeproblemer på toget. Så setter vi oss, og med en gang roper sjåføren “Dere må av! Dere må gå ut! Jeg skal kjøre til Tønsberg! Dere må av!” Rimelig sur.
Vi prøver å si at nå rekker vi jo ikke toget, for det skulle gått for et minutt siden, men han sier at joda, det går ikke før om 6 minutter, det rekker dere. Så, var det ikke linjefeil likevel?

Så vi løper til toget, som går avsted før vi rekker frem. Begynner å bli rimelig sure vi også. Så Line ringer til kontakten i Oslo, og sier at da får vi kanskje ikke kommet. De insisterer virkelig på at vi skal komme, det var ikke noe løsning å ikke dra. Så etter mye om og men og flere telefoner frem og tilbake, får vi egen taxi på Facebooks regning, tur/retur Oslo. Selv om vi ville komme for seint til møtet, insisterte de, og vi følte det var viktig at vi kom, noe som gjorde møtet enda mer interessant.

Vi fikk ei artig taxisjåfør, som til og med ble med oss ut og spiste på vei hjem. Skravla hele veien frem og tilbake, og hun venta på oss i Oslo og besøkte broren sin mens vi var på møte.


Når vi kommer frem og blir satt av på gata foran Vaaghals restaurant i Oslo, blir vi møtt av ei kjempeblid dame med en ordentlig god klem som om vi skulle vært gamle kjente. Hun småprater litt mens vi går opp til møtelokale, og forteller at de har kontorer høyere opp i bygget, og at Vaaghals er et fint sted for slike møter og sammenkomster.

Vi kommer inn i møterommet der alle de andre er samla. Administratorer fra de tre andre gruppene, og fire fra Facebook Norge.
Først får vi litt informasjon om hvordan Facebook selv tenker, om hvordan Facebook virker med tanke på mental helse. Det går jo mye på grupper, derfor er vi innkalt.
Det er jo veldig tydelig at personer med psykiske lidelser eller plager nå benytter seg mye av sosiale medier, og tanken bak møtet er hvordan Facebook kan bli bedre, tryggere, for både medlemmer og oss admins i slike grupper.
Alle gruppene forteller litt om sine grupper, også diskuterer vi ulike problemer, løsninger vi har funnet, hva som virker bra, hva som kunne vært bedre. Facebook er interessert og tar til seg forslag vi kommer med, og kommer med forslag selv. Vi lærer også av hverandre oss gruppene imellom, og det er veldig spennende å høre andres erfaringer.

Jeg, med min angst som kunne fylt hele møterommet hvilken som helst dag og i hvilken som helst situasjon, var helt rolig fra jeg satt meg omtrent. Helt utrolig. Jeg følte ikke noe frykt eller ubehag i det hele tatt, og jeg fikk fortalt masse om gruppene våre, kom med innspill der jeg følte jeg kunne, og tok ordet mange ganger. Snakket med de andre gruppene, og delte meninger og erfaringer. Jeg har ikke følt at et møte eller en forsamling har gått så bra på lenge, kanskje noen gang.


Jeg følte veldig mestring, og kjente at dette var min greie, dette er “faget” mitt. Jeg var på rett plass og i riktig rolle. Jeg elsket det! Jeg kunne ikke svart feil, jeg kunne ikke gjort noe annerledes tror jeg, jeg følte ikke noe var galt eller at jeg var usikker. Den følelsen der har jeg ikke ofte, da jeg alltid, hele tiden, er livredd for å gjøre feil, bli kritisert, få kjeft, og så videre.

Jeg var så letta og glad, og trivdes uvanlig godt i en slik situasjon, og ønsket bare flere møter, flere avtaler, med en gang.
Bare dette er SÅ stort for meg, mestring og gode følelser! Gode erfaringer. Jeg føler jeg har funnet enda en av mine “greier”, og det er å fortsette å gjøre jobben jeg gjør, med psykisk helse i sosiale medier. Jeg er jo med i disse gruppene, og driver jo snappen Ærlig talt – Psykisk helse (aerligtaltsnap), og brenner veldig for det. Dessuten er dette ting jeg greier å jobbe mye med selv om jeg er mye dårlig, da jeg kan gjøre det fra senga eller å dra på møter. Jeg ELSKER det, og er SÅ glad for muligheten, og for at vi ble invitert.

Uansett, møtet gikk så bra, turen gikk så bra, og ikke minst var det så godt å se og møte Line igjen. Vi er et godt team! <3

Jula er fredet

Jeg sleit med mye da jeg var liten. Det skjedde også mye da jeg var liten. Jeg hadde det ikke alltid bra, altså psykisk. Jeg har aldri manglet noe ellers, men jeg sleit psykisk og opplevde mye som påvirket det.

Men jula var alltid som om den var fredet. Jeg ELSKER jula, og det er fordi jeg ikke har et eneste dårlig minne fra barndommen angående selve jula.

Det har skjedd store ting i jula også, jeg mistet onkelen min og bestefar, i slutten av november og på nyttårsaften en måned senere.
Men det handlet jo ikke OM selve jula, så jeg har klart å skille det til før jul, og nyttårsaften.
Nå i forrige uke mistet vi en til, som var å regne som familiemedlem. Det har satt meg veldig ut og tilbake, og uka har vært veldig hard psykisk.

Likevel prøver jeg å beholde jula som bare jul, og prøver å la være å påvirke selve jula. Det har vært vanskelig nå, men jeg har heller utsatt en del juleting og kommet seinere igang enn vanlig. Det kommer også av at jeg har hatt veldig tøff angst og mye nerver i 11 uker nå, fordi jeg er i skifte av medisin. Men medisinen fikk jeg endelig starte på idag, så håper det hjelper.
Jeg har nesten ikke klart å ha snapdagene mine på Ærlig talt og Psykmagasinet, og måtte si ifra meg vikariatet mitt på Psykmagasinet. Det føles ikke bra når jeg føler meg så dårlig, altså jeg har ingen problemer med å si ting, men når jeg ikke klarer å si noe, da blir det verre. Når jeg ikke klarer å gi noe av meg selv, til slike kanaler som er til nettopp å gi av seg selv.
Så jeg har det egentlig veldig hardt for tiden, og jeg synes det har vart “for alltid”. Nå håper jeg at det kan snu snart, så dagene mine blir litt enklere å møte.

Men – jul, altså desember, har vært fredet hele livet mitt, og det prøver jeg så godt jeg kan å holde vedlike. Prøve så godt jeg kan å ha jul i desember, ikke noe annet.

Både mamma og pappa er skikkelig julemennesker, og som de fleste veit, har storesøster og jeg, og også våre to småsøstre, virkelig plukket opp det. Det har alltid vært adventstaker og julestjerner i god tid til første desember, ikke minst utebelysning og juletre på verandaen.
Nisser (som jeg er livredd for – det er vel det eneste traumatiske som virkelig henger i, som skjedde i jula da jeg var liten) luskende rundt huset. Følelsen av at “nissen følger med på om du er snill og om du rydder rommet ditt”, når jeg nesten ikke turte å kikke ut av vinduet mens jeg ryddet så fint jeg kunne, i tilfelle det skulle stå en nisse der.

Sjokoladekalender til en tier bruker vi fortsatt. Jeg ønsker meg kinder-kalender hvert år, men de er så dyre at jeg ikke vil kjøpe de litt av prinsipp. Dessuten er det jo den til ti kroner som har den julesmaken. I år har jeg faktisk ikke noen sjokoladekalender, må være første året i mitt liv. Men jeg har fått en te-julekalender av Kristin (stemor)! Den lukter helt himmelsk, men jeg har ikke fått rota meg til å smake enda. Kanskje i kveld?

Fine juletrær både hos mamma og pappa, koselig julepynt, masse tente lys, og ikke minst kongerøkelse!
Juleskinke på brødskiva til hvert måltid i flere dager fordi det bare er godt.

Sverigeturer for å handle til jul, juleskinke, ribbe, godteri, kjøtt, julemust, brusbokser og julegaver. Skriving av julekort, julekort i posten, julestrømpe på klinka til rommene våre, og mandel i grøten lille julaften.

Altså, jeg ELSKER jula. Jeg har ingenting å ikke elske. Mange juler har jeg hatt dårlig råd, fordi jeg ikke er rik, men det blir jul. Det trengs ikke så mye nytt etter noen år aleine, jeg har jo bodd for meg selv og med Kim i 14 år allerede. Selv om det meste av julegreiene mine dessverre forsvant i flyttinga sist jeg flytta på meg, har vi det meste vi trenger. Resten er ting som kan ønskes, eller skaffes etterhvert. Nå er det vi MÅ ha av pynt og sånt, et par ekstra pærer til juletre og adventstaker, siden jeg har startet en ufrivillig tradisjon med å tråkke på ei pære eller to hver gang vi setter opp juletreet. Fire år på rad, altså. Det er tradisjon. Som jeg ønsker å avlyse, avbryte og avslutte i år som i fjor.

Det som gjør jul for oss nå, er det vi har hjemme av gardiner, duker, pynt og lys, og god mat. Julemat. Her om dagen var jeg så heldig å kunne hente en liten haug mat hos mormor. En stor ribbe, to juleskinker og fire kilo karbonadedeig.

Og i dag har mamma og jeg vært på tur for å se litt etter priskrig, som ser ut til å så vidt være i gang.
Jeg skreiv lang handleliste igår, som jeg ikke ante om jeg kom til å kjøpe inn noe av, men jeg liker å planlegge. Kim og jeg satt og snakket om å bake til jul, og jeg fant oppskrifter på masse godt, som jeg ønsker å klare å lage i år.

Jeg er ikke veldig glad i sånne tørre julekaker, men valgte ut litt forskjellig som så godt ut. Ut ifra oppskriftene regnet jeg ut akkurat hvor mye jeg trengte av alle ingredienser, alt fra mel til anis.

Så jeg fikk kjøpt alt på lista i dag! Var så gøy, jeg syntes jeg fikk så veldig mye for pengene. Masse tørrvarer, en del dagligvarer, og til og med et par kakebokser. Jeg elsker å handle fornuftig, slå til på tilbud og få mye for pengene. Jeg er veldig prisbevisst på butikken, og husker pris på alt jeg pleier å kjøpe, vet hvilken butikk det forskjellige er billigst i, og sammenligner automatisk priser.


I dag var det jo noen varer som var satt ned kraftig i pris, men priskrigen har nok ikke nådd alle butikkene enda. Men to ting som var veldig billig i dag, var 4-pk bearnaisesaus fra First Price, til litt over 1 krone. Også hadde jeg skikkelig flaks på Rema 1000 i Holmestrand – jeg skulle sjekke om lutefiskbacon var satt ned i pris, som det har stått i reklamene. Det var tomt i hyllene, og det sto bare vanlig pris. Vi spurte ei om de hadde, og hun åpna en ny eske. Jeg spurte om den var med på priskrigen, så hun skulle sjekke prisen for meg i kassa. Etter en stund kom hun lattermild tilbake og hviska “6 kroner!!” mens hun lo. Hun trodde hun hadde hørt feil, men mente han i kassa hadde sagt 6 kroner. Jeg trodde ikke det skulle være så billig, så var redd hun virkelig hadde hørt feil og at han hadde sagt 60.

Tok den med i kassa, og betalte 6 kroner. Gikk inn igjen og tok med hele esken, for det var visst den eneste esken de hadde fått. Så jeg fikk altså 8 pakker med 400 g lutefiskbacon til 6 kr pr stk! Det må være det billigste jeg noen gang har kjøpt på priskrig, tror nesten det slår den gangen Rema hadde smågodt til 2,90 pr hekto.
Sånt er jo så gøy! Er nesten litt stolt av kjøpet, haha.

Når jeg kom hjem fra to handleturer, hadde jeg en del å gjøre. Tiltak, men jeg måtte få maten i kjøleskap og fryser. Jeg har veid opp karbonadedeigen fra mormor i 8 pakker, rutet svor på ribbe, delt den i tre biter, og salta og pepra. Tømt kjøleskapet og rydda og sortert, og tømt fryseren oppe og vasket skuffene. Alle tørrvarene står på benken enda, for jeg har tenkt å vaske kjøkkenskapene idag eller imorra (eller når energien tillater det), inni og utenpå, og det er ikke noe vits i å sortere alt to ganger.


I går stekte jeg juleskinke, og lagde hjemmelaget rødbetsalat! Det var bare HIMMELSK! Har heldigvis ei juleskinke til i fryseren, for denne varer ikke lenge. Skal også lage mer rødbetsalat, siden oppskriften er litt stor og salaten ikke holder så veldig lenge i kjøleskapet, delte jeg den i to. Skal gi bort litt til svigerbestemor også, så trenger litt ekstra.

Ellers om dagen driver jeg mye med bullet journal, strikking og ser Grey’s Anatomy mellom slaga. Jeg prøver så godt jeg kan å bruke tiden på ting jeg trives med, får til, orker og vil. Det er så viktig, det er psykisk egenpleie og egenomsorg.

Jeg prøver egentlig å holde hodet over vannet. Da er hver eneste lille ting jeg gjør til hjelp, når det er noe positivt ladet. Negativt ladet ting må jeg unngå for alt i verden.
Og akkurat nå om dagen, prøver jeg å bruke jul og forberedelser, lys og røkelse, til å holde hodet over vannet.

“Hva fyller du dagene med for tiden?”

“Men hva gjør du om dagen, May Kristine?”

Dette er det verste spørsmålet jeg kan få av de som liksom skal bety noe for hverdagen og fremtiden min, de som kan gjøre noe med den. For jeg har blitt spurt om dette i årevis, og merker jeg ikke tør å svare lenger, for uansett hva jeg svarer, kommer oppfølgingsspørsmålet; “Og så, da, hva gjør du da?”

La oss bare kalle en banan en banan. Ikke sant?
Jeg har mange forskjellige lidelser jeg SLÅSS mot hver eneste dag, hver eneste time. Ofte klarer jeg å late som ingenting, for å fungere. For eksempel sosialt, når jeg egentlig er så sliten at jeg egentlig bare trenger å krølle meg sammen til en ball og ha Kim ved siden av meg. Han som alltid sier at det går bra. Noen ganger må jeg heller late som.
Når jeg da er ferdig med det, må jeg ta igjen for de timene jeg klarte å late som. Så det blir dobbel lidelse. Helst ved siden av Kim som sier at det går bra.

Det er det jeg gjør om dagen, jeg prøver for harde livet å holde hodet over vannet! Står man med vann til halsen, kan man ikke henge med hodet, ikke sant. Det er det jeg driver med. Jeg prøver å holde hodet oppe for å ikke drukne.

Det er en fulltidsjobb. Ikke bare 100 %, 7,5 timer i døgnet, fem dager i uka, som de fleste jobber. Jeg snakker fulltid, altså. Full. Tid. Kan ikke snu ryggen til, hodet må opp.
Begynner hodet å glippe, må jeg passe på som Gaute i Farmen ved melkespannholding. “Opp med venstre arm!” Hvis ikke taper man, og den andre vinner en ukes opphold til.

Så dette gjør jeg da, hver eneste time. Det er en fulltidsjobb. Både kroppen og hjernen er fullt fokusert på det, hele tiden. Alt annet jeg måtte klare å gjøre, om det så er å sminke meg eller å dra på kjøpesenter fullt av folk, avhenger av hvor mye ekstra jeg klarer å presse meg.

I tillegg så har jeg dette lave stoffskiftet mitt, som har snudd hverdagen min totalt opp ned fysisk. Jeg har ingen energi lenger, og noen dager klarer jeg ingenting. Ikke som i å ikke gjøre noe ekstra, men INGEN TING. Det eneste jeg MÅ disse dagene, er å ta medisinene mine. Noen ganger glemmer jeg det også, for kroppen og hjernen er proppfulle av alt annet de må gjøre hver time hvert døgn.

Disse dagene er min eneste viktige oppgave å prøve å huske å ta medisinene mine.
Dette er dagene jeg må hvile på badet når jeg endelig har orket å gå dit for å gå på do, før jeg klarer å gå opp trappa igjen, for å sette eller legge meg igjen, for å hente meg inn igjen. Hente meg inn igjen fordi jeg har gått til badet og vært på do. Fordi det tapper meg, for jeg er allerede på minus i alt.

Jeg har følt at disse psykiske lidelsene er noe jeg må, men kan – på mitt eget vis – leve med. Fordi sånn er det bare, sånn er jeg bare. Så har jeg de tre siste årene begynt å få mer fysiske plager. Jeg er ikke vant til å være ordentlig fysisk syk, bortsett fra en jevnlig influensa eller bihulebetennelse.
Jeg kunne liksom gå over til de kreftene jeg hadde på lager fysisk, fordi jeg manglet det psykisk. Nå kan jeg ikke det lenger, og det er så himla tungt.

“Så hva gjør du, hva fyller du dagene dine med?”

Jeg får lyst til å gråte. Jeg har ALDRI skammet meg over plagene mine tidligere, aldri vært snakk om. Men nå så er det ikke lenger nok å si “jeg klarer ingenting, jeg er så dårlig/tom at det er det jeg orker. Kanskje stå opp, spise en eller to ganger i løpet av dagen, kanskje jeg orker å strikke en runde, hvis armene ikke verker.” Altså, det er jo sånn det er.

Jeg gjør det jeg MÅ, deretter gjør jeg det JEG må.
Det betyr at jeg gjør det jeg føler jeg MÅ, for å føle meg ca oppegående. Står opp, tar på meg klær, pusser tenner og tar medisiner. Går ut med Peder så han får gjort det han må. Passer på kjæresten min, og passer på meg selv. Jeg gjør det jeg må for å overleve dagen.

Så det JEG må – det er ting jeg gjør for å føle at jeg gjorde noe ut av den dagen. Det varierer så mye hva det er. Noen ganger tar jeg skikkelig tak og bruker meg ut på husarbeid, og som jeg koser meg da! Jeg får gjort så mye, og det blir så fint og flott, men i bakhodet synger de om at morgendagen blir vondt, og overimorgen og dagen etter der. Men jeg gjør det, når jeg klarer.

Andre dager er det å sminke meg for å føle meg freshere. Lysere, bedre. Før gjorde jeg det for å SE litt freshere ut, eller bedre. Nå gjør jeg det for å føle meg bedre. Å føle, det er så viktig nå.
Så kanskje jeg strikker en runde, eller et helt nøste. Jeg har lært meg å finne mestring i hver maske.

Jeg har strikket fire meter nå, skal strikke fire eller seks til, og jeg begynte på tredje tometersremse igår. Jeg gjør det for å sy det sammen til et pledd til meg selv. Fordi jeg da gjør noe godt for meg selv. Fordi jeg vet vinteren blir beinhard på leddene og musklene mine, og de dagene det er verst, skal jeg ha det pleddet rundt meg og tenke på at det ligger min egen mestring i hver og en av de flere tusen maskene.

Så driver jeg mye med bullet journal da, min store hobby. Den kan jeg sitte med i timesvis, men de siste seks ukene har jeg ikke gjort det. Jeg har gjort det nødvendigste, fordi det er en slik ting JEG må. Jeg motiverer meg selv og inspirerer meg selv, spesielt når jeg kan krysse ut en ting jeg har gjort den dagen, eller kanskje åtte ting. Jeg farger ut når jeg sov i natt, kanskje er det bedre søvn enn på en uke, og det er godt å se. Det er ting JEG må se. Mestring.

Jeg fyller inn skritt per dag. Jeg måtte stille ned “dagens mål” når jeg var sengeliggende LS-pasient i våres. Det var klin umulig å nå 10.000 skritt lenger. Det som gikk så fint før. Det som var gøy, og som var min mestring før. Det var så gøy når klokka vibrerte på håndleddet når det kom fyrverkeri og lysende “10 000” på den lille skjermen. Det var en fin greie før.
Men jeg skriver inn skrittene likevel, og blir motivert og glad for hver ekstra skritt jeg skriver inn i boka.
Fordi den følelsen er viktigere enn å gå selve skrittet, for meg.

Jeg ser på serier. Helst samtidig som jeg strikker eller holder på med bullet journal, eller veksler mellom de begge. Fordi jeg prøver å få hjernen og nervene til å koble av ved å ha på et eller annet øynene, og kanskje hvis jeg er heldig, hjernen, kan fokusere på. Følge med på.
Kroppen må også ha noe å fokusere på, der kommer strikking eller bujo inn.

Jeg snapper. Som i Snapchat. Jeg driver en kanal om psykisk helse, og jeg har mitt faste døgn hver uke. I tillegg har jeg et fast døgn i en annen kanal hver uke. Så to av mine døgn går med til det hver uke. Det er veldig givende, slitsomt, krevende, gøy, følsomt, vanskelig, interessant, og ikke minst viktig. Det hjelper meg, og det hjelper andre. Jeg skal på om tre timer, og jeg gruer meg. Jeg gleder meg også, for nå har jeg klart å publisere her, det er det flere av seerne våre som har lurt på. Fulgt med på. I kveld kan jeg si at jeg har publisert.

Ellers leser jeg mye også. For å sette hjernen over på noe annet, igjen. Men jeg klarer ikke strikke eller holde på med bujo samtidig, jeg må jo holde boka og bla i sidene. Lydbok, sier du? Det bruker jeg når jeg ikke får sove, jeg klarer ikke ellers.
Jeg leser mest romanserier, jeg elsker disse kjerringseriene, som jeg har kalt de noen år. Jeg har nemlig lest de i godt over 10 år, siden jeg var tenåring. Nå er jeg over 30 og kan vel snart bare kalle de serier, seriebøker. Men når jeg ikke klarer å lese serier, leser jeg vanlige bøker.

Kanskje ikke veldig vanlige, jeg leser mest tragedier, sanne historier, forferdelige historier. Det gir meg noe. Jeg finner noe til felles med alle slike bøker, uansett hva hovedpersonen har opplevd. Det er samme følelsene. Jeg kjenner de igjen, selv om jeg ikke har opplevd det noen av de har. Det fenger meg, og selv om det føles feil å si at jeg elsker slike bøker, forferdelige virkeligheter, elsker jeg slike bøker.

Jeg prøver å spise, og for å gjøre det må jeg handle, og lage mat, da. Når dagen min er så slitsom fordi jeg er på null, eller under null, er det et stort slit å handle. Men jeg gjør det jo, for det er en mestring jeg har jobbet MYE med psykisk, da skal jammen ikke “fysisk” få ødelegge det. Så jeg må jo, da.
Dette krever en hel dags energi, eller to.

Og sånn.

Sånt gjør jeg, da. Sånne ting som andre ser på som å slappe av, eller gjør på en time etter jobb. Det er min fulltidsjobb. For jeg har det “psykiske” og det “fysiske”. Som gjør alt så himla vondt, krevende og sinnssykt slitsom. Jeg jobber med og mot meg HELE dagen, hver eneste dag, hver eneste natt, hver uke, hele himla tiden.

“Det høres bra ut, du har godt innblikk i situasjonen din, og du gjør så mange riktige og viktige ting her!! Bra, May Kristine! Men, hva gjør du resten av dagen da?”

Som sagt før, holder jeg på med et innlegg jeg skal gi som brev til Nav og Dps. Hvis jeg tør. Og hvis jeg klarer å skrive det ferdig. Men dette er en start. Jeg veit virkelig ikke hvordan jeg skal takle dette lenger, behandlingen derfra. De er ansatt for å forstå, men de forstår jo aldri.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no