Kanskje jeg har funnet en løsning

Hei i påska!! 😍

Jeg klarer ikke så godt å forholde meg nøytral til hverdagene, så denne uka her er drømmeuke for meg. Så mye fri! Og da kan det hende du tenker at jeg jobber jo ikke? Jeg går jo ikke på skole? Egentlig gjør jeg kanskje ikke en dritt?

Hodet mitt har fri. Ganske. Jeg har SÅ mye mer angst og nerver i ukedagene, enn lørdag og søndag. Søndag begynner det gjerne igjen, for da gruer jeg meg til mandag. Og tirsdag og onsdag og torsdag, også begynner jeg å tenke “bare fredag igjen, så er det lørdag”.

Skjærtorsdag denne påsken hadde jeg den beste dagen jeg har hatt på mange år. År, ja! Det er først og fremst fordi det var en skikkelig fridag, men det ligger så mye mer bak. For bare to-tre uker siden hadde jeg ikke klart å føle at det var fri, uansett hvor mye butikkene var stengt, folk var fordufta fra gatene og hvor lite reklame som tikker inn på mailen.

Men nå har jeg hatt to bedre uker, jeg har vært så fri i hodet. Fri som i at jeg føler et tykt, hardt filter har forsvunnet fra hjernen min. Jeg har fått klarer syn, kjennes det ut som, så filter for øynene er også forsvunnet. Jeg sover bedre, står opp lettere, er gladere, lettere, blidere og mye mer tilfreds. Med det aller meste. Hvorfor kommer jeg tilbake til seinere, jeg har jo sagt at jeg har prøvd en naturlig “medisin”, men jeg vil teste det mer før jeg snakker om det, for ikke å anbefale eller mislede noen.

Men jeg har trua selv. Jeg er dessverre tom nå, og har derfor gått på halv dose i noen dager. Igår fikk jeg derfor den første smakebiten på baksmellen. Jeg husker nå plutselig hvor vondt jeg har hatt det i månedsvis, jeg verker overalt!

Kjeven er så vond at det kjennes ut som alle tennene oppe er løse og betente. Det kjennes ut som jeg har digre blåmerker overalt, men ingen merker er å se. Bare ved berøring er det som om noen stikker meg midt i et blåmerke. Peder er litt upraktisk sånn sett, da han tråkker på meg og sparker meg hele tiden. Hunden, altså.

Det var vanskelig å stå opp, fordi det er så slitsomt å ta på klær. Tok det i to omganger. Pause før jeg kom meg opp trappa, og astmamedisin for å lette brystet når jeg var oppe. Matlysten er borte igjen, og det tok tre timer før jeg fikk spist, og jeg spiste fordi Kim sa jeg måtte få i meg noe mat. Mens jeg ordna meg noe å spise, grua jeg meg egentlig bare til å rydde opp etter meg. Fordi jeg ikke orker. Jeg har ikke energi. Og det lille jeg MÅ gjøre, gjør bare vondt.

Jeg har fått tilbake filteret rundt hjernen, og er ikke lenger like klar, blid, glad og tilfreds. Jeg er litt sur, faktisk, og ganske trist og litt deppa. For å kjenne på dette igjen er ikke moro.

Jeg merker så ENORM forskjell at det er nesten så jeg ikke har trua likevel, at jeg tenker at det kanskje var tilfeldig, den gode bedringen jeg har hatt de to siste ukene. Men det kan ikke være tilfeldig, det er INGEN annen grunn til at jeg plutselig skulle få det bedre både psykisk og fysisk.

Altså, de to siste ukene har vært helt fantastiske. Jeg har vært så god i kroppen, mildere smerter som smertestillende faktisk kan hjelpe på. Jeg har stått opp så enkelt og greit, og jeg har fått gjort så mye! Vanlige ting som “alle” gjøre hver dag. Jeg har vært mye sosial! Og det så å si uten nerver, angst, dumme tanker om hvor dum jeg kanskje var, om jeg sa noe galt, teit, om jeg så rar ut, tjukk eller hadde en flekk i ansiktet. Altså, hva som helst.

Jeg har kosa meg SÅ mye med å være sosial!! Jeg har hatt LYST og trang til å være sosial, møte de fine menneskene jeg har, prate, le, smile og slappe av. Alt jeg ikke har kunnet på veldig lenge. Jeg har vært den gode, gamle meg igjen, og både jeg og de jeg har vært med har merket det. Folk på snapkanalen min Ærlig talt – Psykisk helse har merket det, og jeg har fått SÅ mange positive meldinger fra følgerne om det! Om at det er godt å se meg så blid og fornøyd igjen, og at de unner meg det, og det er så innmari hyggelig! Ikke bare at de sier det, men at både de og de jeg møter ansikt til ansikt merker det så godt. Det er en bekreftelse tilbake til mine egne følelser om at jeg har det bedre, og det gjør så godt.

Men, nå er jeg som sagt tilbake til alt det vonde, og jeg er skikkelig spent på om jeg kommer meg like langt en gang til. Da finnes det ikke tvil, og jeg skal si litt mer om hva jeg driver og prøver ut.

Resten av påsken og fridagene skal gå med til avslapping og hvile, også skal jeg gjøre det jeg orker. Mandag skal jeg på julemiddag! Også må jeg bare prøve å forberede meg til en haug med hverdager igjen.

Små skritt frem er også fremskritt

I de mest stille periodene her på bloggen, har jeg egentlig mest å skrive. Hadde den vært lukket kunne jeg skrevet mange ganger i uka, kanskje hver dag. Men det er noe med det å vite at hvem som helst kan lese. Jeg orker ikke alltid spørsmål eller misforståelser, så da er jeg heller stille. Det er dumt, for i de mørkeste periodene kommer jo det hardeste fram.

Jeg har hatt en veldig tung depresjon siden høsten, og jeg kaller det vinterdepresjon selv om den kanskje ville kommet uansett. Den har begynt å letne.

Jeg er ikke like langt nede hele tiden lenger, og jeg er ikke så lukka i hodet. Som om jeg bare hadde liv nok til å kjenne min egen smerte og elendighet, og ikke nok til det engang. Det er så fælt. Man føler seg så himla tung på alle måter, og alt ER tungt. Man lever ikke, man bare er. En kropp man ikke orker å lee på, aktivere, stelle med og gi næring. Uansett hvor hardt man prøver, føles det ikke nok, for ingenting er nok, ingenting holder, ingenting hjelper.

Nå har det letna litt, og jeg kjenner at selv om det fortsatt er tungt, er det ikke grusomt hele tiden. Jeg smiler mer, prater mer, ser mer, lukter mer, kjenner mer, smaker mer. Alle sanser er åpna litt, og jeg kan heldigvis kjenne at sola varmer og nyte det. Jeg kan puste frisk luft igjen, og ikke bare føle at jeg puster inn mer og mer elendighet og gift. Jeg kan kjenne glede over ting igjen, sånn smått. Kjenne at det er godt med lysere dager, deilig med bare veier, og bli glad for hver dag snøen har trukket seg litt lenger tilbake på plenen.

Å henge klesvask til tørk ute, er noe av det beste jeg veit. Det føles så bra, godt, friskt og reint! Og mens jeg gjør det, flyr Peder rundt meg og jakter på fugler ingen andre ser, og sola varmer i nakken. Fregnene begynner snart å dukke opp, og det bleke ansiktet mitt får mer farge. Som mamma blir jeg helt hvit om vinteren, og enda hvitere og gråere når jeg har hatt det så tungt som i vinter. Så hver fregne er hjertelig velkommen, jeg gleder meg til å føle meg freshere uten å dyppe ansiktet i sminke.

Jeg sover fremdeles helt totalt skeivt, men det er forskjøvet riktig vei med 2-5 timer, det varierer. Men fremskritt er bra skritt. Små skritt frem er fremskritt.

Jeg har fremdeles alle smerter og plager, men jeg har mer liv i meg til å takle det nå, enn på de dypeste, vondeste månedene i vinter. Jeg prøver å gå litt mer, og selv om det ikke er mye å skryte av, teller det. Små turer er også turer. Små skritt er også fremskritt.

Jeg driver også å tester ut en helt naturlig “medisin”, og har så trua og håp at jeg kommer til å gå rett i vinterdepresjon hvis det ikke funker. Neida. Jeg skal definitivt skrive om det og anbefale det hvis det funker, men jeg må prøve en god stund til først.

Så, det er lysere tider ute, og det er lysere tider i hodet mitt, i sjelen min. Så får jeg bare håpe det varer, om ikke evig.

Brev til legen

Forrige torsdag satt jeg og gruet meg litt til enda en legetime dagen etter. Jeg hadde bestilt timen og skrevet at det gjaldt “Henvisning til anbefalt lege ang. ME, og ufør”.
Jeg gruet meg fordi vi har snakket om dette så mange ganger før, men det kommer liksom aldri til neste steg, jeg føler alltid at jeg mangler det lille ekstra, og jeg går som regel fra alle slags møter med den følelsen. Det at noe liksom ikke strakk til, det holdt ikke, ikke denne gangen heller. Det ligger alltid som en liten torn og stikker, uansett hvor bra resten av møtet kanskje var.

Natt til fredag fikk jeg ikke sove, som vanlig, og tenkte på hva jeg burde eller kunne gjøre annerledes på denne timen. Jeg ble motivert av ei av snap-jentene mine, og skrev et brev i hui og hast. Bakgrunnen til at jeg følte for å gi det lille ekstra denne timen, var at jeg ikke får frem hvor viktig det er for meg det jeg tar opp, jeg får ikke sagt alt jeg tenker, og jeg når liksom ikke frem!

“Legetime 08.02.19.

– Henvisning til lege anbefalt av ME-foreningen, *navn etternavn*, overlege ved Notodden sykehus, eller ME/CFS-senteret ved Aker sykehus.

Plagene jeg har kommer IKKE av angst. Dette har vart jevnlig siden ihvertfall tidlig 2016, har lest egne notater bakover i tid. Blitt MYE verre gjennom 2017 og 2018, nå er jeg mer sengeliggende enn oppegående, pga sterke smerter og utmattelse. Klarer ikke vanlige gjøremål hver dag lenger, må f.eks. ofte ta pause mens jeg dusjer, sittende på badegulvet før jeg orker resten av dusjen, og i tillegg legge meg på senga etter dusjen for å hvile, før jeg orker å gå opp trappa. 
Slik er det med de fleste “enkle” gjøremål. Eks.: handle, lage mat, husarbeid, gå tur (nå uaktuelt), måke – selv måke snø av bilen, henge opp/brette klesvask, osv. Nødvendige ting som å vaske håret, stå opp, kle på meg, lage/spise frokost og lignende er vanskelig. Blir verre og verre. 

Fysisk fungerer jeg ikke lenger i hverdagen, og det er ikke psykisk eller angst. Jeg har vondt hver eneste dag og natt, og det kjennes ut som om HELE kroppen er betent. Jeg blir totalt utslitt av det lille jeg klarer, og kan ikke gjøre noe ekstra. Er nesten aldri sosial lenger, orker ingenting.

Om jeg en dag trosser dette, eller har en sjelden OK dag, og er sosial eller er med på noe, er jeg utmatta de to neste dagene, hvor jeg ikke fungerer, og ikke får hvilt pga. smerter.
Det samme hvis jeg er på besøk eller anstrenger meg ekstra.
Har levert symptomskjema etter Canada-kriteriene.

Dette går ikke lenger, jeg MÅ vite hva dette kommer av, få vite et navn og få satt en diagnose så jeg kan lære om hva som feiler meg.
Jeg føler meg som et gissel i egen kropp.

– UFØR

Etter 30 år med psykiske problemer og i tillegg flere år med mye sterke fysiske plager (fra skade i ryggen i 2000, til nå) orker jeg ikke kjempe imot lenger.
Med sosial angst, generalisert angst, panikklidelse, agorafobi, posttraumatisk stresslidelse, engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse, andre spesifikke fobier, søvnproblemer (15 år), hypothyreose,  mye mage/fordøyelse/kvalmeplager, skade i korsryggen + prolaps (2017), intense smerter og total utmattelse, for ikke å glemme jevnlige harde depresjoner, klarer jeg ikke mer.
Jeg orker ikke prøve lenger, og jeg ER ufør og har vært det i mange år. 

Har blitt pressa til å holde ut, prøve igjen, prøve mer osv. i alle år. Jeg HAR prøvd, jeg blir ikke frisk, jeg er ferdig. Nå MÅ jeg bli hørt.”

Og jeg ble hørt nå. Han forsto så mye mer, når han kunne lese mine egne tanker om dette, listet opp og skrevet uten filter. Jeg får henvisning, og det er tatt kontakt med nav.

Jeg håper dermed på at jeg blir tatt inn til utredning – det er visst vanskelig, og at vi finner ut hva som er galt. Jeg håper også at Nav stepper opp og støtter, jeg har sendt brev dit også.

Søvnløs

På sånne netter som dette, hvor jeg ikke får sove uansett hvor trøtt jeg er, uansett hvor sliten fysisk jeg er, uansett hvor mye frisk luft og dagslys jeg får, blir jeg ekstra irritert på alle som kommer med sånne fine råd om hvordan jeg skal sove bedre.

– legg deg tidlig og stå opp tidlig hver dag, så skal du se du blir vant til det.

– bruk hjernen i løpet av dagen så du blir sliten i hodet til kvelden.

– vær mer aktiv, så kroppen blir sliten og trenger søvn.

– ikke tenk så mye.

– slå av skjermer på mobil, tv, pc og alle andre skjermer, og slukk lyset.

– lukk øya.

– må jobbe, veit du.

– siden du ikke jobber nå, hold deg aktiv hele dagen, gjør noe hele tiden.

Og ca hundre slike til. Som regel får jeg lyst til å gneldre tilbake; “JEG HAR PRØØØVD!!!!!”

Men jeg gjør det ikke. Med mindre kanskje noen veldig nære sier det på en ekstremt feil dag.

Når det gjelder slike ting, som det på en måte er enkle løsninger på for dem som ikke sliter med det jevnt, men kanskje en natt eller ei uke nå og da, er det så stor mangel på forståelse.

Ikke at jeg trenger så himla mye forståelse på det med søvn, trenger ikke å snakke om det heller, men de råda kommer jaggu meg uansett. Og man blir såå lei.

Det blir liksom som å si til en med narkolepsi at han kanskje ikke bør sove på dagtid. Sove kun i sengen, til faste tider. Hver dag.

Altså 🙄

Som dere kanskje skjønner, jeg får ikke soveee! 😭😭😭 Kl er nå 05:56.

Er så trøtt, og er så sliten, men det går ikke. Har brukt hjernen og kroppen helt ut idag, og har prøvd med skjerm, uten skjerm, med lys, uten lys, med bok, med lydbok, uten lyd, to puter, ei pute, ingen pute. Snudd dyna. Gått på do. Snudd meg masse. Prøvd varmt rom og kjøligere rom.

Det siste jeg prøvde var å spise litt og lese bok, for så å gå og legge meg igjen. Funka ganske dårlig. Nattas forhåpentligvis siste, men sannsynligvis ikke siste forsøk, er å skrive et liitt mindre meningsfylt innlegg her.

Fordi jeg trenger å sovne. Føler faktisk øyelokka blir litt tyngre, så da må jeg finne på noe etter jeg er ferdig å skrive, så tyngden i øynene ikke fordufter igjen.

Prøver å stoppe her, slå av lyset igjen, og kanskje velge lydbok som nok en gang forhåpentligvis siste forsøk.

Natta 🧡

Jula er fredet

Jeg sleit med mye da jeg var liten. Det skjedde også mye da jeg var liten. Jeg hadde det ikke alltid bra, altså psykisk. Jeg har aldri manglet noe ellers, men jeg sleit psykisk og opplevde mye som påvirket det.

Men jula var alltid som om den var fredet. Jeg ELSKER jula, og det er fordi jeg ikke har et eneste dårlig minne fra barndommen angående selve jula.

Det har skjedd store ting i jula også, jeg mistet onkelen min og bestefar, i slutten av november og på nyttårsaften en måned senere.
Men det handlet jo ikke OM selve jula, så jeg har klart å skille det til før jul, og nyttårsaften.
Nå i forrige uke mistet vi en til, som var å regne som familiemedlem. Det har satt meg veldig ut og tilbake, og uka har vært veldig hard psykisk.

Likevel prøver jeg å beholde jula som bare jul, og prøver å la være å påvirke selve jula. Det har vært vanskelig nå, men jeg har heller utsatt en del juleting og kommet seinere igang enn vanlig. Det kommer også av at jeg har hatt veldig tøff angst og mye nerver i 11 uker nå, fordi jeg er i skifte av medisin. Men medisinen fikk jeg endelig starte på idag, så håper det hjelper.
Jeg har nesten ikke klart å ha snapdagene mine på Ærlig talt og Psykmagasinet, og måtte si ifra meg vikariatet mitt på Psykmagasinet. Det føles ikke bra når jeg føler meg så dårlig, altså jeg har ingen problemer med å si ting, men når jeg ikke klarer å si noe, da blir det verre. Når jeg ikke klarer å gi noe av meg selv, til slike kanaler som er til nettopp å gi av seg selv.
Så jeg har det egentlig veldig hardt for tiden, og jeg synes det har vart “for alltid”. Nå håper jeg at det kan snu snart, så dagene mine blir litt enklere å møte.

Men – jul, altså desember, har vært fredet hele livet mitt, og det prøver jeg så godt jeg kan å holde vedlike. Prøve så godt jeg kan å ha jul i desember, ikke noe annet.

Både mamma og pappa er skikkelig julemennesker, og som de fleste veit, har storesøster og jeg, og også våre to småsøstre, virkelig plukket opp det. Det har alltid vært adventstaker og julestjerner i god tid til første desember, ikke minst utebelysning og juletre på verandaen.
Nisser (som jeg er livredd for – det er vel det eneste traumatiske som virkelig henger i, som skjedde i jula da jeg var liten) luskende rundt huset. Følelsen av at “nissen følger med på om du er snill og om du rydder rommet ditt”, når jeg nesten ikke turte å kikke ut av vinduet mens jeg ryddet så fint jeg kunne, i tilfelle det skulle stå en nisse der.

Sjokoladekalender til en tier bruker vi fortsatt. Jeg ønsker meg kinder-kalender hvert år, men de er så dyre at jeg ikke vil kjøpe de litt av prinsipp. Dessuten er det jo den til ti kroner som har den julesmaken. I år har jeg faktisk ikke noen sjokoladekalender, må være første året i mitt liv. Men jeg har fått en te-julekalender av Kristin (stemor)! Den lukter helt himmelsk, men jeg har ikke fått rota meg til å smake enda. Kanskje i kveld?

Fine juletrær både hos mamma og pappa, koselig julepynt, masse tente lys, og ikke minst kongerøkelse!
Juleskinke på brødskiva til hvert måltid i flere dager fordi det bare er godt.

Sverigeturer for å handle til jul, juleskinke, ribbe, godteri, kjøtt, julemust, brusbokser og julegaver. Skriving av julekort, julekort i posten, julestrømpe på klinka til rommene våre, og mandel i grøten lille julaften.

Altså, jeg ELSKER jula. Jeg har ingenting å ikke elske. Mange juler har jeg hatt dårlig råd, fordi jeg ikke er rik, men det blir jul. Det trengs ikke så mye nytt etter noen år aleine, jeg har jo bodd for meg selv og med Kim i 14 år allerede. Selv om det meste av julegreiene mine dessverre forsvant i flyttinga sist jeg flytta på meg, har vi det meste vi trenger. Resten er ting som kan ønskes, eller skaffes etterhvert. Nå er det vi MÅ ha av pynt og sånt, et par ekstra pærer til juletre og adventstaker, siden jeg har startet en ufrivillig tradisjon med å tråkke på ei pære eller to hver gang vi setter opp juletreet. Fire år på rad, altså. Det er tradisjon. Som jeg ønsker å avlyse, avbryte og avslutte i år som i fjor.

Det som gjør jul for oss nå, er det vi har hjemme av gardiner, duker, pynt og lys, og god mat. Julemat. Her om dagen var jeg så heldig å kunne hente en liten haug mat hos mormor. En stor ribbe, to juleskinker og fire kilo karbonadedeig.

Og i dag har mamma og jeg vært på tur for å se litt etter priskrig, som ser ut til å så vidt være i gang.
Jeg skreiv lang handleliste igår, som jeg ikke ante om jeg kom til å kjøpe inn noe av, men jeg liker å planlegge. Kim og jeg satt og snakket om å bake til jul, og jeg fant oppskrifter på masse godt, som jeg ønsker å klare å lage i år.

Jeg er ikke veldig glad i sånne tørre julekaker, men valgte ut litt forskjellig som så godt ut. Ut ifra oppskriftene regnet jeg ut akkurat hvor mye jeg trengte av alle ingredienser, alt fra mel til anis.

Så jeg fikk kjøpt alt på lista i dag! Var så gøy, jeg syntes jeg fikk så veldig mye for pengene. Masse tørrvarer, en del dagligvarer, og til og med et par kakebokser. Jeg elsker å handle fornuftig, slå til på tilbud og få mye for pengene. Jeg er veldig prisbevisst på butikken, og husker pris på alt jeg pleier å kjøpe, vet hvilken butikk det forskjellige er billigst i, og sammenligner automatisk priser.


I dag var det jo noen varer som var satt ned kraftig i pris, men priskrigen har nok ikke nådd alle butikkene enda. Men to ting som var veldig billig i dag, var 4-pk bearnaisesaus fra First Price, til litt over 1 krone. Også hadde jeg skikkelig flaks på Rema 1000 i Holmestrand – jeg skulle sjekke om lutefiskbacon var satt ned i pris, som det har stått i reklamene. Det var tomt i hyllene, og det sto bare vanlig pris. Vi spurte ei om de hadde, og hun åpna en ny eske. Jeg spurte om den var med på priskrigen, så hun skulle sjekke prisen for meg i kassa. Etter en stund kom hun lattermild tilbake og hviska “6 kroner!!” mens hun lo. Hun trodde hun hadde hørt feil, men mente han i kassa hadde sagt 6 kroner. Jeg trodde ikke det skulle være så billig, så var redd hun virkelig hadde hørt feil og at han hadde sagt 60.

Tok den med i kassa, og betalte 6 kroner. Gikk inn igjen og tok med hele esken, for det var visst den eneste esken de hadde fått. Så jeg fikk altså 8 pakker med 400 g lutefiskbacon til 6 kr pr stk! Det må være det billigste jeg noen gang har kjøpt på priskrig, tror nesten det slår den gangen Rema hadde smågodt til 2,90 pr hekto.
Sånt er jo så gøy! Er nesten litt stolt av kjøpet, haha.

Når jeg kom hjem fra to handleturer, hadde jeg en del å gjøre. Tiltak, men jeg måtte få maten i kjøleskap og fryser. Jeg har veid opp karbonadedeigen fra mormor i 8 pakker, rutet svor på ribbe, delt den i tre biter, og salta og pepra. Tømt kjøleskapet og rydda og sortert, og tømt fryseren oppe og vasket skuffene. Alle tørrvarene står på benken enda, for jeg har tenkt å vaske kjøkkenskapene idag eller imorra (eller når energien tillater det), inni og utenpå, og det er ikke noe vits i å sortere alt to ganger.


I går stekte jeg juleskinke, og lagde hjemmelaget rødbetsalat! Det var bare HIMMELSK! Har heldigvis ei juleskinke til i fryseren, for denne varer ikke lenge. Skal også lage mer rødbetsalat, siden oppskriften er litt stor og salaten ikke holder så veldig lenge i kjøleskapet, delte jeg den i to. Skal gi bort litt til svigerbestemor også, så trenger litt ekstra.

Ellers om dagen driver jeg mye med bullet journal, strikking og ser Grey’s Anatomy mellom slaga. Jeg prøver så godt jeg kan å bruke tiden på ting jeg trives med, får til, orker og vil. Det er så viktig, det er psykisk egenpleie og egenomsorg.

Jeg prøver egentlig å holde hodet over vannet. Da er hver eneste lille ting jeg gjør til hjelp, når det er noe positivt ladet. Negativt ladet ting må jeg unngå for alt i verden.
Og akkurat nå om dagen, prøver jeg å bruke jul og forberedelser, lys og røkelse, til å holde hodet over vannet.

“Hva fyller du dagene med for tiden?”

“Men hva gjør du om dagen, May Kristine?”

Dette er det verste spørsmålet jeg kan få av de som liksom skal bety noe for hverdagen og fremtiden min, de som kan gjøre noe med den. For jeg har blitt spurt om dette i årevis, og merker jeg ikke tør å svare lenger, for uansett hva jeg svarer, kommer oppfølgingsspørsmålet; “Og så, da, hva gjør du da?”

La oss bare kalle en banan en banan. Ikke sant?
Jeg har mange forskjellige lidelser jeg SLÅSS mot hver eneste dag, hver eneste time. Ofte klarer jeg å late som ingenting, for å fungere. For eksempel sosialt, når jeg egentlig er så sliten at jeg egentlig bare trenger å krølle meg sammen til en ball og ha Kim ved siden av meg. Han som alltid sier at det går bra. Noen ganger må jeg heller late som.
Når jeg da er ferdig med det, må jeg ta igjen for de timene jeg klarte å late som. Så det blir dobbel lidelse. Helst ved siden av Kim som sier at det går bra.

Det er det jeg gjør om dagen, jeg prøver for harde livet å holde hodet over vannet! Står man med vann til halsen, kan man ikke henge med hodet, ikke sant. Det er det jeg driver med. Jeg prøver å holde hodet oppe for å ikke drukne.

Det er en fulltidsjobb. Ikke bare 100 %, 7,5 timer i døgnet, fem dager i uka, som de fleste jobber. Jeg snakker fulltid, altså. Full. Tid. Kan ikke snu ryggen til, hodet må opp.
Begynner hodet å glippe, må jeg passe på som Gaute i Farmen ved melkespannholding. “Opp med venstre arm!” Hvis ikke taper man, og den andre vinner en ukes opphold til.

Så dette gjør jeg da, hver eneste time. Det er en fulltidsjobb. Både kroppen og hjernen er fullt fokusert på det, hele tiden. Alt annet jeg måtte klare å gjøre, om det så er å sminke meg eller å dra på kjøpesenter fullt av folk, avhenger av hvor mye ekstra jeg klarer å presse meg.

I tillegg så har jeg dette lave stoffskiftet mitt, som har snudd hverdagen min totalt opp ned fysisk. Jeg har ingen energi lenger, og noen dager klarer jeg ingenting. Ikke som i å ikke gjøre noe ekstra, men INGEN TING. Det eneste jeg MÅ disse dagene, er å ta medisinene mine. Noen ganger glemmer jeg det også, for kroppen og hjernen er proppfulle av alt annet de må gjøre hver time hvert døgn.

Disse dagene er min eneste viktige oppgave å prøve å huske å ta medisinene mine.
Dette er dagene jeg må hvile på badet når jeg endelig har orket å gå dit for å gå på do, før jeg klarer å gå opp trappa igjen, for å sette eller legge meg igjen, for å hente meg inn igjen. Hente meg inn igjen fordi jeg har gått til badet og vært på do. Fordi det tapper meg, for jeg er allerede på minus i alt.

Jeg har følt at disse psykiske lidelsene er noe jeg må, men kan – på mitt eget vis – leve med. Fordi sånn er det bare, sånn er jeg bare. Så har jeg de tre siste årene begynt å få mer fysiske plager. Jeg er ikke vant til å være ordentlig fysisk syk, bortsett fra en jevnlig influensa eller bihulebetennelse.
Jeg kunne liksom gå over til de kreftene jeg hadde på lager fysisk, fordi jeg manglet det psykisk. Nå kan jeg ikke det lenger, og det er så himla tungt.

“Så hva gjør du, hva fyller du dagene dine med?”

Jeg får lyst til å gråte. Jeg har ALDRI skammet meg over plagene mine tidligere, aldri vært snakk om. Men nå så er det ikke lenger nok å si “jeg klarer ingenting, jeg er så dårlig/tom at det er det jeg orker. Kanskje stå opp, spise en eller to ganger i løpet av dagen, kanskje jeg orker å strikke en runde, hvis armene ikke verker.” Altså, det er jo sånn det er.

Jeg gjør det jeg MÅ, deretter gjør jeg det JEG må.
Det betyr at jeg gjør det jeg føler jeg MÅ, for å føle meg ca oppegående. Står opp, tar på meg klær, pusser tenner og tar medisiner. Går ut med Peder så han får gjort det han må. Passer på kjæresten min, og passer på meg selv. Jeg gjør det jeg må for å overleve dagen.

Så det JEG må – det er ting jeg gjør for å føle at jeg gjorde noe ut av den dagen. Det varierer så mye hva det er. Noen ganger tar jeg skikkelig tak og bruker meg ut på husarbeid, og som jeg koser meg da! Jeg får gjort så mye, og det blir så fint og flott, men i bakhodet synger de om at morgendagen blir vondt, og overimorgen og dagen etter der. Men jeg gjør det, når jeg klarer.

Andre dager er det å sminke meg for å føle meg freshere. Lysere, bedre. Før gjorde jeg det for å SE litt freshere ut, eller bedre. Nå gjør jeg det for å føle meg bedre. Å føle, det er så viktig nå.
Så kanskje jeg strikker en runde, eller et helt nøste. Jeg har lært meg å finne mestring i hver maske.

Jeg har strikket fire meter nå, skal strikke fire eller seks til, og jeg begynte på tredje tometersremse igår. Jeg gjør det for å sy det sammen til et pledd til meg selv. Fordi jeg da gjør noe godt for meg selv. Fordi jeg vet vinteren blir beinhard på leddene og musklene mine, og de dagene det er verst, skal jeg ha det pleddet rundt meg og tenke på at det ligger min egen mestring i hver og en av de flere tusen maskene.

Så driver jeg mye med bullet journal da, min store hobby. Den kan jeg sitte med i timesvis, men de siste seks ukene har jeg ikke gjort det. Jeg har gjort det nødvendigste, fordi det er en slik ting JEG må. Jeg motiverer meg selv og inspirerer meg selv, spesielt når jeg kan krysse ut en ting jeg har gjort den dagen, eller kanskje åtte ting. Jeg farger ut når jeg sov i natt, kanskje er det bedre søvn enn på en uke, og det er godt å se. Det er ting JEG må se. Mestring.

Jeg fyller inn skritt per dag. Jeg måtte stille ned “dagens mål” når jeg var sengeliggende LS-pasient i våres. Det var klin umulig å nå 10.000 skritt lenger. Det som gikk så fint før. Det som var gøy, og som var min mestring før. Det var så gøy når klokka vibrerte på håndleddet når det kom fyrverkeri og lysende “10 000” på den lille skjermen. Det var en fin greie før.
Men jeg skriver inn skrittene likevel, og blir motivert og glad for hver ekstra skritt jeg skriver inn i boka.
Fordi den følelsen er viktigere enn å gå selve skrittet, for meg.

Jeg ser på serier. Helst samtidig som jeg strikker eller holder på med bullet journal, eller veksler mellom de begge. Fordi jeg prøver å få hjernen og nervene til å koble av ved å ha på et eller annet øynene, og kanskje hvis jeg er heldig, hjernen, kan fokusere på. Følge med på.
Kroppen må også ha noe å fokusere på, der kommer strikking eller bujo inn.

Jeg snapper. Som i Snapchat. Jeg driver en kanal om psykisk helse, og jeg har mitt faste døgn hver uke. I tillegg har jeg et fast døgn i en annen kanal hver uke. Så to av mine døgn går med til det hver uke. Det er veldig givende, slitsomt, krevende, gøy, følsomt, vanskelig, interessant, og ikke minst viktig. Det hjelper meg, og det hjelper andre. Jeg skal på om tre timer, og jeg gruer meg. Jeg gleder meg også, for nå har jeg klart å publisere her, det er det flere av seerne våre som har lurt på. Fulgt med på. I kveld kan jeg si at jeg har publisert.

Ellers leser jeg mye også. For å sette hjernen over på noe annet, igjen. Men jeg klarer ikke strikke eller holde på med bujo samtidig, jeg må jo holde boka og bla i sidene. Lydbok, sier du? Det bruker jeg når jeg ikke får sove, jeg klarer ikke ellers.
Jeg leser mest romanserier, jeg elsker disse kjerringseriene, som jeg har kalt de noen år. Jeg har nemlig lest de i godt over 10 år, siden jeg var tenåring. Nå er jeg over 30 og kan vel snart bare kalle de serier, seriebøker. Men når jeg ikke klarer å lese serier, leser jeg vanlige bøker.

Kanskje ikke veldig vanlige, jeg leser mest tragedier, sanne historier, forferdelige historier. Det gir meg noe. Jeg finner noe til felles med alle slike bøker, uansett hva hovedpersonen har opplevd. Det er samme følelsene. Jeg kjenner de igjen, selv om jeg ikke har opplevd det noen av de har. Det fenger meg, og selv om det føles feil å si at jeg elsker slike bøker, forferdelige virkeligheter, elsker jeg slike bøker.

Jeg prøver å spise, og for å gjøre det må jeg handle, og lage mat, da. Når dagen min er så slitsom fordi jeg er på null, eller under null, er det et stort slit å handle. Men jeg gjør det jo, for det er en mestring jeg har jobbet MYE med psykisk, da skal jammen ikke “fysisk” få ødelegge det. Så jeg må jo, da.
Dette krever en hel dags energi, eller to.

Og sånn.

Sånt gjør jeg, da. Sånne ting som andre ser på som å slappe av, eller gjør på en time etter jobb. Det er min fulltidsjobb. For jeg har det “psykiske” og det “fysiske”. Som gjør alt så himla vondt, krevende og sinnssykt slitsom. Jeg jobber med og mot meg HELE dagen, hver eneste dag, hver eneste natt, hver uke, hele himla tiden.

“Det høres bra ut, du har godt innblikk i situasjonen din, og du gjør så mange riktige og viktige ting her!! Bra, May Kristine! Men, hva gjør du resten av dagen da?”

Som sagt før, holder jeg på med et innlegg jeg skal gi som brev til Nav og Dps. Hvis jeg tør. Og hvis jeg klarer å skrive det ferdig. Men dette er en start. Jeg veit virkelig ikke hvordan jeg skal takle dette lenger, behandlingen derfra. De er ansatt for å forstå, men de forstår jo aldri.

Imorra starter uke 7

Okei.

Dette er for å ta hull på den O’store Skrivesperre.
Kort oppsummering.

Jeg er i morgen ferdig med min sjette uke med full angst. Sammenhengende, hjertebankende, skjelvende, marerittskapende, søvnløs angst. Dessverre betyr “ferdig med sjette uke” bare at sjuende uke begynner, ikke at jeg virkelig er ferdig.

Søvnløs betyr ikke null søvn. Det betyr å ikke sovne uansett hvor trøtt man er. Å være så trøtt at man nesten sovner, men sovner ikke likevel. Til slutt – for meg mellom kl 07 og 10 på morgenen – slokner kroppen eller hjernen eller begge deler av utmattelse, fordi det ikke finnes mer reserve å bruke, fordi batteriet virkelig er tomt, fordi det er krise. Krise.

Og når det er helt tomt da, virkelig tomt batteri, så tar det tid og krefter å lade det opp igjen, så jeg har gjerne sovet til kl 16-19. Og dette er drepen for alt positive som finnes i hjernen min, altså. Man styrer det virkelig ikke selv, og jeg blir mer og mer deprimert for hver dag jeg våkner og ser at jeg gikk glipp av dagslys dette døgnet også.

Forrige uke prøvde jeg så hardt jeg kunne å snu, snu søvnen fremover istedet for bakover. Altså heller være enda lengre våken, enn å våkne/sovne tidligere. For det går jo ikke å våkne tidligere eller sovne tidligere når man har det sånn.
Så jeg var våken. Og var våken. Jeg trengte ikke engang kjempe noe særlig for det, det passet seg visst sånn ganske tilfeldig.
Sov annenhver natt, men det hjalp ikke i det hele tatt, det fortsatte like herlig.

Helt til en natt, hvor det bare snudde helt. I flere dager nå har jeg ikke klart å sove lenger enn til kl 05. og jeg har sovnet mellom 22 og 00. Hvorfor aner jeg ikke, men jeg kjenner jo det har med utmattelse å gjøre. Kanskje jeg faktisk klarte å snu det. Passer meg veldig for å klage nå, haha, meeeen jeg skulle gjerne heller sovet fra 22 eller 00 til 08, enn til 05, for jeg får flere timer for lite søvn hver natt nå. Og hva gjør det? Det fremprovoserer ny runde med utmattelse og utslitthet.

I går vasket og byttet jeg gardiner, støvsugde, tørket støv og byttet duker. Smårydda litt. Jeg visste at det var for mye, men jeg måtte passe på mens jeg klarte det. Sov 23.30-02.30, 3.30-05, og var lys våken. Spiste litt, strikka litt, så litt på Greys Anatomy. Var så sliten. Kjente at dette gikk ikke idag, jeg måtte sove mer. Tenkte at jeg uansett ikke fikk sove lengre enn til 09-10, men sov fra 08 til 14.15.

Veldig overraska og litt deppa, “har sovet bort dagen igjen”.
Men jeg må huske på at jeg har masse møkk i forbindelse med lavt stoffskifte. Bruker jeg mer energi enn jeg har, blir jeg hviletrengende og sengeliggende etterpå. Hvor lenge avhenger av hvor mye ekstra jeg brukte, hvor sliten jeg var før jeg starta, osv. I går overbrukte jeg det som gikk.

Så alt tatt i betrakting, var det ikke så halvgærent. Sov ca 10 timer, 5-6 timer mer enn de siste døgna, fordi jeg sleit meg helt ut igår. Innafor, sier jeg.

Ellers bruker jeg ca 24 timer i døgnet på å være redd, bekymre meg, jobbe med å prøve å slappe av, samle opp energi før jeg må bruke noe, så bruke den og så hvile fordi jeg egentlig ikke har noe energi, prøve å sovne, sove, og å våkne til en ny dag med det samme.

Imorra starter uke 7.

Jeg ønsker å levere igjen

Er det ikke rart at når man har mest ord i hodet og hjertet, mest følelser og mest tanker, er det også mest vanskelig å dele det?

Jeg har hatt det sånn ganske lenge nå. Jeg tror ikke det er fordi det er for privat, for jeg er ganske åpen av meg og ikke redd for å trykke på publiser-knappen.

Jeg har slitt med å levere det jeg helst ønsker på snapdagene mine på Ærlig talt – Psykisk helse, og det samme på Psykmagasinet.

Hvorfor veit jeg ikke.

Nå sitter jeg og jobber litt med dette, i bullet journalen min. Jeg prøver å planlegge en mer utfyllende snapdag, da jeg skal logge på på aerligtaltsnap i morgen kl. 21. 
Jeg har lenge hatt vanskelig for å finne et bestemt tema å snakke om eller rundt, og nettopp dette og prosessen rundt, blir tema i morgen. HVIS jeg klarer. 

Jeg skrev en side med veiledning og stikkord for meg selv sent i går kveld, men ble avbrutt av uggen følelse og forstyrrelser som lyd og bevegelser – mest fra Peder (hunden). Det skal nemlig ikke så mye til, noen ganger. Og i det siste har jeg hatt tre slike dager hvor sånne forstyrrelser er veldig ødeleggende.

Det setter meg helt totalt ut, jeg går brått tomt for energi, tålmodighet, ro og humør, og føler dagen blir ødelagt.
Som i går, så var jeg godt i gang med bujo, serier på tv, samtaler på nett, snap og masse ting jeg trives med. Plutselig ble det for mye, jeg opplevde alt som mas, alt som gikk inn, input, ble for mye, det toppa seg virkelig. 

Det er vondt når det skjer, for plutselig dyttes jeg inn i en boble hvor ALT føles for hardt, for nært, for masete og bare slitsomt. Plutselig er alle de gode følelsene borte, og det blir bare hardt.

Jeg begynner å tvile på meg selv, føle meg “ekkel” – altså urolig, føler på angst og stress. Jeg føler meg dum, at alle de gode samtalene jeg nettopp hadde ikke var gode likevel – men at jeg sa bare rør og var irriterende og masete for de jeg snakket med.
Jeg kan føle at den siden jeg nettopp var så fornøyd med i bullet journalen plutselig bare ser teit ut, og at jeg var håpløs som nettopp syntes den var fin og funksjonell. 
Til og med det jeg hadde på i bakgrunnen – gjerne en serie, det ga meg plutselig ingenting lenger, hverken god info og input, eller underholdning.

Altså – dette er ikke lett. Og det føles til og med tåpelig når jeg skriver om det, for det føles for lite, for smått, til å henge seg opp i eller til og med nevnes. Men det er ikke lite, det er stort. Og det er så forstyrrende at det ødelegger mye.

Igår måtte jeg bare pakke sammen alt det jeg dreiv med som gjorde meg bra, og sette meg ned med ørepropper og bok å lese i i stedet.

I sånne perioder, eller særlig sånne dager, er det så vanskelig å levere noe, til og med et innlegg her. Og spesielt et døgn på en voksende snap som jeg ønsker så mye mer av enn det jeg selv har klart å levere, eller ikke levere, de siste ukene.

Det føles noen ganger flaut å skulle promotere og reklamere for snappen, når jeg selv ikke klarer å levere.
Samtidig – som jeg alltid sier på snappen – er det dette som er hverdagen min, dette er en del av meg det også.

Men så får vi se da, om det hjelper meg å planlegge morgendagens snap. Om jeg i det hele tatt klarer å åpne boka og planlegge mer, da jeg ikke ble ferdig igår. 

Jeg har SÅ lyst til å levere igjen. Jeg følte det gikk så mye bedre i sommer! Da hadde jeg aktive dager, jeg utfordret meg selv direkte på snappen, samme om jeg klarte det eller ikke. Jeg fikk så mange fine og nyttige tilbakemeldinger, og jeg klarte å gi så mye til følgerne våre.

Jeg ønsker meg sånne snapdager igjen, og jeg håper jeg kommer et lite steg nærmere i morgen.

Harryhandel

Den første uka som 30-åring har jammen gått fort!

Det har vært mye søvn på dagen og våkentid om natta, men sånn er det i perioder. Det var et møte jeg ikke klarte å dra på, som jeg egentlig burde vært på. Jeg har vært kjempetrøtt inni, og klar til å sovne på et blunk, men kroppen eller hodet eller et eller annet, har ikke villet sovne. Det har vært hardt, frustrerende og veldig slitsomt, da jeg jo er veldig trøtt når jeg ikke får sove.

Natt til i går sov jeg ingenting, faktisk la jeg meg ikke for å sove engang, så våken var jeg. Da hadde jeg jo sovet utover dagen på torsdag, så det var ikke særlig rart. Fredag morgen kl 08 ble jeg henta av pappa og mine to eldste tantebarn, for vi skulle til Sverige! 

Siden stormen Knud har skapt litt vindvær og dermed mye sjø, kjørte vi bil hele veien istedet for å ta båten. Første stopp var en kjempegod frokost på Marché i Moss(?).
Vi var kjapt innom Strømstad, før vi dro til Nordby-senteret, og til slutt på Svinesund. Jeg hadde med hele 5!! søppelsekker med pant, siden vi prøver å kjøpe mest brus i Sverige. Nå har jeg ikke vært i selve Sverige på mange måneder, sikkert et halvt år? Så har ikke fått panta. Alle gjetta på hvor mye summen på panten ble, og jeg vant igjen, hoho 🙂 Panta for 536 kr! 
Mange ler litt av at man tar med pant tilbake til Sverige, men hallo – det blir penger av det. Litt kleint det minuttet det tar å gå til panterommet, men man er ikke akkurat aleine om å ha en vogn eller to full av pant.

Vi kjøpte masse brus og drikke, godteri og litt mat. Fikk kjøpt mange forskjellige kjøttpålegg, blir så fort matlei av å spise det samme. Vi har lenge spist ostesmørbrød og ellers det samme pålegget, og det blir så kjedelig i lengden.

Bonusdatter har overnattet her, og det har vært kjempekoselig. Vi var på butikken midt på dagen idag for å kjøpe frokost, så vi har alle kost oss med god frokost 😀 
Jeg har sovet så godt i natt, tror ikke jeg har våknet en eneste gang. Det kommer så klart av at jeg var våken i godt over 30 timer inkludert en harrytur, og at det ble litt gåing igår. Var så trøtt at jeg småsovnet rett opp og ned i sofaen, og det er så vidt jeg husker at jeg redde opp sengen til Ida. Tror faktisk jeg sov sammenhengende i 12 timer, fra midnatt til midt på dagen. Våkna av en melding om at folk begynte å bli sultne og lurte på hvor jeg var, haha :p

I dag tror jeg det blir en fin dag videre! Jeg føler meg bra idag psykisk, er ikke noe ille i det hele tatt. Litt rusk bare. Vasker litt klær og henger opp og sånt, og håper Knud tørker det fort. Trengs  å få unna litt andre gjøremål også, og det tror jeg jeg skal kose meg med idag. 

I tillegg skal jeg gjemme unna litt varer fra Sverige rundt omkring, det har en tendens til å vare mye lenger hvis ingen andre enn jeg veit hva jeg har på lager.. :p


Hadet, tjueåra

De siste tiåret mitt har inneholdt SÅ mye rart. Mye fint, tungt, trist, bra, mestring, nedtur og fremgang. Kanskje det mest varierte og innholdsrike tiåret mitt hittil, noe som egentlig ikke er særlig rart, siden det ikke skjer såå mye i det første, og ikke alltid i det andre heller.

Da jeg var 20, fikk jeg meg samboer, min aller beste venninne flytta inn til meg, og vi kjente hverandre egentlig ikke. Første dagen bare lo vi, og skjønte vel plutselig hvor absurd og litt rart det var at hun plutselig bodde der med pappesker og klær og full pakke. Men for et år det ble! Det var et så nødvendig år for oss begge, det ga oss så mye, ikke minst et supert vennskap som vil vare for alltid. Vi er liksom sånne som snakker som om vi møttes igår, selv når det har gått et halvt år – som jo egentlig ikke bør la seg gjøre når vi bor 3 minutter unna hverandre, men det skjer faktisk. Og da er det jo herlig at det føles som om vi prata sist igår.

Dette året brukte vi mange seine kvelder, kjøreturer og skogsturer til å tenke, fundere, frykte og lure på fremtiden. Hva ville skje, hvor ville vi havne, ville vi finne noen vi ville dele livene våre med, ville vi bo i Hvittingfoss, og ville vennskapet vårt tåle alt mulig?

Det aller meste har vist seg å gå veldig bra. Det viktigste er at vi har det samme vennskapet som startet den dagen hun flyttet inn, og vi bare satt og lo av hele situasjonen. Det var først da vi begynte å bli kjent, og det er jeg så glad for.

Året etter søkte jeg meg inn på voksenopplæring, 21 år gammel. Aldersgrensen er egentlig 25, men jeg fikk plass fordi jeg oppfylte alle 3 ganske strenge kriteriene for å begynne som 21-åring. Jeg følte meg klar for å endelig ta utdannelsen jeg ønsket meg veldig.

Jeg gikk VG1 helse og sosial og VG2 barne- og ungdomsarbeider. Midt i utdannelsen fikk jeg kjæreste, samboer og hus på kort tid, og det skjedde mye. Jeg besto praktisk/muntlig eksamen med glans, selv om jeg hadde mye fravær på grunn av angst, og selv om jeg ofte det siste halvåret satt hjemme og grein over oppgavene mine jeg følte var altfor store. Men, jeg klarte det!

Jeg forlovet meg med Kim 01.01.2012.

I mai samme år fikk jeg meg en fin jobb, som jeg elsker fremdeles, selv om jeg dessverre ikke er der lenger. Det finnes dager hvor jeg savner det så mye at jeg har lyst til å dra bort og ta en vakt, haha, men nå må jeg bruke litt tid på meg selv og kjenne etter. Jeg jobbet der i fem år, og tror egentlig aldri jeg vil trives mer i annen jobb.

I september 2014 ropte skolebenken på skolehjertet mitt igjen, og jeg bråbegynte på utdannelsen som helsesekretær. Gikk VG2 helseservice, fikk tidenes angstanfall midt i prøveeksamen, noe som gjorde meg livredd den ekte eksamen. Jeg tok inn på hotell to netter i Drammen for å være alene med lesing og øving til eksamen, da den var praktisk/muntlig. Jeg grua meg helt sinnssykt. Men jeg klarte det bra, og var ganske så letta, glad og stolt når jeg pakka ut av hotellet og tok den alltid 2 timer forsinkede bussen hjem til Kim igjen.

Etter en kort vinterferie starta VG3 med et smell, helsesekretær. Vi merka med en gang at nå var det “alvor”, nå var det VG3. Vi begynte med blodprøver, sprøyter og prøveanalysering, og fikk mange timer inne på laben.
Samtidig startet jeg på kjøreskole i Drammen, og kombinerte det bet mulig med dagene jeg hadde skole. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg skulle ha langkjøring – som jeg gruet meg veldig til – samme dag som vi skulle starte med blodprøver. Jeg måtte gå litt før, og må ærlig innrømme at jeg var litt letta når jeg sa til læreren at jeg ikke rekker blodprøver, jeg må gå til bussen kl da og da. Jaja, sa hun, det ordner seg. Da kunne jeg slappe av litt for denne gang.

Men rett før jeg måtte gå, sa hun “Da kan alle samles her oppe, for nå skal May Kristine prøve å ta blodprøve på meg før hun må gå til langkjøring”… Ehm. Ta mitt livs første blodprøve, på læreren? Mens hele klassen ser på? Jeg, den første i klassen? Tror dere jeg hadde angsten i halsen da eller?
Jeg skalv som en gærning, og tror jeg gråt litt mens jeg smilte supernervøst, visste altså ikke hva hverken hodet, kroppen, språket eller tankene skulle gjøre. Men, jeg stakk da, traff åren godt på første forsøk, og blod kom det. Jeg klarte det. Foran hele gjengen. HerreGUD for en mestring, og jammen tok det litt av nervene jeg hadde til langkjøringen.

29. mai hadde jeg oppkjøring og fikk lappen! Dagen etter hentet jeg min første bil. Da tok jeg lappen på tre uker!

I desember ventet den virkelige, store, avgjørende eksamen for hele utdannelsen, og jeg var så himla redd. Jeg hadde med Kim som støtte og mamma som var min pasient, da eksamen var praktisk med muntlig utspørring etterpå. Jeg gikk ordentlig inn i rollen som helsesekretær, hentet inn pasienten min, og utførte vaksinasjon, blodprøver med analyser, EKG, og ikke minst samtale og journalføring. Utspørringen gikk også veldig bra. Jeg ble litt ekstra nervøs når de spurte om det var noe jeg ville si, eventuelle feil jeg hadde oppdaget selv som jeg kunne forklare. Jeg nevnte blant annet at jeg glemte å få bekreftelse på pasientens navn, husker jeg. Da lo de litt og sa at DET gjorde ingenting. Så skulle karakter og tilbakemelding komme på nettsidene utpå ettermiddagen.

Jeg måtte tømme skapet mitt og komme tilbake inn til de med nøkkelen jeg skulle levere, og da ba de meg sette meg ned litt, de måtte snakke med meg. Jeg fikk jo totalt panikk innvendig, og tenkte på store ting jeg kunne ha glemt eller gjort feil, at dette var total fiasko. Da sa de at hvis jeg lovte å ikke si noe til de andre, skulle jeg få karakteren min med en gang, for de var veldig enige og hadde ikke noe å diskutere. Jeg fikk 6!!! Jeg begynte å gråte og spurte om de tulla, men nei, det var feilfritt! Perfekt! Og de visste hvor nervøs og redd jeg var, så når de var så enige ville de spare meg for lidelsen det kan være å vente, og de ville gi meg karakteren ansikt til ansikt.

Jeg takket så mye, og sa at jeg håpet læreren min, som var der med sensor, jo visste hvor hardt jeg har jobbet med både skole, oppgaver og innleveringer, og ikke minst meg selv, til tross for veldig høyt fravær. Hver dag jeg var borte pga angst, hver gang jeg måtte snu på veien fordi det grep meg, jobbet jeg enda hardere med skolearbeidet. Dette SKULLE jeg få til. Og hun sa at fraværet jo ikke var bra, men arbeidet mitt viste at jeg klarte det like godt som om jeg skulle vært på skolen, og at det viste at jeg tok det alvorlig.

Sjeldent har jeg tatt til meg en tilbakemelding på den måten, som tilbakemeldingene på eksamen. Jeg var så rørt, stolt og glad, og jeg husker jeg nesten hvisket det til mamma og Kim når vi gikk mot bilen for å dra hjem, at jeg fik 6!!

Dét ga meg så utrolig mye. Det ga mestring. Det ga håp, bekreftelse og det påvirket selvtilliten og selvbildet. Jeg kunne jo jeg og! Arbeidet lønte seg, ærligheten og åpenheten lønte seg, alt lønte seg. Og jeg følte jeg faktisk fortjente belønningen jeg fikk.
Faktisk åpnet opplevelsen og erfaringen med den eksamen SÅ mye for meg, for først da klarte jeg å tenke at jeg får til ting jeg også. At jeg er flink, smart og står på. At jeg får til det jeg vil.

Grunnen til at jeg skriver dette, er at jeg har hatt veldig vanskelig for å tenke at jeg klarer ting, og at jeg fortjener ting. Men Kim er så vanvittig flink til å fortelle meg det. Han har tro på meg når jeg setter igang med noe, han trøster meg når jeg tror jeg ikke får det til, og minner meg på alt jeg faktisk HAR fått til på kort tid, siden jeg flyttet hit. Han har liksom litt av selvtilliten min, og han deler den ut til meg når jeg trenger å bli minnet på det. Han sier jeg er flink, og at jeg klarer det jeg vil, og at jeg må slutte å være så streng med meg selv. Ikke bare tenke på alt som har vært vanskelig og vondt, men faktisk gi meg litt kred for at jeg HAR klart de store tingene.

Andre ting jeg har oppnådd det siste tiåret, er å få et godt forhold til min svigerfamilie. Jeg har vært så heldig der også, og jeg ble tatt så godt imot. Ikke minst, er jeg glad og stolt for at jeg har fått så godt forhold til dattera til Kim, at jeg får være en trygg voksen i livet hennes, selv om jeg ikke er en forelder. Likevel, når hun er hos oss, tenker jeg at hun er min der og da. Hun hører til i livet mitt, og jeg hører til i hennes. Å oppnå så god kontakt og så godt og åpent forhold med en datter som ikke er min, eller en stemor som ikke er mor, er ikke alle heldige med. Men jeg føler meg heldig.

Nå i seinere tid, har jeg tatt store tak i min egen helsesituasjon, både fysisk og psykisk, og det har jeg ikke alltid vært så flink til – altså å ta opp ting for eksempel. Men jeg har lært å sette mine behov mye lengre foran enn før, og jeg lytter mer og mer til meg selv. Det er ikke alltid det passer for alle andre, men det er viktig for meg i min prosess. Heldigvis er jeg også heldig med støtte – som jo kommer av åpenhet.

Til sist har jeg også gjort to ting som er store for meg – jeg har laget denne bloggen som er åpen for alle. Ikke bare for at folk skal lese om MEG, men for å skape forståelse til de som vil lese, de som måtte lure, de som tror de vet noe som ikke er sant – og det finnes det jo noen av.

I tillegg er det snapbabyen min, snappen “Ærlig talt – Psykisk helse” (aerligtaltsnap). Jeg er stolt over å ha startet den, og også der har jeg vært heldig, for jeg har fått to kjempefine jenter på laget mitt, og sammen gjør vi det faktisk veldig bra. Jeg får SÅ mange gode tilbakemeldinger på snappen, der jeg personlig deler ting som det er, på mitt døgn. Har jeg en skikkelig fæl dag, viser jeg det. Jeg pynter ikke på noe som helst. Har jeg en bedre dag, viser jeg det. Altså, for meg selv er snappen til for å vise hverdagen til noen med psykiske lidelser. Da vil jeg ikke bestandig bare sitte rett opp og ned og prate teori og fakta. Jeg vil VISE. Si hva jeg føler. Noen ganger gråter jeg, noen ganger er jeg veldig frustrert og deppa over situasjonen, mens andre ganger er jeg i en opptur og føler meg mer som meg selv, og kan da snakke om hva som gjør meg glad.

Der har vi fått bli kjent med mange gode personer, og det er noen gjengangere som betyr ekstra mye for både oss og seerne våre. Vi er en gruppe på 11 stykker som snapper mer enn andre, og folk liker det de ser. Det kan hjelpe så mange å følge en slik ærlig snap som ikke legger skjul på ting, men som snakker rett fra levra. Jeg har fått mange flotte og rørende tilbakemeldinger på at det jeg gjør er bra, viktig, sårt og ærlig. At jeg er så åpen, hjelper andre som kanskje ikke tør, fordi de da ser at de ikke er aleine. De som kjenner seg igjen i noe fra meg, sier det gjerne, og jeg får høre at det jeg sier og måten jeg ser på min egen situasjon, kan gi de annet perspektiv på sin. Få de til å tenke annerledes.
Slike tilbakemeldinger veit jeg de andre admins får også, og det gir oss virkelig glede, trygghet, og ikke minst selvsikkerhet nok til å fortsette. For det er beintøft å være så åpen, men det trengs.

Så takk, min kjære “tjueåra”, for alt du har inneholdt, gitt meg og lært meg. Jeg er veldig takknemlig, og akkurat nå her jeg sitter, er det disse gode tingene jeg har klart å oppnå eller være heldig å få, jeg husker.

Imorra blir jeg 30, og da starter et nytt, spennende og forhåpentligvis positivt sett innholdsrikt, tiår.

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no