Man må jo bare eksistere

Før så følte jeg ofte at jeg ikke strakk til. Jeg kunne ha de verste dagene på grunn av psykiske lidelser. Jeg kunne være syk i tre dager som når man har en tredagers hard forkjølelse og holder sengen, men jeg var ikke fysisk syk. Jeg var så dårlig psykisk at jeg hadde like lavt funksjonsnivå som om jeg lå med feber.

På gode dager følte jeg ofte at jeg hadde superkrefter i forhold, og var så takknemlig på de beste dagene. Jeg fikk til så mye. Tenk at for 3-4 år siden hadde jeg tre jobber, ofte både tidligvakt og kveldsvakt eller nattevakt samme dag.

Litt etter begynte jeg på skole igjen, og tok VG2 og VG3 på 15 måneder, samtidig som jeg fortsatt hadde to av jobbene. Noen ganger kveldsvakt rett etter skoledagen var over. I tillegg tok jeg også billappen denne perioden, med kjøretimer rett etter skolen i Drammen.

Jeg fungerte greit hjemme også, men ikke hver dag. Jobb og skole gikk først, man kan jo ikke slappe av der. Det kan man hjemme. Noen dager rakk jeg derimot over det aller meste, og for eksempel pynta jeg til jul etter nattevakt flere år på rad.
Altså vaska, strøk og bytta gardiner, vaska vinduer og karmer, bytta ut lamper med adventsstaker, hang opp julestjerner, vaska, bytta duker og fant frem og satte på plass annen julepynt. Rett etter nattvakt, altså kl 08 om morgenen uten å sove. For jeg syntes det var så koselig om jeg kunne legge meg etter det, sove litt, for så å stå opp til “plutselig” julehus.

Jeg hadde på den tiden såpass overskudd at jeg gjerne kunne dra til en butikk i annen by for å handle, fordi de har andre varer enn her i bygda. Jeg kunne dra litt på besøk, selv om det ikke er min sterkeste kvalitet. Jeg gjorde ærender, fiksa ting, hjalp andre, og gjorde ting jeg ville, fordi jeg kunne.

Så begynte det å endre seg. Jeg ble plutselig syk, og hadde en ekstrem og konstant hodepine i over fem måneder, uten å få svar eller tilstrekkelig undersøkelser. Prøvde alt mulig av medisiner, men ingenting hjalp. I flere av disse månedene, hadde jeg “krampe” i hodet flere ganger i døgnet. Krampe som den type krampe man får i leggen, jeg trodde noe skulle sprekke i hodet og at jeg skulle dø hver gang, det var så sinnssykt vondt. Det bare smalt, holdt på i noen sekunder, før det ga seg.
Jeg var på legevakta, og de nevnte ord som blødning, hjernesvulst, utposning og sånne skumle ord.

Jeg begynte å bli redd, men etter å ha stått i kø til undersøkelser i flere uker, fikk jeg ihvertfall vite at det ikke var noe svulst eller lignende som lå der og pressa på, det var ikke noe direkte farlig. Hva det kom av veit jeg ikke sikkert, men vi har kommet frem til at det godt kan komme av stress og psykisk stress over veldig lang periode, og det gikk til slutt bedre og bedre etter jeg var noen ganger hos kiropraktor/manuellterapeut. Krampene har jeg fortsatt en gang i blant, men langt sjeldnere, og jeg blir ikke så redd.

Dette var starten på min fysiske sykdomshistorie, for etter dette har det vært noe hele tida. Innimellom har jeg hatt noen brudd her og der, jeg er jo litt sånn.. ulykkesfugl. Noen småskader og sånt. Ellers har jeg hatt noen betennelser i systemene som varer i mange uker, altså der peaken av betennelsen varer i flere uker før det dabber av og blir bedre, istedet for å være på det verste i noen få dager.

Samme år som hodepinen hadde jeg en sånn betennelserunde på 6 uker midt på sommeren. Startet med en bihulebetennelse, som ble til luftveisinfeksjon, som ble til dobbeltsidig lungebetennelse. Samtidig fikk jeg også en betennelse i ene hælen, som varte i 2,5 år.

Senere den sommeren fikk jeg en kraftig prolaps i ryggen, som jeg sliter mye med enda. Da det ikke vises på liggende MR og Norge ikke har råd til å skaffe stående MR, får jeg ingen diagnose på papiret, selv om de sa jeg hadde en prolaps. Det er veldig vanskelig i både jobb og helsesammenheng, å ikke ha papirer å vise til.

Fra sommeren til vinteren dette året, hadde jeg et sår på brystet som ikke ville gro. Det bekymret meg etterhvert veldig mye, og gjorde etter en stund veldig vondt også. Det ble betent. Jeg fikk dratt til legen seint utpå høsten, og fjernet hud og vev rundt og i såret, samt tatt biopsi av vevet i brystet. Sydde igjen, og da grodde det sakte, men sikkert, endelig lukket etter noen uker.
Biopsien viste betennelse og fremmedlegeme i brystet. Jeg ble redd, jeg ante ikke hva betennelsen kom av, om det kom av dette fremmedlegemet, og jeg visste absolutt ikke hva fremmedlegemet var.
Ultralyd bittelille julaften kunne påvise betennelse i nesten hele brystet, men ikke lenger fremmedlegeme.. Ikke veit jeg hva det var eller hvor det ble av, men jeg hadde en roligere jul enn jeg hadde frykta det året, for jeg hadde jo i disse ukene begynt å bli redd for kreft eller andre skumle greier.

Jeg begynte å føle meg veldig tung og tom for energi igjennom dette året også, og fikk til slutt ta masse blodprøver, i starten av 2018. Da hadde jeg fått lavt stoffskifte – eller fått og fått – jeg veit jo egentlig ikke hvor lenge jeg hadde gått med det fordi vi ikke tok prøvene på tidligere tidspunkt. Dette har jeg slitt utrolig mye med, og det tok over et år bare å få stabiliserte nivåer igjen ved hjelp av medisiner. Medisinene må jeg mest sannsynlig gå på resten av livet, og må (bli flinkere igjen til å) ta blodprøver jevnlig for å holde det stabilt.

Grunnen til dette er at skjoldkjertelen, som ikke virker ordentlig ved stoffskiftesykdommer, er ansvarlig for å produsere og sende ut hormoner til ALLE celler i HELE kroppen. Går man umedisinert kan organer og funksjoner bli svekket, ødelagt eller rett og slett slutte å fungere.

Når jeg endelig ble noe bedre, fikk jeg en 5-ukers betennelsesperiode til, midt på sommeren. 5 ukers aktiv betennelse som antibiotika ikke tok, og flere uker etterpå å komme meg på.

Og nå, det siste året, har jeg også hatt og fått sterk mistanke om at jeg har ME. Flere helsepersonell har ment det samme og anbefalt meg å utrede, men det er nærmest umulig å få hjelp.

For har man for eksempel angstdiagnose, menes det at NOEN av symptomene man har på ME, for eksempel det å aldri være uthvilt, kommer av angst og ikke ME… Og dermed kan man ikke utelukke at det er angst man har og ikke ME, og dermed får man ikke utredning til ME.

Angst er bare et av veldig mange eksempler på diagnoser man må utelukke for å stille en ME-diagnose, så det er veldig vanskelig å få så mye som samtale eller utredning.
Jeg som har angst, kan jo ikke utelukke angst, selv om jeg selvfølgelig mener at jeg merker forskjell. Jeg har jo hatt former for angst i 30 år, og er blitt godt kjent med angstdelen i meg, og dette jeg mener er ME, er IKKE angst. Skjønner dere?

ME er en utelukkelsesdiagnose, som betyr at man må undersøke, utrede og utelukke veldig mange andre sykdommer og tilstander. Alle symptomer på ME kan nemlig også skyldes andre ting, så alt må sjekkes. Har man ingen av de sykdommene eller tilstandene, eller man får tilstrekkelig behandling for det man måtte ha og symptomene likevel ikke blir borte eller bedre, kan ME stilles som diagnose.

Men hva når man har flere av de diagnosene, men det “reglene” sier stemmer ikke for deg og din situasjon?
Det går nemlig fint an å ha begge deler, for eksempel både angst og ME. Men det er vanskelig å få hjelp, fordi det er alltid noen (mange, nesten de fleste) som mener at nei, symptomene dine kommer nok fra angst – eller hva du måtte være uheldig å ha.
For eksempel fikk jeg beskjed om at hvis stoffskiftenivåene mine ble riktige og stabile, og jeg fortsatt hadde samme symptomer på ME – de mente jo at alle symptomene skyldtes stoffskiftet, og at de ville forsvinne i takt med at nivåene ble bedre – skulle jeg få utredning. Nivåene ble bra, symptomene var de samme, men verre. Men fikk jeg den utredningen? Nei.

Da kommer man ikke særlig langt.
Og her er jeg fortsatt. Jeg har mistet så sinnssykt mye livskvalitet de siste årene. Og uansett hva jeg har gjort, hva jeg har blitt undersøkt og behandlet for, blir jeg ikke bedre, men verre. Jeg har fylt ut flere kriterieskjemaer for ME, og levert til legen. Men jeg får ikke utredning, for jeg har angst. Jeg har lavt stoffskifte. Jeg er deprimert til tider, noen av symptomene kan komme av dette.

Så, for å gå tilbake til det jeg starta med – jeg får ikke gjort en dritt nå. Jeg er hjemmeværende, uten jobb eller aktivitet, fordi jeg har kollapsa.
Jeg klarer ikke gå 200 meter til butikken engang, for da har jeg ikke mer energi den dagen. Kanskje ikke dagen etter heller. Jeg må fortsatt noen ganger ta pause midt i dusjen og sette meg på badegulvet med håret fullt av balsam, fordi jeg ikke orker å stå så lenge mens jeg vasker håret. Jeg må velge mellom å vaske håret en dag, eller å for eksempel bytte sengetøy, for begge deler går ikke. Jeg må hele tiden spare energi, i tilfelle jeg trenger litt seinere på kvelden. Så du kan jo tenke deg hvordan det går om det skjer noe uforutsett. Det går ikke rundt.

Så når jeg ser noen år tilbake nå, hvor mye jeg fikk til selv om jeg kunne bli veldig sliten psykisk, så savner jeg det veldig. Bare det å fungere tilnærmet normalt i hverdagen.
Å kunne først støvsuge, vaske gulvet OG bytte sengetøy, for så å ta en god, velfortjent dusj før man legger seg i nyvasket sengetøy.. den følelsen der som er så god, å legge seg i det reine sengetøyet er liksom belønningen for alt man gjorde den dagen. Sånne hverdagslige ting, hverdagslige gleder som det, det har jeg nesten aldri lenger. Ikke på den måten.

På denne måten her går livet så himla sakte. Jeg får ikke gjort så mye lenger, alt må ses an. Jeg må kun spare energi, hvis jeg i det hele tatt har noe. Jeg har dager jeg er totalt sengeliggende kun på mangel av energi. Jeg verker noen dager så i kroppen at jeg bare må ligge rett ut. Noen dager kan jeg ikke ha på enkelte plagg, fordi det gjør så vondt der sømmene går. Jeg orker ikke alltid børste håret, for melkesyren sprenger i armene (og nei, jeg klipper meg ikke kort…).

Jeg føler jeg ofte møter lite forståelse, og at jeg må forklare eller unnskylde meg mye. Jeg tenker igrunn at det det burde holde at JEG aksepterer, forstår og prøver å leve med dette, men det holder sjeldent.
Men det jeg ønsker meg aller mest, er å få utredningen og få vite hva som feiler meg. Få et navn på det, samme om det er ME eller noe annet, men noe er det, og det er IKKE angst eller depresjon..

Forresten – visste du at kroppen er langt mer mottagelig for blant annet betennelser, og at kroppen bruker MYE lengre tid på å bli kvitt betennelser, hvis man har slike sykdommer som ME..? Og at ME kan være utløst av en kraftig kyssesyke flere år tidligere?
Jeg hadde kyssesyke da jeg var 15, gikk glipp av masse av 10. klasse fordi det satt så lenge i. Og etter det har jeg hatt fryktelig mange og harde betennelser.. Bare sier det.

Vanskelig å bryte stillheten

Jeg synes det er en kjedelig start på et blogginnlegg når man starter med; “Nå er det lenge siden sist!”. Jeg ser jeg ikke har trykket på “publiser” siden juni, men jeg har skrevet litt.

Eller, jeg har begynt på diverse innlegg. De har blitt liggende som utkast, og er slettet igjen, alle sammen.

5 måneder. Med hva?

Jeg leser ytterst sjeldent mitt siste skriveri før jeg skriver igjen, for jeg blir ofte fanget litt i det jeg leser. Og når jeg først trykker på “publiser”, har jeg gjerne hatt en sterk mening, en slik mening som bare ut av hjernen, gjennom armene og fingrene, ned på tastene og ut på skjermen.
Så hvis jeg leser det siste innlegget, er jeg sikker på at tankene jeg har , som får meg til å endelig skrive og forhåpentligvis trykke “publiser” om noen minutter, blir påvirka i en eller annen grad. Da blir den nåværende tanken farga, påvirka, kanskje til og med borte, eller jeg mister boosten som får meg til å klare å publisere.

Jeg tror jeg trenger litt selvtillit for å publisere, og det har jeg manglet lenge. Selvtillit i form av en sterk mening, en fin sak, en viktig greie eller lignende, eller bare i form av en god dag med overskudd og noe på hjertet.

I dag er det egentlig ingen av delene.
5 måneder er over 20 uker. Jeg har tenkt på, og hatt lyst til, å skrive minst fem av sju dager i uka, hele denne tiden. Sist jeg satt sånn jeg sitter nå, var det ikke engang ordentlig sommer. Nå er det straks jul.

Jeg finnes på andre plattformer, aller mest på snapkanalen Ærlig talt – Psykisk helse, der jeg vlogger hver onsdag/torsdag. Så mange av dere veit jo mer om ståa enn dere ville visst om dere kun fulgte med her på bloggen.

Det har kanskje ikke skjedd veldig mye, men det har vært veldig mye likevel. De som kjenner meg eller følger med på en eller annen plattform, veit at det foregår mye i hodet mitt selv om verden kanskje står stille ellers.

Jeg sliter jo med mine ting, og det er mange ting som følger med. Det dukker opp mange meninger – både mine egne og andres. Det dukker opp fordommer. Fordømmelse. Gode ting og dårlige ting. Ting jeg kan regne med, og ting jeg blir overrasket over. Gleder, skuffelser og sorger.

Det er dét som egentlig får meg til å skrive nå. Jeg har antagelig opparbeidet nok meninger, tanker, følelser og observasjoner til å skrive og publisere innlegg hver dag ut 2020. Men det blir det ikke.

Jeg tenker mange ganger om dagen på hva jeg skal skrive om, for det bearbeides i bakhodet døgnet rundt. Meninger og observasjoner. Rettferdighet og fordommer. I tillegg til vanlige og hverdagslige både fine og vonde ting. Jeg har så innmari mye klart. Ting jeg veit ville vært bra.

Men jeg har blitt litt feig. Jeg er ikke så veldig sterk nå som både kroppen og psyken jobber på spreng for å fortsette å holde meg oppe, så jeg tør ikke bare skrive og stole på meg selv, og trykke “publiser”. Til og med det tilsynelatende overfladiske jeg har skrevet her, gjør meg usikker.

Men – for hva? Det er jo ikke sånn at jeg sitter på top secret information om noe som helst, bare om meg og mitt. Og ingen er nok interessert i å ta meg på det, utenom nettopp jeg selv.
Så det er meg det gjelder, en gang til. Jeg setter stopper for meg selv. Begrenser meg selv, det er det jeg gjør. Og det har jeg gjort veldig mye i år, fordi jeg ikke har overskudd til noe annet.

Jeg har måttet jobbe med å bli vant til å begrense energi både fysisk og psykisk de par siste åra, etter jeg har blitt verre på fysiske plager eller lidelser. Og da er det lett at resten automatisk blir med, og begrenses det også. Jeg er jo ikke kjempeglad for å bli sengeliggende dagen etter av å gå 400 meter en dag, og det setter da stopper psykisk også. Det henger sammen, det aller meste.

Så jeg jobber fortsatt med sånt, jeg jobber ganske mye, faktisk. Alt er trening, alt er jobb, alt er gjøremål jeg må prøve meg fram på. Det kjører som bakgrunnsprogram hele tiden, dag og natt, men det går sakte.

Som sagt så har det ikke skjedd veldig mye, jeg ville bare si at det forsåvidt ligger an sånn ca som før, jeg jobber med det samme hele tiden, og gir meg ikke. Det jeg jobber for er livskvalitet, og det er ikke så lett.

Noen ting har derimot skjedd, noen ting har endret seg, og det har ikke vært nevnt noe særlig av veldig personlige og følelsesmessige grunner. Men det kan jeg love, at det ganske snart kommer noen skikkelige oppdateringer på enkelte ting livet har bydd på de siste stille månedene.

PS: Jeg har veldig lett for å skrive uten å tenke, det er da det blir best og mest ærlig – altså lite gjennomtenkt – men jeg veit det er lurt å holde seg til en sak, ett tema, om gangen. Så derfor tar jeg ikke tingene nå, og da kan jeg for en gangs skyld si at det ikke blir like lenge til neste livstegn.

Små skritt frem er også fremskritt

I de mest stille periodene her på bloggen, har jeg egentlig mest å skrive. Hadde den vært lukket kunne jeg skrevet mange ganger i uka, kanskje hver dag. Men det er noe med det å vite at hvem som helst kan lese. Jeg orker ikke alltid spørsmål eller misforståelser, så da er jeg heller stille. Det er dumt, for i de mørkeste periodene kommer jo det hardeste fram.

Jeg har hatt en veldig tung depresjon siden høsten, og jeg kaller det vinterdepresjon selv om den kanskje ville kommet uansett. Den har begynt å letne.

Jeg er ikke like langt nede hele tiden lenger, og jeg er ikke så lukka i hodet. Som om jeg bare hadde liv nok til å kjenne min egen smerte og elendighet, og ikke nok til det engang. Det er så fælt. Man føler seg så himla tung på alle måter, og alt ER tungt. Man lever ikke, man bare er. En kropp man ikke orker å lee på, aktivere, stelle med og gi næring. Uansett hvor hardt man prøver, føles det ikke nok, for ingenting er nok, ingenting holder, ingenting hjelper.

Nå har det letna litt, og jeg kjenner at selv om det fortsatt er tungt, er det ikke grusomt hele tiden. Jeg smiler mer, prater mer, ser mer, lukter mer, kjenner mer, smaker mer. Alle sanser er åpna litt, og jeg kan heldigvis kjenne at sola varmer og nyte det. Jeg kan puste frisk luft igjen, og ikke bare føle at jeg puster inn mer og mer elendighet og gift. Jeg kan kjenne glede over ting igjen, sånn smått. Kjenne at det er godt med lysere dager, deilig med bare veier, og bli glad for hver dag snøen har trukket seg litt lenger tilbake på plenen.

Å henge klesvask til tørk ute, er noe av det beste jeg veit. Det føles så bra, godt, friskt og reint! Og mens jeg gjør det, flyr Peder rundt meg og jakter på fugler ingen andre ser, og sola varmer i nakken. Fregnene begynner snart å dukke opp, og det bleke ansiktet mitt får mer farge. Som mamma blir jeg helt hvit om vinteren, og enda hvitere og gråere når jeg har hatt det så tungt som i vinter. Så hver fregne er hjertelig velkommen, jeg gleder meg til å føle meg freshere uten å dyppe ansiktet i sminke.

Jeg sover fremdeles helt totalt skeivt, men det er forskjøvet riktig vei med 2-5 timer, det varierer. Men fremskritt er bra skritt. Små skritt frem er fremskritt.

Jeg har fremdeles alle smerter og plager, men jeg har mer liv i meg til å takle det nå, enn på de dypeste, vondeste månedene i vinter. Jeg prøver å gå litt mer, og selv om det ikke er mye å skryte av, teller det. Små turer er også turer. Små skritt er også fremskritt.

Jeg driver også å tester ut en helt naturlig “medisin”, og har så trua og håp at jeg kommer til å gå rett i vinterdepresjon hvis det ikke funker. Neida. Jeg skal definitivt skrive om det og anbefale det hvis det funker, men jeg må prøve en god stund til først.

Så, det er lysere tider ute, og det er lysere tider i hodet mitt, i sjelen min. Så får jeg bare håpe det varer, om ikke evig.

May Kristine?

Noen kvelder kan jeg være litt ekstra inneslutta, tankefull og urolig. Jeg har vært litt sånn i kveld, egentlig.

Ble litt inspirert av en “kollega” fra Psykmagasinet i helga, hun snakket om temaet “Hvem er jeg?” Dette tenker jeg å skrive om i kveld, etter en litt urolig tankekjør-stund.

For, hvem er jeg? JEG, liksom.

Jeg føler JEG kan bli borte i alt overfladisk, i alt materielt, i alt hverdagen innebærer.
Når noen spør hvordan det går, hva gjør jeg for tiden, er det vanskelig å svare, og det blir fort litt overfladisk for å ikke plutselig bli mye mer personlig enn det de som spurte egentlig lurte på.

For sånn “offisielt” nå, er jeg ei som jobber med meg selv psykisk, og som sliter fysisk. Jeg har ikke mulighet til å jobbe nå, fordi kropp og psyke ikke klarer det. Så hva svarer jeg egentlig når noen utenfor min nærmeste krets spør?

Det går jo mye i “Jo, takk, det går fint med meg!”, “Det går som vanlig, veit du, ehe..”, “Joda, det rusler og går!” tett etterfulgt med et “Hva med deg, har barna det bra?” for å unngå utbrodering.

Mens til de i min nærmeste krets da, de får kanskje noen ganger overdose av hvordan det egentlig går, ihvertfall er det slik jeg føler det selv. For det har vært det samme så himla lenge! Nå har jeg alltid slitt psykisk, og de to siste årene har det vært noe fysisk hele tiden. Og det er liksom det jeg kan fortelle om og ut fra da, nå som jeg ikke har jobb eller skole, og når jeg holder meg mest hjemme og i ro.

Men – det er jo aldri noe nytt! Jeg har jo samme svarene hele tiden. Sover dårlig, har så mye mareritt, har angst, er urolig, hadde angstanfall igår, jeg er kvalm og spyr, har migrene, jeg er sliten, det verker så fælt, alt er vondt, er sengeliggende med VONDT, jeg er utmatta, jeg orker ikke, jeg veit ikke om jeg tør, jeg tør ikke planlegge pga ustabil form, vi får se, vi burde ditt og datt – men jeg må se an, jeg har ikke råd, jeg kan ikke kjøre – har tatt medisiner med rød trekant på, kan vi utsette?

Altså.. Jeg forstår så inderlig godt at mine kanskje blir rådville, forvirra, lei, bekymra eller ikke skjønner bæret, når de aller mest får dette til svar hvis de spør. Jeg er drit lei selv!! Seriøst, jeg er så lei av disse svarene! Derfor har jeg noen ganger innimellom tatt litt pause, murt meg selv litt inne fordi jeg ikke føler jeg er noe nytt, jeg blir aldri bedre, jeg bare klager! Er det ikke det ene, så er det det andre – HELE TIDEN!

Men. Det er nå en gang slik livet mitt er akkurat nå. Jeg har vært deprimert en god stund, og da mister jeg mye ork og lyst til å kontakte folk, for jeg er jo ikke noe i humør, jeg er jo ikke spesielt blid eller glad, og jeg er ikke sprudlende eller ler meg skakk. Jeg føler meg kjip og litt som en påkjenning, en andre føler de må ta vare på, eller at de føler det er noe galt med meg. Mens jeg heller trenger en uke eller måned med å ta noen runder med meg selv, selv kjempe meg igjennom og overleve på det mest humane vis, nemlig å ta tiden til hjelp – lide meg igjennom.

Jeg skjønner jo godt at mine nærmeste legger merke til dette, kanskje ikke synes de får gode svar ut av meg, at jeg virker tiltaksløs eller initiativløs, og det er jo sant! Altså, jeg har vært langt nok nede mange nok ganger, til å nå vite at jeg IKKE skal presse meg for mye når jeg har det sånn. Det å gå på butikken, vaske gulvet eller ta en kaffekopp hos noen, kan være det jeg bør presse meg til å gjennomføre på noen dager, før jeg trenger litt tid for meg selv igjen, for så å presse og utfordre til en ny ting.

Som jeg skreiv i går, har jeg ny medisin for stoffskiftet, som jeg synes jeg merker positiv endring av allerede, etter halvannen uke. Jeg er absolutt ikke langt nede lenger, jeg har hatt overraskende lettere ettermiddager og kvelder i flere dager nå, og jeg håper selvfølgelig at det bare fortsetter, og at det bare går oppover. Det håper jeg gir meg nye svar å gi, enn det jeg har svart siden januar, når noen etterhvert spør hvordan det står til.

Som dere kanskje skjønner, så overskygger mine fysiske og psykiske plager MANGE andre ting i hverdagen min, og det blir tungt.

Så HVEM er jeg, under alt det der?

Jeg er May Kristine Kolstad.
Jeg er 29 år gammel, runder straks 30!

Jeg er dattera til pappa – Kolstad. Jeg er en Kolstad.
Like fullt er jeg dattera til mamma – Saga. Jeg er en Saga også.
Jeg er også stedatter eller bonusdatter, har en ekstra forelder.
Også er jeg barnebarn, til min eneste besteforelder, mormor.

Jeg har godt forhold til foreldrene mine og mormor. Vi har vært igjennom SÅ mye, men alle er der for meg på sitt vis. Jeg er yngstedattera til pappa og stemor, men jeg er nest eldste til mamma. Jeg er en datter som setter mine “voksne” utrolig høyt, og har veldig respekt for alle sammen. Jeg spør de hvis jeg trenger hjelp, og de hjelper alltid med hvert sitt. Felles for alle er at de kjenner meg og vet hvem jeg er, og det har de ikke glemt. Jeg har stødige og sterke voksne i livet mitt, og jeg kunne virkelig ikke vært dem foruten.
Jeg er også dessverre en datter og barnebarn som ikke alltid har like mye kontakt som jeg ønsker, men jeg prøver å være flink til å være åpen og forklare, og jeg tror de forstår. Jeg prøver å ta igjen litt på meldinger, snapchat og andre sosiale medier, for å dele hverdagen min med de voksne, jeg vil ikke at de skal gli unna. Kanskje er jeg vanskelig å forstå noen ganger, men jeg setter de ihvertfall veldig høyt.

Jeg er lillesøster, storesøster og stesøster.
Jeg er den som trenger tid og støtte noen ganger, og jeg er den som kan berolige, trøste, tulle og stille opp som en god person å snakke med. Jeg er forståelsesfull og rolig, og jeg prøver å se ting fra andres sider. Jeg kan gi råd, forslag og dele av egne erfaringer, få de til å føle at de ikke er alene hvis det skulle være noe. Jeg er her.
Jeg har alltid stilt opp når jeg har kunnet, og vil alltid gjøre det. Jeg er trygg, og det håper jeg de veit. Jeg er en søster som har respekt for mine andre søsken, aksepterer at vi er forskjellige selv om vi er nære, og jeg er veldig glad for at vi har så god kontakt som vi har. Jeg husker også så å si alt vi har opplevd sammen, og blir superrørt når jeg og for eksempel lillebror mimrer.
Jeg er en søster som får vondt når noen av søsknene mine sliter eller har vondt, er empatisk. Jeg er en søster som synes det er vondt at mine to yngste bor så langt unna så vi treffes så sjeldent og ikke får ta del i hverdagen til hverandre, men jeg gleder meg også veldig over hva de får til, hvor sterke og tøffe de har vært og er, og er glad de har funnet sine egne liv, mennesker og plasser.

Jeg er kjæreste, samboer og forlovede.
Jeg er en hengiven og trofast kjæreste. Jeg er støttende, fornuftig, sterk og trygg. Jeg er også skjør, avhengig, selvstendig og usikker. Det går så opp i opp, og vi utfyller hverandres kvaliteter og trekk veldig bra. Jeg er fast, jeg kjemper og jeg lever. Vi har tålt både rykter og usannheter, men vi er flinke til å snakke sammen. Er jeg skjør eller usikker, blir jeg backet opp med en gang. Jeg gjør det samme. Jeg er bekreftelsesøkende av natur, noe som sikkert virker unødvendig når det gjelder samme ting for tiende gang, for eksempel før en prøve på skolen, eller før et viktig møte. Jeg får likevel alltid “det kommer til å gå bra”, “lykke til, jenta mi”, “snart er det over, så kommer du til å være glad og lett igjen, ikke bekymre deg, du får det til”. Og det trenger jeg, om det så er første, fjerde eller tiende gang. Jeg er en kjæreste som trenger stabilitet, trygghet, omsorg og bekreftelse, og jeg er heldig som får det.
Det skal SÅ mye til for at jeg skal åpne meg, tørre å slippe noen inn i livet mitt og hverdagen min, med “alt” jeg innebærer. Men jeg klarte det, og har lært ekstremt mye de snart åtte årene jeg har vært kjæreste og samboer.
Samtidig, jeg er ikke en masende forlovede angående bryllup, haha 😆

Jeg er stemor/bonusmamma.
Jeg har verdens beste lille bonusdatter. Jeg har alltid vært forsiktig, livredd for å trenge meg på, forstyrre. I starten var jeg sjenert, usikker og redd for at det skulle krasje. Når jeg fort fant ut at dette kom til å gå veldig bra, ble jeg en trygg, morsom, trøstende, friere bonusmamma. Jeg er alltid her når det trengs å prate, jeg lytter ordentlig og gir tilbakemeldinger. Jeg er litt lærer, litt helsesøster, litt venninne, litt rådgiver, litt spillekompis, altså en skikkelig bonusmamma. Jeg har alltid vært glad i barn, og nå har jeg fått være litt mamma for denne jenta i snart åtte år, jeg har vært en trygg voksen så lenge hun kan huske. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått lov. ❤

Jeg er tante.
Jeg holdt på å svime av på 18-årsdagen min, av glede når jeg fikk melding om at mitt første tantebarn var født. På min bursdag! Riktignok var jeg på stor fest den kvelden, og ikke helt edru, men jeg er sikker på at jeg hadde grini like mye om jeg hadde sittet edru hjemme på rommet mitt. For denne lille gutten hadde jeg venta lenge på, og vært veldig spent på! Det var den beste bursdagsgaven jeg kunne få, å bli tante, spesielt var det at det falt på min egen 18-årsdag. Han vil alltid være mitt første tantebarn, både i teori og i hjertet. Jeg var og besøkte og hilste på dagen etter, og jeg var så rørt og gråt og gråt når jeg fikk holde det lille nurket. Nå blir han 12 når jeg blir 30 om bare noen dager, og jeg er stolt av å ha en så flott nevø.

Tre år senere kom ei lita jente, en liten luring som er av de sjeldne. Hun er modig og er seg selv, trenger ingen strøm eller mote å følge. Sånn tror og håper jeg hun vil være i årene som kommer, at hun er seg selv og står på sitt uansett. Jeg kjenner meg igjen i hvordan hun er, altså inni seg. Hun er utadvent, det var absolutt ikke jeg. Hun har også en helt spesiell plass i tantehjertet mitt.

I år har jeg blitt tante igjen, til ei lita type som skinner som en sol. Det er min yngste søster som har fått baby, og jeg er så stolt over både lillesøster og tantebarn. Hun er så liten, så fin, så fersk. Hun har hele livet, hele verden foran seg, hun er liksom helt ny. Jeg er så glad jeg får følge med, selv om jeg selvfølgelig skulle ønske vi bodde nærmere hverandre. Jeg håper virkelig vi kan bli ordentlig kjent og bli “tante og niese” selv om avstanden er ganske stor, og jeg gleder meg så mye til å bli kjent.

På grunn av meg og mitt, ser jeg heller ikke disse like mye som jeg skulle ønske. Men en skikkelig tantekos, hviskende hemmeligheter og morsomme utsagn, smelter bare hjertet mitt.

Jeg er May Kristine, May K, Mayka. Og jeg elsker alle jeg har rundt meg.
Jeg elsker å skrive. Jeg driver med bullet journal nesten hver dag, jeg er glad i dyr. Jeg liker å fotografere, lese, se serier. Jeg legger mye heller merke til detaljer – gjerne tilfeldige – enn det store og planlagte. Jeg tenker mye, men jeg jobber mye også. Jeg er snill, og prøver å ikke være noen byrde eller plagsom. Jeg er omsorgsfull, fornuftig, surrete og glemsk, men bevisst. Jeg er selvstendig, men også på så mange måter avhengig av de rundt meg.

Uten å gå i noen “rolle”, er jeg opptatt av rettferdighet, aksept, åpenhet og muligheter. Jeg er lei av tabu. Jeg vil være med å bryte ned, bygge opp og skape. Jeg er opptatt av og bevisst på fremgang, og aksepterer at det tar tid. Det finnes ingen quick fix her.
Jeg er så bevisst på meg og mitt, at jeg skal bli bedre, jobbe, utfordre, at det noen ganger blir for mye. Men jeg henter meg inn, jobber annerledes, utfordrer mer eller mindre, og er i sving igjen. Jeg prøver hele tiden, og det kommer jeg aldri til å slutte med.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no