May Kristine?

Noen kvelder kan jeg være litt ekstra inneslutta, tankefull og urolig. Jeg har vært litt sånn i kveld, egentlig.

Ble litt inspirert av en «kollega» fra Psykmagasinet i helga, hun snakket om temaet «Hvem er jeg?» Dette tenker jeg å skrive om i kveld, etter en litt urolig tankekjør-stund.

For, hvem er jeg? JEG, liksom.

Jeg føler JEG kan bli borte i alt overfladisk, i alt materielt, i alt hverdagen innebærer.
Når noen spør hvordan det går, hva gjør jeg for tiden, er det vanskelig å svare, og det blir fort litt overfladisk for å ikke plutselig bli mye mer personlig enn det de som spurte egentlig lurte på.

For sånn «offisielt» nå, er jeg ei som jobber med meg selv psykisk, og som sliter fysisk. Jeg har ikke mulighet til å jobbe nå, fordi kropp og psyke ikke klarer det. Så hva svarer jeg egentlig når noen utenfor min nærmeste krets spør?

Det går jo mye i «Jo, takk, det går fint med meg!», «Det går som vanlig, veit du, ehe..», «Joda, det rusler og går!» tett etterfulgt med et «Hva med deg, har barna det bra?» for å unngå utbrodering.

Mens til de i min nærmeste krets da, de får kanskje noen ganger overdose av hvordan det egentlig går, ihvertfall er det slik jeg føler det selv. For det har vært det samme så himla lenge! Nå har jeg alltid slitt psykisk, og de to siste årene har det vært noe fysisk hele tiden. Og det er liksom det jeg kan fortelle om og ut fra da, nå som jeg ikke har jobb eller skole, og når jeg holder meg mest hjemme og i ro.

Men – det er jo aldri noe nytt! Jeg har jo samme svarene hele tiden. Sover dårlig, har så mye mareritt, har angst, er urolig, hadde angstanfall igår, jeg er kvalm og spyr, har migrene, jeg er sliten, det verker så fælt, alt er vondt, er sengeliggende med VONDT, jeg er utmatta, jeg orker ikke, jeg veit ikke om jeg tør, jeg tør ikke planlegge pga ustabil form, vi får se, vi burde ditt og datt – men jeg må se an, jeg har ikke råd, jeg kan ikke kjøre – har tatt medisiner med rød trekant på, kan vi utsette?

Altså.. Jeg forstår så inderlig godt at mine kanskje blir rådville, forvirra, lei, bekymra eller ikke skjønner bæret, når de aller mest får dette til svar hvis de spør. Jeg er drit lei selv!! Seriøst, jeg er så lei av disse svarene! Derfor har jeg noen ganger innimellom tatt litt pause, murt meg selv litt inne fordi jeg ikke føler jeg er noe nytt, jeg blir aldri bedre, jeg bare klager! Er det ikke det ene, så er det det andre – HELE TIDEN!

Men. Det er nå en gang slik livet mitt er akkurat nå. Jeg har vært deprimert en god stund, og da mister jeg mye ork og lyst til å kontakte folk, for jeg er jo ikke noe i humør, jeg er jo ikke spesielt blid eller glad, og jeg er ikke sprudlende eller ler meg skakk. Jeg føler meg kjip og litt som en påkjenning, en andre føler de må ta vare på, eller at de føler det er noe galt med meg. Mens jeg heller trenger en uke eller måned med å ta noen runder med meg selv, selv kjempe meg igjennom og overleve på det mest humane vis, nemlig å ta tiden til hjelp – lide meg igjennom.

Jeg skjønner jo godt at mine nærmeste legger merke til dette, kanskje ikke synes de får gode svar ut av meg, at jeg virker tiltaksløs eller initiativløs, og det er jo sant! Altså, jeg har vært langt nok nede mange nok ganger, til å nå vite at jeg IKKE skal presse meg for mye når jeg har det sånn. Det å gå på butikken, vaske gulvet eller ta en kaffekopp hos noen, kan være det jeg bør presse meg til å gjennomføre på noen dager, før jeg trenger litt tid for meg selv igjen, for så å presse og utfordre til en ny ting.

Som jeg skreiv i går, har jeg ny medisin for stoffskiftet, som jeg synes jeg merker positiv endring av allerede, etter halvannen uke. Jeg er absolutt ikke langt nede lenger, jeg har hatt overraskende lettere ettermiddager og kvelder i flere dager nå, og jeg håper selvfølgelig at det bare fortsetter, og at det bare går oppover. Det håper jeg gir meg nye svar å gi, enn det jeg har svart siden januar, når noen etterhvert spør hvordan det står til.

Som dere kanskje skjønner, så overskygger mine fysiske og psykiske plager MANGE andre ting i hverdagen min, og det blir tungt.

Så HVEM er jeg, under alt det der?

Jeg er May Kristine Kolstad.
Jeg er 29 år gammel, runder straks 30!

Jeg er dattera til pappa – Kolstad. Jeg er en Kolstad.
Like fullt er jeg dattera til mamma – Saga. Jeg er en Saga også.
Jeg er også stedatter eller bonusdatter, har en ekstra forelder.
Også er jeg barnebarn, til min eneste besteforelder, mormor.

Jeg har godt forhold til foreldrene mine og mormor. Vi har vært igjennom SÅ mye, men alle er der for meg på sitt vis. Jeg er yngstedattera til pappa og stemor, men jeg er nest eldste til mamma. Jeg er en datter som setter mine «voksne» utrolig høyt, og har veldig respekt for alle sammen. Jeg spør de hvis jeg trenger hjelp, og de hjelper alltid med hvert sitt. Felles for alle er at de kjenner meg og vet hvem jeg er, og det har de ikke glemt. Jeg har stødige og sterke voksne i livet mitt, og jeg kunne virkelig ikke vært dem foruten.
Jeg er også dessverre en datter og barnebarn som ikke alltid har like mye kontakt som jeg ønsker, men jeg prøver å være flink til å være åpen og forklare, og jeg tror de forstår. Jeg prøver å ta igjen litt på meldinger, snapchat og andre sosiale medier, for å dele hverdagen min med de voksne, jeg vil ikke at de skal gli unna. Kanskje er jeg vanskelig å forstå noen ganger, men jeg setter de ihvertfall veldig høyt.

Jeg er lillesøster, storesøster og stesøster.
Jeg er den som trenger tid og støtte noen ganger, og jeg er den som kan berolige, trøste, tulle og stille opp som en god person å snakke med. Jeg er forståelsesfull og rolig, og jeg prøver å se ting fra andres sider. Jeg kan gi råd, forslag og dele av egne erfaringer, få de til å føle at de ikke er alene hvis det skulle være noe. Jeg er her.
Jeg har alltid stilt opp når jeg har kunnet, og vil alltid gjøre det. Jeg er trygg, og det håper jeg de veit. Jeg er en søster som har respekt for mine andre søsken, aksepterer at vi er forskjellige selv om vi er nære, og jeg er veldig glad for at vi har så god kontakt som vi har. Jeg husker også så å si alt vi har opplevd sammen, og blir superrørt når jeg og for eksempel lillebror mimrer.
Jeg er en søster som får vondt når noen av søsknene mine sliter eller har vondt, er empatisk. Jeg er en søster som synes det er vondt at mine to yngste bor så langt unna så vi treffes så sjeldent og ikke får ta del i hverdagen til hverandre, men jeg gleder meg også veldig over hva de får til, hvor sterke og tøffe de har vært og er, og er glad de har funnet sine egne liv, mennesker og plasser.

Jeg er kjæreste, samboer og forlovede.
Jeg er en hengiven og trofast kjæreste. Jeg er støttende, fornuftig, sterk og trygg. Jeg er også skjør, avhengig, selvstendig og usikker. Det går så opp i opp, og vi utfyller hverandres kvaliteter og trekk veldig bra. Jeg er fast, jeg kjemper og jeg lever. Vi har tålt både rykter og usannheter, men vi er flinke til å snakke sammen. Er jeg skjør eller usikker, blir jeg backet opp med en gang. Jeg gjør det samme. Jeg er bekreftelsesøkende av natur, noe som sikkert virker unødvendig når det gjelder samme ting for tiende gang, for eksempel før en prøve på skolen, eller før et viktig møte. Jeg får likevel alltid «det kommer til å gå bra», «lykke til, jenta mi», «snart er det over, så kommer du til å være glad og lett igjen, ikke bekymre deg, du får det til». Og det trenger jeg, om det så er første, fjerde eller tiende gang. Jeg er en kjæreste som trenger stabilitet, trygghet, omsorg og bekreftelse, og jeg er heldig som får det.
Det skal SÅ mye til for at jeg skal åpne meg, tørre å slippe noen inn i livet mitt og hverdagen min, med «alt» jeg innebærer. Men jeg klarte det, og har lært ekstremt mye de snart åtte årene jeg har vært kjæreste og samboer.
Samtidig, jeg er ikke en masende forlovede angående bryllup, haha 😆

Jeg er stemor/bonusmamma.
Jeg har verdens beste lille bonusdatter. Jeg har alltid vært forsiktig, livredd for å trenge meg på, forstyrre. I starten var jeg sjenert, usikker og redd for at det skulle krasje. Når jeg fort fant ut at dette kom til å gå veldig bra, ble jeg en trygg, morsom, trøstende, friere bonusmamma. Jeg er alltid her når det trengs å prate, jeg lytter ordentlig og gir tilbakemeldinger. Jeg er litt lærer, litt helsesøster, litt venninne, litt rådgiver, litt spillekompis, altså en skikkelig bonusmamma. Jeg har alltid vært glad i barn, og nå har jeg fått være litt mamma for denne jenta i snart åtte år, jeg har vært en trygg voksen så lenge hun kan huske. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått lov. ❤

Jeg er tante.
Jeg holdt på å svime av på 18-årsdagen min, av glede når jeg fikk melding om at mitt første tantebarn var født. På min bursdag! Riktignok var jeg på stor fest den kvelden, og ikke helt edru, men jeg er sikker på at jeg hadde grini like mye om jeg hadde sittet edru hjemme på rommet mitt. For denne lille gutten hadde jeg venta lenge på, og vært veldig spent på! Det var den beste bursdagsgaven jeg kunne få, å bli tante, spesielt var det at det falt på min egen 18-årsdag. Han vil alltid være mitt første tantebarn, både i teori og i hjertet. Jeg var og besøkte og hilste på dagen etter, og jeg var så rørt og gråt og gråt når jeg fikk holde det lille nurket. Nå blir han 12 når jeg blir 30 om bare noen dager, og jeg er stolt av å ha en så flott nevø.

Tre år senere kom ei lita jente, en liten luring som er av de sjeldne. Hun er modig og er seg selv, trenger ingen strøm eller mote å følge. Sånn tror og håper jeg hun vil være i årene som kommer, at hun er seg selv og står på sitt uansett. Jeg kjenner meg igjen i hvordan hun er, altså inni seg. Hun er utadvent, det var absolutt ikke jeg. Hun har også en helt spesiell plass i tantehjertet mitt.

I år har jeg blitt tante igjen, til ei lita type som skinner som en sol. Det er min yngste søster som har fått baby, og jeg er så stolt over både lillesøster og tantebarn. Hun er så liten, så fin, så fersk. Hun har hele livet, hele verden foran seg, hun er liksom helt ny. Jeg er så glad jeg får følge med, selv om jeg selvfølgelig skulle ønske vi bodde nærmere hverandre. Jeg håper virkelig vi kan bli ordentlig kjent og bli «tante og niese» selv om avstanden er ganske stor, og jeg gleder meg så mye til å bli kjent.

På grunn av meg og mitt, ser jeg heller ikke disse like mye som jeg skulle ønske. Men en skikkelig tantekos, hviskende hemmeligheter og morsomme utsagn, smelter bare hjertet mitt.

Jeg er May Kristine, May K, Mayka. Og jeg elsker alle jeg har rundt meg.
Jeg elsker å skrive. Jeg driver med bullet journal nesten hver dag, jeg er glad i dyr. Jeg liker å fotografere, lese, se serier. Jeg legger mye heller merke til detaljer – gjerne tilfeldige – enn det store og planlagte. Jeg tenker mye, men jeg jobber mye også. Jeg er snill, og prøver å ikke være noen byrde eller plagsom. Jeg er omsorgsfull, fornuftig, surrete og glemsk, men bevisst. Jeg er selvstendig, men også på så mange måter avhengig av de rundt meg.

Uten å gå i noen «rolle», er jeg opptatt av rettferdighet, aksept, åpenhet og muligheter. Jeg er lei av tabu. Jeg vil være med å bryte ned, bygge opp og skape. Jeg er opptatt av og bevisst på fremgang, og aksepterer at det tar tid. Det finnes ingen quick fix her.
Jeg er så bevisst på meg og mitt, at jeg skal bli bedre, jobbe, utfordre, at det noen ganger blir for mye. Men jeg henter meg inn, jobber annerledes, utfordrer mer eller mindre, og er i sving igjen. Jeg prøver hele tiden, og det kommer jeg aldri til å slutte med.

Tro på Liothyronin

Nå sitter jeg med bildeoverføringer ut av en annen verden. Jeg har savnet et nettsky av noe slag, slik at alle bildene jeg tar med mobilen, automatisk lastes opp på skyen, så jeg ENKELT kan legge inn bilder her på bloggen. Jeg søker og kikker litt, og plutselig finner jeg ut at jeg HAR en slik lagring på nett. Fant tusenvis av bildene mine der, haha. Men, nesten 2000 bilder fra de siste 11 månedene måtte også overføres, så det driver jeg med nå. Så får jeg bare håpe at det funker lett heretter!

Denne uka her har jeg hatt flere fine, rolige ettermiddager og kvelder. Jeg har nesten vært litt bekymra, for jeg har ikke skjønt hvorfor. Jeg har vært litt redd for at jeg har hatt så mye i det siste at det nådde en slags grense slik at jeg ikke brydde meg lenger, og det var veldig skummelt.

Nå har jeg derimot forhåpentligvis funnet ut av det, og jeg tror rett og slett at det er den nye tilleggsmedisinen min for stoffskiftet som har begynt å virke! Det er veldig spennende. Jeg finner absolutt ingen annen grunn, så det må være dette. Jeg startet på denne medisinen forrige fredag, 9 dager siden.

Stoffskiftet påvirker jo alt i hele kroppen, absolutt alle organer. Og mange får problemer med både depresjon og angst av lavt stoffskifte. Det har jeg ikke tenkt veldig mye på, da jeg har jo både depresjon og angst fra før. Men nå har jeg jammen begynt å lure på om det hadde mer å gjøre med stoffskiftet enn jeg trodde.

De siste 5-6 ettermiddagene og kveldene, har jeg nemlig vært lettere til sinns enn på LENGE. Jeg føler at en slags tung sky har begynt å flytte seg litt fra fokuset mitt, den henger ikke like tungt over alt som den har gjort i mange måneder, kanskje noen få år. Jeg veit jo ikke hvor lenge jeg egentlig har hatt lavt stoffskifte.

Jeg tør ikke satse hele håpet mitt på dette, men jeg håper selvfølgelig ganske mye likevel. Nå venter jeg på mer energi og lettere dager, og nå som jeg har begynt å ta den første stoffskiftemedisinen på kveldstid, håper jeg også på bedre netter. Jeg tror rett og slett det ikke kan være noe annet enn den nye medisinens virkning, som har gjort denne endringen, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk starte på den.

Mange stoffskiftepasienter kan si at de har fått et nytt liv etter de har startet på denne tilleggsmedisinen, og det håper jeg virkelig at jeg også kan si etterhvert!

Nå er jeg logget på psykmagasinet sin snap, og tenker å snakke litt om depresjon og vinterdepresjon. Jeg bare tør ikke røre mobilen før bildeoverføringen er ferdig. Snart kan jeg poste bilder mye enklere her, og det gleder jeg meg til! Er tørt å både lese og skrive blogg uten bilder, så det håper jeg blir bra.

Snakkes snart!

Det heter sosial angst

Jeg har planer om å komme igang med oppsummering av den siste tiden, for eksempel den siste uka, etter hvert. Men siden jeg er litt nede i en slags nervegrøft for tiden, venter jeg litt med det. Jeg tenker at det kan være en positiv ting for meg selv også, å se og gå igjennom hva jeg faktisk har gjort den siste uka, hva jeg har mestret, hva som gikk feil og dermed kan forbedres til neste gang, og å huske på de gode tingene.

Så det kommer.

Enn så lenge vil jeg skrive litt generelt om uka og helga likevel, fordi jeg føler jeg har jobbet hardt med meg selv i det siste, til tross for at jeg egentlig føler meg ganske dårlig.

Først og fremst var jeg jo på DPS, og det var skikkelig hardt. Som sagt var jeg ikke klar for denne timen – den første etter sommeren – men jeg trengte det SÅ mye! Det var som å fjerne en hjørnestein i den hardpakka «grunnmuren» jeg har fått bygd meg opp de siste månedene. En grunnmur av kjipe ting, av nerver, angst, mareritt, bekymringer, smerter og bare vondt. Alt har liksom samlet seg sammen og blitt til en diger klump av en grunnmur.
Vi røsket litt i den hjørnesteinen, og alt raste sammen til ruiner istedet, og det var så godt. Å ta hull på det, liksom.

Nå gjenstår jo opprydningsarbeidet, da. Sortering, hva skal beholdes og hva skal kastes, hva skal huskes og hva skal glemmes. Skal det bygges ny mur, eller skal det rives for godt? Det er jammen ikke enkelt.

Men, jeg vil tro at det er på grunn av denne timen på DPS, at jeg har klart NOE denne uka.

Jeg har tatt nye prøver for stoffskiftet, og var hos legen senere i uka. Der fikk jeg endelig resultater som tilsa at jeg kunne få begynne på en medisin nummer 2, og den har jeg gledet meg veldig til å få prøve. Mange har fått et helt nytt liv av den, og selv om jeg ikke tør å håpe på såpass, håper jeg likevel at jeg skal merke bedring. 💖

Jeg har vært på biblioteket, levert en del bøker, og hentet nye. SNAKKET uforberedt med bibliotekaren, og det var faktisk koselig, og ikke stressende. Jeg tålte det.

Jeg gikk tur, og klarte å kjenne på at det var godt, istedet for bare angst, faresituasjoner og stress. Peder (hunden) var også skikkelig flink, det hjalp helt klart mye! Jeg var så fornøyd når jeg kom hjem uten å være helt utslitt i hodet, men det ble ikke flere skikkelige turer denne uka. Selv om jeg tenkte på turen at «Hvorfor gjør jeg ikke dette hele tiden?».

Jeg har fått og tatt ansvar det er lenge siden jeg har hatt, og jeg klarte det uten å stresse meg ihjel, jeg tok meg i å kose meg med det også. Vel vitende om at jeg snart kunne slappe av, da.

Jeg har lest ut to bøker!! Har hatt lesetørke en stund, jeg som har hatt 23 bibliotekbøker stående klare i sommer, haha. Så føler jeg er litt igang igjen nå, nå holder jeg på med bok nr. 3. Disse skal jeg skrive om seinere, da lesing er en av mine største interesser!

Jeg har vært ganske flink på å gjøre ærender denne uka, synes jeg. Faktisk vært litt ekstra effektiv, men dessverre utenfor huset. Samme det, jeg har vært flink.

Jeg har nå strikka over 2 meter på teppet mitt, og startet på neste remse. 😁 Den går det heller rimelig sakte med, men jeg skylder på garnet, da det splitter seg opp ofte og jeg stadig må rette opp, det er litt demotiverende.

Jeg har anskaffet både medisterfarse og elgkjøtt, og skal lage KJEMPEGODE elgkarbonader. 😍 Det blir nok i morgen.

Og ikke minst – jeg har vært veldig sosial de to siste ukene! Jeg har presset meg LANGT, men føler jeg har klart meg akkurat på grensa, så jeg er ikke helt sengeliggende. Jeg har faktisk tatt hensyn til meg selv, samtidig som jeg har presset meg. Tror det gikk akkurat.

Har vært litt rundt hos nær familie flere ganger de to siste ukene, og selv om jeg kan bli veldig sliten og ha mye angst både før, under og etter, har jeg følt at det alt i alt har vært koselig og fint. Jeg har også vært en del til hjelp, faktisk, og det har vært godt å klare å si ja, OG å klare det.

På fredag dro jeg til mamma etter legetime, for min yngste lillesøster med baby har kommet hjem på besøk for noen dager. Det var også to til innom, og det ble mye skravling og «høy energi». Det var veldig koselig, og selv om det krevde mye, blant annet det å føle bølger av angst og kvalme av usikkerhet, klarte jeg å holde det litt på avstand, til jeg kom hjem og kunne kapitulere.

I går, lørdag, var jeg ute på marken i Hvittingfoss, og syntes det var veldig vanskelig når jeg gikk ut. Jeg gikk aleine, og følte jeg var så utrolig synlig der jeg gikk. Heldigvis satt storesøster og venta på meg, så jeg hadde et mål å gå mot. Klarte ikke slappe av noe særlig, og jeg sleit mye med kraftig svimmelhet og kvalme resten av dagen, men det kan like gjerne være pga ny medisin, som angst, vil jeg tro.

Vi dro også en tur innom mamma, lillesøster og tantebarn, og jeg følte det samme som dagen før. Kan jo også ha noe med at jeg var veldig uvel fra før. Hadde en veldig fin ettermiddag, men var også veldig deilig å komme hjem.

I dag, søndag, våknet jeg dårlig i kropp og nerver. Hadde harde mareritt, og følte meg veldig skjør og frynsete i nervene. Ingen god følelse. Lå lenge i senga før jeg skulle møte storesøster og lillesøster. Så måtte jeg bare bestemme meg, ordne meg, og etter hvert gå ut, den samme veien forbi masse folk som igår. Nå visste jeg at søstrene satt enda lenger igjennom «folkehavet» enn igår, men jeg holdt blikket rimelig strengt mot målet, og ble letta når det ikke var så mye folk akkurat der vi skulle sitte.

Mot slutten gikk jeg, lillesøster og tantebarn innom svigermor en rask tur, det betyr sosial-poeng, haha. Så gikk vi hjem til mamma. Der var vi i mange timer, skravla og kosa oss. Hadde det kjempefint, koselig og sosialt hele dagen.

Kom hjem ca 22.30, og skulle så inderlig ønske at jeg bare kunne nyte tanken på at jeg har hatt en fin kveld, en koselig helg, og en egentlig hektisk og tøff – men overlevd den – uke, men når jeg kommer hjem fra noe sosialt, om det så er jobb, skole, tannlegebesøk eller en kaffekopp hos familien, får jeg en ekkel, kvalmende følelse.

Den følelsen planter ørten ekle spørsmål i hodet mitt, den sår tvil i hver eneste krok i tankegangen min.

Var jeg helt teit i dag?
Snakka jeg for mye?
Sa jeg egentlig noe fornuftig?
Gikk jeg for hardt ut?
Var jeg plagsom, irriterende?
Snakker de om meg når jeg har gått?
Var det godt å bli kvitt meg?
Gleder de seg eeegentlig til neste gang jeg kommer?
Tok jeg for mye plass, overkjørte jeg noen?
Så jeg rar ut?
Har jeg kledd meg helt feil?
Når bør jeg dra?!

Sånn føler jeg det hver eneste gang jeg har vært sosial – på de aller fleste sosiale sammenkomster, om det er én eller hundre personer.
Dét er en stor grunn til at jeg sliter med å slappe av i sosiale settinger, for jeg kan ikke slappe av med sånne tanker og følelser. Jeg blir anspent, jeg er skjerpet, jeg er fokusert, og jeg er redd. Uansett hvor ufarlig det er, samme hvor ufarlig jeg VEIT det er, blir jeg sånn.

Og det overskygger så mye annet! Jeg synes ærlig og oppriktig at jeg har hatt en bra uke på én måte, jeg har faktisk jobbet veldig hardt. Gjennomført ting. Sagt ifra. Og jeg har jo hatt det fint, moro, koselig, bra! Men, det føles likevel sånn.

Det heter sosial angst.
Og jeg vil ikke at den skal styre meg.

Igang etter sommeren

Jeg var på samtale på DPS på mandag denne uka. Da hadde jeg ikke vært der siden slutten av mai.
Jeg grua meg veldig i helga. Jeg grua meg syk. Jeg hadde så mye nerver, uro og kaos i både hode og kropp, fordi jeg ikke ante hva jeg skulle si. Jeg grua meg sammenkrøllet i sofaen, jeg grua meg søvnløs hele natta, jeg grua meg ute av stand til å kjøre bil.

Jeg regna med at han skulle spørre litt om sommeren.

Hvordan har sommeren vært?
Hard.
Har jeg sovet greit?
Nei. Jeg har sovet veldig dårlig, og hatt masse mareritt.
Har jeg vært like flink til å utfordre meg, som jeg var god på før sommeren?
Nei.. Jeg har ikke maktet det.
Har jeg gått turer jevnlig (også en del av utfordringene)?
Nei.

Jeg syntes det var vanskelig å snakke om, fordi jeg følte meg skuffet over meg selv.

Faktisk har jeg ikke tatt særlig godt vare på meg selv i sommer. Jeg har vært så sliten. Jeg har hatt så mye angst og uro. Jeg har til tider vært deprimert. Jeg har konstant vært stressa og anspent. Jeg har hatt så mye at alt annet ekstra ble som enda et fjell å klatre, om det så bare var et normalt spørsmål. Jeg har hatt nok med hverdagen, å komme meg igjennom. Jeg har sovet så elendig, at dagene ble enda vanskeligere å klare.

Jeg har hatt mye sterk angst, og sterk uro. Vært på vakt hele tiden, ved den minste billyd, varsel på telefonen, ubesvarte anrop.
Fordi jeg ikke har orket «noe mer» enn jeg allerede hadde. Jeg har ikke orket tanken på en bil som kommer ned i gårdsplassen, noen som sender melding og spør om noe som krever noe som helst av meg, eller noen som ringer og bare ønsker en prat. Jeg har ikke taklet noe uforutsett og uplanlagt.

Jeg har ikke hatt energi til å forholde meg til mer enn «hva jeg allerede har».
Og hva er det jeg har? Hva er det egentlig jeg ikke orker «mer enn»?
– Meg selv, eller det jeg sliter med. Nervene, smertene og slitenheten.

Når jeg har gjort noe, hva som helst, for eksempel om jeg har vært hos legen eller på besøk, har jeg falt sammen når jeg har kommet hjem. For da har jeg allerede brukt opp kvoten min for dagen, og enda mer.

Jeg føler jeg har en ekstremt lei blanding av «plager» nå. Plager og diagnoser, lidelser eller tilstander. Samme hva det kalles, blandingen av det krever hele meg.

Jeg sover dårlig, og når jeg endelig sovner har jeg ekle og utmattende mareritt. Jeg sliter med å våkne, vil ikke, klarer ikke, fordi jeg gruer meg til en ny dag med utslitthet, angst og anspenthet. Oftest fordi marerittene allerede har brukt opp energikvoten min for den dagen. Så er jeg jo nettopp anspent hele dagen, har angst og uro, og blir sliten. Kjemper meg igjennom eventuelle «utfordringer» som måtte komme. Mot kvelden er jeg utmatta, men ikke rolig, ikke «god-sliten». Jeg begynner å grue meg til å legge meg, fordi jeg sliter så med å sovne, og fordi jeg forsvinner inn i mareritt når jeg endelig sovner.

I tillegg har jeg veldig mye smerter, jeg veit ikke helt hvor jeg skal plassere de med ord. Det kjennes ut som det er alle muskler, sener og ledd som verker, men på det verste kjennes det ut som både huden og skjelettet sprenger. Noen ganger kjennes det ut som det er vondt å ha på klær, tyngden av stoffet i klærne kjennes mer ut enn jeg kan orke.
Det innebærer at jeg synes det er vondt å holde en bok eller å bruke musklene for å løfte armen når jeg skal bla om til neste side. Det kjennes vondt ut å røre ved touch-skjermen på mobilen for å skrive eller snappe, selv om det ikke trengs å legge trykk på.
På grunn av en ett år gammel prolaps i ryggen, er ikke den helt god heller, og med alt dette føler jeg meg ofte som en 90-åring, spesielt de første timene av dagen, før jeg har «tint» litt.

Det psykiske kommer jo av forskjellige angstlidelser, men spesielt sosial angst og generalisert angst. Angst blandet med posttraumatisk stresslidelse, litt depresjon, litt håpløshet og tretthet.
Det fysiske kommer først og fremst av lavt stoffskifte og medisiner som ikke er optimalt dosert enda, da det tar lang tid. Men så lurer «vi» på om det kan være noe annet enn LS, da det er litt vel mye verking. Det kan jeg ikke utredes for før jeg er optimalt dosert på stoffskiftemedisiner, og som sagt, det tar lang tid. Så jeg blir jo mye frustrert, da. Lei.

Men, så kom jeg meg til avtalen min på DPS på mandag, da. Og det gikk bra.
Og kanskje for første gang, kjente jeg at jeg trengte den timen. Jeg trengte å oppdatere han, og jeg trengte litt tilbakemeldinger. Jeg trengte virkelig fornuftige tilbakemeldinger, noen som kunne si «Jeg skjønner at sommeren har vært veldig hard for deg», og mene det fordi han forstår, og samtidig si noe sånt som «du er for streng med deg selv, du tenker for mye, du bekymrer deg for mye, du må SLAPPE AV!»

Jeg klarte å slappe litt av i den timen der. Jeg var så ufattelig sliten, og tårene bare rant og rant, selv uten at jeg gråt. De måtte ut, jeg klarte ikke unngå det. Jeg klarte å være ærlig og rett ut, jeg klarte å si ifra om hvordan jeg har det, hva jeg har slitt mest med de siste månedene, og hvordan jeg sover. Jeg fortalte om marerittene, medisiner som ikke ser ut til å hjelpe meg, hvordan jeg opplever at jeg ofte ikke blir tatt på alvor.
Jeg bare brøyt alle «reglene» i hodet mitt og bare sa alt. Hadde et slags utbrudd.

Det at jeg klarte det, sier meg at jeg har tro på denne psykiatriske sykepleieren. Det sier meg at jeg fremdeles har noe i meg som orker å kjempe, orker å utfordre, orker å vinne.
Det var kanskje en av de mest utmattende samtalene mine på DPS, men det satte igang så mye. Jeg følte at jeg var litt igang igjen. At jeg var og hentet en liten del av meg jeg glemte igjen på kontoret før sommeren.

Så nå håper jeg på mer styrke, energi og krefter til å stå på, for jeg skal jammen fortsette, om det så blir for alltid.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no