Man må jo bare eksistere

Før så følte jeg ofte at jeg ikke strakk til. Jeg kunne ha de verste dagene på grunn av psykiske lidelser. Jeg kunne være syk i tre dager som når man har en tredagers hard forkjølelse og holder sengen, men jeg var ikke fysisk syk. Jeg var så dårlig psykisk at jeg hadde like lavt funksjonsnivå som om jeg lå med feber.

På gode dager følte jeg ofte at jeg hadde superkrefter i forhold, og var så takknemlig på de beste dagene. Jeg fikk til så mye. Tenk at for 3-4 år siden hadde jeg tre jobber, ofte både tidligvakt og kveldsvakt eller nattevakt samme dag.

Litt etter begynte jeg på skole igjen, og tok VG2 og VG3 på 15 måneder, samtidig som jeg fortsatt hadde to av jobbene. Noen ganger kveldsvakt rett etter skoledagen var over. I tillegg tok jeg også billappen denne perioden, med kjøretimer rett etter skolen i Drammen.

Jeg fungerte greit hjemme også, men ikke hver dag. Jobb og skole gikk først, man kan jo ikke slappe av der. Det kan man hjemme. Noen dager rakk jeg derimot over det aller meste, og for eksempel pynta jeg til jul etter nattevakt flere år på rad.
Altså vaska, strøk og bytta gardiner, vaska vinduer og karmer, bytta ut lamper med adventsstaker, hang opp julestjerner, vaska, bytta duker og fant frem og satte på plass annen julepynt. Rett etter nattvakt, altså kl 08 om morgenen uten å sove. For jeg syntes det var så koselig om jeg kunne legge meg etter det, sove litt, for så å stå opp til “plutselig” julehus.

Jeg hadde på den tiden såpass overskudd at jeg gjerne kunne dra til en butikk i annen by for å handle, fordi de har andre varer enn her i bygda. Jeg kunne dra litt på besøk, selv om det ikke er min sterkeste kvalitet. Jeg gjorde ærender, fiksa ting, hjalp andre, og gjorde ting jeg ville, fordi jeg kunne.

Så begynte det å endre seg. Jeg ble plutselig syk, og hadde en ekstrem og konstant hodepine i over fem måneder, uten å få svar eller tilstrekkelig undersøkelser. Prøvde alt mulig av medisiner, men ingenting hjalp. I flere av disse månedene, hadde jeg “krampe” i hodet flere ganger i døgnet. Krampe som den type krampe man får i leggen, jeg trodde noe skulle sprekke i hodet og at jeg skulle dø hver gang, det var så sinnssykt vondt. Det bare smalt, holdt på i noen sekunder, før det ga seg.
Jeg var på legevakta, og de nevnte ord som blødning, hjernesvulst, utposning og sånne skumle ord.

Jeg begynte å bli redd, men etter å ha stått i kø til undersøkelser i flere uker, fikk jeg ihvertfall vite at det ikke var noe svulst eller lignende som lå der og pressa på, det var ikke noe direkte farlig. Hva det kom av veit jeg ikke sikkert, men vi har kommet frem til at det godt kan komme av stress og psykisk stress over veldig lang periode, og det gikk til slutt bedre og bedre etter jeg var noen ganger hos kiropraktor/manuellterapeut. Krampene har jeg fortsatt en gang i blant, men langt sjeldnere, og jeg blir ikke så redd.

Dette var starten på min fysiske sykdomshistorie, for etter dette har det vært noe hele tida. Innimellom har jeg hatt noen brudd her og der, jeg er jo litt sånn.. ulykkesfugl. Noen småskader og sånt. Ellers har jeg hatt noen betennelser i systemene som varer i mange uker, altså der peaken av betennelsen varer i flere uker før det dabber av og blir bedre, istedet for å være på det verste i noen få dager.

Samme år som hodepinen hadde jeg en sånn betennelserunde på 6 uker midt på sommeren. Startet med en bihulebetennelse, som ble til luftveisinfeksjon, som ble til dobbeltsidig lungebetennelse. Samtidig fikk jeg også en betennelse i ene hælen, som varte i 2,5 år.

Senere den sommeren fikk jeg en kraftig prolaps i ryggen, som jeg sliter mye med enda. Da det ikke vises på liggende MR og Norge ikke har råd til å skaffe stående MR, får jeg ingen diagnose på papiret, selv om de sa jeg hadde en prolaps. Det er veldig vanskelig i både jobb og helsesammenheng, å ikke ha papirer å vise til.

Fra sommeren til vinteren dette året, hadde jeg et sår på brystet som ikke ville gro. Det bekymret meg etterhvert veldig mye, og gjorde etter en stund veldig vondt også. Det ble betent. Jeg fikk dratt til legen seint utpå høsten, og fjernet hud og vev rundt og i såret, samt tatt biopsi av vevet i brystet. Sydde igjen, og da grodde det sakte, men sikkert, endelig lukket etter noen uker.
Biopsien viste betennelse og fremmedlegeme i brystet. Jeg ble redd, jeg ante ikke hva betennelsen kom av, om det kom av dette fremmedlegemet, og jeg visste absolutt ikke hva fremmedlegemet var.
Ultralyd bittelille julaften kunne påvise betennelse i nesten hele brystet, men ikke lenger fremmedlegeme.. Ikke veit jeg hva det var eller hvor det ble av, men jeg hadde en roligere jul enn jeg hadde frykta det året, for jeg hadde jo i disse ukene begynt å bli redd for kreft eller andre skumle greier.

Jeg begynte å føle meg veldig tung og tom for energi igjennom dette året også, og fikk til slutt ta masse blodprøver, i starten av 2018. Da hadde jeg fått lavt stoffskifte – eller fått og fått – jeg veit jo egentlig ikke hvor lenge jeg hadde gått med det fordi vi ikke tok prøvene på tidligere tidspunkt. Dette har jeg slitt utrolig mye med, og det tok over et år bare å få stabiliserte nivåer igjen ved hjelp av medisiner. Medisinene må jeg mest sannsynlig gå på resten av livet, og må (bli flinkere igjen til å) ta blodprøver jevnlig for å holde det stabilt.

Grunnen til dette er at skjoldkjertelen, som ikke virker ordentlig ved stoffskiftesykdommer, er ansvarlig for å produsere og sende ut hormoner til ALLE celler i HELE kroppen. Går man umedisinert kan organer og funksjoner bli svekket, ødelagt eller rett og slett slutte å fungere.

Når jeg endelig ble noe bedre, fikk jeg en 5-ukers betennelsesperiode til, midt på sommeren. 5 ukers aktiv betennelse som antibiotika ikke tok, og flere uker etterpå å komme meg på.

Og nå, det siste året, har jeg også hatt og fått sterk mistanke om at jeg har ME. Flere helsepersonell har ment det samme og anbefalt meg å utrede, men det er nærmest umulig å få hjelp.

For har man for eksempel angstdiagnose, menes det at NOEN av symptomene man har på ME, for eksempel det å aldri være uthvilt, kommer av angst og ikke ME… Og dermed kan man ikke utelukke at det er angst man har og ikke ME, og dermed får man ikke utredning til ME.

Angst er bare et av veldig mange eksempler på diagnoser man må utelukke for å stille en ME-diagnose, så det er veldig vanskelig å få så mye som samtale eller utredning.
Jeg som har angst, kan jo ikke utelukke angst, selv om jeg selvfølgelig mener at jeg merker forskjell. Jeg har jo hatt former for angst i 30 år, og er blitt godt kjent med angstdelen i meg, og dette jeg mener er ME, er IKKE angst. Skjønner dere?

ME er en utelukkelsesdiagnose, som betyr at man må undersøke, utrede og utelukke veldig mange andre sykdommer og tilstander. Alle symptomer på ME kan nemlig også skyldes andre ting, så alt må sjekkes. Har man ingen av de sykdommene eller tilstandene, eller man får tilstrekkelig behandling for det man måtte ha og symptomene likevel ikke blir borte eller bedre, kan ME stilles som diagnose.

Men hva når man har flere av de diagnosene, men det “reglene” sier stemmer ikke for deg og din situasjon?
Det går nemlig fint an å ha begge deler, for eksempel både angst og ME. Men det er vanskelig å få hjelp, fordi det er alltid noen (mange, nesten de fleste) som mener at nei, symptomene dine kommer nok fra angst – eller hva du måtte være uheldig å ha.
For eksempel fikk jeg beskjed om at hvis stoffskiftenivåene mine ble riktige og stabile, og jeg fortsatt hadde samme symptomer på ME – de mente jo at alle symptomene skyldtes stoffskiftet, og at de ville forsvinne i takt med at nivåene ble bedre – skulle jeg få utredning. Nivåene ble bra, symptomene var de samme, men verre. Men fikk jeg den utredningen? Nei.

Da kommer man ikke særlig langt.
Og her er jeg fortsatt. Jeg har mistet så sinnssykt mye livskvalitet de siste årene. Og uansett hva jeg har gjort, hva jeg har blitt undersøkt og behandlet for, blir jeg ikke bedre, men verre. Jeg har fylt ut flere kriterieskjemaer for ME, og levert til legen. Men jeg får ikke utredning, for jeg har angst. Jeg har lavt stoffskifte. Jeg er deprimert til tider, noen av symptomene kan komme av dette.

Så, for å gå tilbake til det jeg starta med – jeg får ikke gjort en dritt nå. Jeg er hjemmeværende, uten jobb eller aktivitet, fordi jeg har kollapsa.
Jeg klarer ikke gå 200 meter til butikken engang, for da har jeg ikke mer energi den dagen. Kanskje ikke dagen etter heller. Jeg må fortsatt noen ganger ta pause midt i dusjen og sette meg på badegulvet med håret fullt av balsam, fordi jeg ikke orker å stå så lenge mens jeg vasker håret. Jeg må velge mellom å vaske håret en dag, eller å for eksempel bytte sengetøy, for begge deler går ikke. Jeg må hele tiden spare energi, i tilfelle jeg trenger litt seinere på kvelden. Så du kan jo tenke deg hvordan det går om det skjer noe uforutsett. Det går ikke rundt.

Så når jeg ser noen år tilbake nå, hvor mye jeg fikk til selv om jeg kunne bli veldig sliten psykisk, så savner jeg det veldig. Bare det å fungere tilnærmet normalt i hverdagen.
Å kunne først støvsuge, vaske gulvet OG bytte sengetøy, for så å ta en god, velfortjent dusj før man legger seg i nyvasket sengetøy.. den følelsen der som er så god, å legge seg i det reine sengetøyet er liksom belønningen for alt man gjorde den dagen. Sånne hverdagslige ting, hverdagslige gleder som det, det har jeg nesten aldri lenger. Ikke på den måten.

På denne måten her går livet så himla sakte. Jeg får ikke gjort så mye lenger, alt må ses an. Jeg må kun spare energi, hvis jeg i det hele tatt har noe. Jeg har dager jeg er totalt sengeliggende kun på mangel av energi. Jeg verker noen dager så i kroppen at jeg bare må ligge rett ut. Noen dager kan jeg ikke ha på enkelte plagg, fordi det gjør så vondt der sømmene går. Jeg orker ikke alltid børste håret, for melkesyren sprenger i armene (og nei, jeg klipper meg ikke kort…).

Jeg føler jeg ofte møter lite forståelse, og at jeg må forklare eller unnskylde meg mye. Jeg tenker igrunn at det det burde holde at JEG aksepterer, forstår og prøver å leve med dette, men det holder sjeldent.
Men det jeg ønsker meg aller mest, er å få utredningen og få vite hva som feiler meg. Få et navn på det, samme om det er ME eller noe annet, men noe er det, og det er IKKE angst eller depresjon..

Forresten – visste du at kroppen er langt mer mottagelig for blant annet betennelser, og at kroppen bruker MYE lengre tid på å bli kvitt betennelser, hvis man har slike sykdommer som ME..? Og at ME kan være utløst av en kraftig kyssesyke flere år tidligere?
Jeg hadde kyssesyke da jeg var 15, gikk glipp av masse av 10. klasse fordi det satt så lenge i. Og etter det har jeg hatt fryktelig mange og harde betennelser.. Bare sier det.

Vanskelig å bryte stillheten

Jeg synes det er en kjedelig start på et blogginnlegg når man starter med; “Nå er det lenge siden sist!”. Jeg ser jeg ikke har trykket på “publiser” siden juni, men jeg har skrevet litt.

Eller, jeg har begynt på diverse innlegg. De har blitt liggende som utkast, og er slettet igjen, alle sammen.

5 måneder. Med hva?

Jeg leser ytterst sjeldent mitt siste skriveri før jeg skriver igjen, for jeg blir ofte fanget litt i det jeg leser. Og når jeg først trykker på “publiser”, har jeg gjerne hatt en sterk mening, en slik mening som bare ut av hjernen, gjennom armene og fingrene, ned på tastene og ut på skjermen.
Så hvis jeg leser det siste innlegget, er jeg sikker på at tankene jeg har , som får meg til å endelig skrive og forhåpentligvis trykke “publiser” om noen minutter, blir påvirka i en eller annen grad. Da blir den nåværende tanken farga, påvirka, kanskje til og med borte, eller jeg mister boosten som får meg til å klare å publisere.

Jeg tror jeg trenger litt selvtillit for å publisere, og det har jeg manglet lenge. Selvtillit i form av en sterk mening, en fin sak, en viktig greie eller lignende, eller bare i form av en god dag med overskudd og noe på hjertet.

I dag er det egentlig ingen av delene.
5 måneder er over 20 uker. Jeg har tenkt på, og hatt lyst til, å skrive minst fem av sju dager i uka, hele denne tiden. Sist jeg satt sånn jeg sitter nå, var det ikke engang ordentlig sommer. Nå er det straks jul.

Jeg finnes på andre plattformer, aller mest på snapkanalen Ærlig talt – Psykisk helse, der jeg vlogger hver onsdag/torsdag. Så mange av dere veit jo mer om ståa enn dere ville visst om dere kun fulgte med her på bloggen.

Det har kanskje ikke skjedd veldig mye, men det har vært veldig mye likevel. De som kjenner meg eller følger med på en eller annen plattform, veit at det foregår mye i hodet mitt selv om verden kanskje står stille ellers.

Jeg sliter jo med mine ting, og det er mange ting som følger med. Det dukker opp mange meninger – både mine egne og andres. Det dukker opp fordommer. Fordømmelse. Gode ting og dårlige ting. Ting jeg kan regne med, og ting jeg blir overrasket over. Gleder, skuffelser og sorger.

Det er dét som egentlig får meg til å skrive nå. Jeg har antagelig opparbeidet nok meninger, tanker, følelser og observasjoner til å skrive og publisere innlegg hver dag ut 2020. Men det blir det ikke.

Jeg tenker mange ganger om dagen på hva jeg skal skrive om, for det bearbeides i bakhodet døgnet rundt. Meninger og observasjoner. Rettferdighet og fordommer. I tillegg til vanlige og hverdagslige både fine og vonde ting. Jeg har så innmari mye klart. Ting jeg veit ville vært bra.

Men jeg har blitt litt feig. Jeg er ikke så veldig sterk nå som både kroppen og psyken jobber på spreng for å fortsette å holde meg oppe, så jeg tør ikke bare skrive og stole på meg selv, og trykke “publiser”. Til og med det tilsynelatende overfladiske jeg har skrevet her, gjør meg usikker.

Men – for hva? Det er jo ikke sånn at jeg sitter på top secret information om noe som helst, bare om meg og mitt. Og ingen er nok interessert i å ta meg på det, utenom nettopp jeg selv.
Så det er meg det gjelder, en gang til. Jeg setter stopper for meg selv. Begrenser meg selv, det er det jeg gjør. Og det har jeg gjort veldig mye i år, fordi jeg ikke har overskudd til noe annet.

Jeg har måttet jobbe med å bli vant til å begrense energi både fysisk og psykisk de par siste åra, etter jeg har blitt verre på fysiske plager eller lidelser. Og da er det lett at resten automatisk blir med, og begrenses det også. Jeg er jo ikke kjempeglad for å bli sengeliggende dagen etter av å gå 400 meter en dag, og det setter da stopper psykisk også. Det henger sammen, det aller meste.

Så jeg jobber fortsatt med sånt, jeg jobber ganske mye, faktisk. Alt er trening, alt er jobb, alt er gjøremål jeg må prøve meg fram på. Det kjører som bakgrunnsprogram hele tiden, dag og natt, men det går sakte.

Som sagt så har det ikke skjedd veldig mye, jeg ville bare si at det forsåvidt ligger an sånn ca som før, jeg jobber med det samme hele tiden, og gir meg ikke. Det jeg jobber for er livskvalitet, og det er ikke så lett.

Noen ting har derimot skjedd, noen ting har endret seg, og det har ikke vært nevnt noe særlig av veldig personlige og følelsesmessige grunner. Men det kan jeg love, at det ganske snart kommer noen skikkelige oppdateringer på enkelte ting livet har bydd på de siste stille månedene.

PS: Jeg har veldig lett for å skrive uten å tenke, det er da det blir best og mest ærlig – altså lite gjennomtenkt – men jeg veit det er lurt å holde seg til en sak, ett tema, om gangen. Så derfor tar jeg ikke tingene nå, og da kan jeg for en gangs skyld si at det ikke blir like lenge til neste livstegn.

Kanskje jeg har funnet en løsning

Hei i påska!! 😍

Jeg klarer ikke så godt å forholde meg nøytral til hverdagene, så denne uka her er drømmeuke for meg. Så mye fri! Og da kan det hende du tenker at jeg jobber jo ikke? Jeg går jo ikke på skole? Egentlig gjør jeg kanskje ikke en dritt?

Hodet mitt har fri. Ganske. Jeg har SÅ mye mer angst og nerver i ukedagene, enn lørdag og søndag. Søndag begynner det gjerne igjen, for da gruer jeg meg til mandag. Og tirsdag og onsdag og torsdag, også begynner jeg å tenke “bare fredag igjen, så er det lørdag”.

Skjærtorsdag denne påsken hadde jeg den beste dagen jeg har hatt på mange år. År, ja! Det er først og fremst fordi det var en skikkelig fridag, men det ligger så mye mer bak. For bare to-tre uker siden hadde jeg ikke klart å føle at det var fri, uansett hvor mye butikkene var stengt, folk var fordufta fra gatene og hvor lite reklame som tikker inn på mailen.

Men nå har jeg hatt to bedre uker, jeg har vært så fri i hodet. Fri som i at jeg føler et tykt, hardt filter har forsvunnet fra hjernen min. Jeg har fått klarer syn, kjennes det ut som, så filter for øynene er også forsvunnet. Jeg sover bedre, står opp lettere, er gladere, lettere, blidere og mye mer tilfreds. Med det aller meste. Hvorfor kommer jeg tilbake til seinere, jeg har jo sagt at jeg har prøvd en naturlig “medisin”, men jeg vil teste det mer før jeg snakker om det, for ikke å anbefale eller mislede noen.

Men jeg har trua selv. Jeg er dessverre tom nå, og har derfor gått på halv dose i noen dager. Igår fikk jeg derfor den første smakebiten på baksmellen. Jeg husker nå plutselig hvor vondt jeg har hatt det i månedsvis, jeg verker overalt!

Kjeven er så vond at det kjennes ut som alle tennene oppe er løse og betente. Det kjennes ut som jeg har digre blåmerker overalt, men ingen merker er å se. Bare ved berøring er det som om noen stikker meg midt i et blåmerke. Peder er litt upraktisk sånn sett, da han tråkker på meg og sparker meg hele tiden. Hunden, altså.

Det var vanskelig å stå opp, fordi det er så slitsomt å ta på klær. Tok det i to omganger. Pause før jeg kom meg opp trappa, og astmamedisin for å lette brystet når jeg var oppe. Matlysten er borte igjen, og det tok tre timer før jeg fikk spist, og jeg spiste fordi Kim sa jeg måtte få i meg noe mat. Mens jeg ordna meg noe å spise, grua jeg meg egentlig bare til å rydde opp etter meg. Fordi jeg ikke orker. Jeg har ikke energi. Og det lille jeg MÅ gjøre, gjør bare vondt.

Jeg har fått tilbake filteret rundt hjernen, og er ikke lenger like klar, blid, glad og tilfreds. Jeg er litt sur, faktisk, og ganske trist og litt deppa. For å kjenne på dette igjen er ikke moro.

Jeg merker så ENORM forskjell at det er nesten så jeg ikke har trua likevel, at jeg tenker at det kanskje var tilfeldig, den gode bedringen jeg har hatt de to siste ukene. Men det kan ikke være tilfeldig, det er INGEN annen grunn til at jeg plutselig skulle få det bedre både psykisk og fysisk.

Altså, de to siste ukene har vært helt fantastiske. Jeg har vært så god i kroppen, mildere smerter som smertestillende faktisk kan hjelpe på. Jeg har stått opp så enkelt og greit, og jeg har fått gjort så mye! Vanlige ting som “alle” gjøre hver dag. Jeg har vært mye sosial! Og det så å si uten nerver, angst, dumme tanker om hvor dum jeg kanskje var, om jeg sa noe galt, teit, om jeg så rar ut, tjukk eller hadde en flekk i ansiktet. Altså, hva som helst.

Jeg har kosa meg SÅ mye med å være sosial!! Jeg har hatt LYST og trang til å være sosial, møte de fine menneskene jeg har, prate, le, smile og slappe av. Alt jeg ikke har kunnet på veldig lenge. Jeg har vært den gode, gamle meg igjen, og både jeg og de jeg har vært med har merket det. Folk på snapkanalen min Ærlig talt – Psykisk helse har merket det, og jeg har fått SÅ mange positive meldinger fra følgerne om det! Om at det er godt å se meg så blid og fornøyd igjen, og at de unner meg det, og det er så innmari hyggelig! Ikke bare at de sier det, men at både de og de jeg møter ansikt til ansikt merker det så godt. Det er en bekreftelse tilbake til mine egne følelser om at jeg har det bedre, og det gjør så godt.

Men, nå er jeg som sagt tilbake til alt det vonde, og jeg er skikkelig spent på om jeg kommer meg like langt en gang til. Da finnes det ikke tvil, og jeg skal si litt mer om hva jeg driver og prøver ut.

Resten av påsken og fridagene skal gå med til avslapping og hvile, også skal jeg gjøre det jeg orker. Mandag skal jeg på julemiddag! Også må jeg bare prøve å forberede meg til en haug med hverdager igjen.

Små skritt frem er også fremskritt

I de mest stille periodene her på bloggen, har jeg egentlig mest å skrive. Hadde den vært lukket kunne jeg skrevet mange ganger i uka, kanskje hver dag. Men det er noe med det å vite at hvem som helst kan lese. Jeg orker ikke alltid spørsmål eller misforståelser, så da er jeg heller stille. Det er dumt, for i de mørkeste periodene kommer jo det hardeste fram.

Jeg har hatt en veldig tung depresjon siden høsten, og jeg kaller det vinterdepresjon selv om den kanskje ville kommet uansett. Den har begynt å letne.

Jeg er ikke like langt nede hele tiden lenger, og jeg er ikke så lukka i hodet. Som om jeg bare hadde liv nok til å kjenne min egen smerte og elendighet, og ikke nok til det engang. Det er så fælt. Man føler seg så himla tung på alle måter, og alt ER tungt. Man lever ikke, man bare er. En kropp man ikke orker å lee på, aktivere, stelle med og gi næring. Uansett hvor hardt man prøver, føles det ikke nok, for ingenting er nok, ingenting holder, ingenting hjelper.

Nå har det letna litt, og jeg kjenner at selv om det fortsatt er tungt, er det ikke grusomt hele tiden. Jeg smiler mer, prater mer, ser mer, lukter mer, kjenner mer, smaker mer. Alle sanser er åpna litt, og jeg kan heldigvis kjenne at sola varmer og nyte det. Jeg kan puste frisk luft igjen, og ikke bare føle at jeg puster inn mer og mer elendighet og gift. Jeg kan kjenne glede over ting igjen, sånn smått. Kjenne at det er godt med lysere dager, deilig med bare veier, og bli glad for hver dag snøen har trukket seg litt lenger tilbake på plenen.

Å henge klesvask til tørk ute, er noe av det beste jeg veit. Det føles så bra, godt, friskt og reint! Og mens jeg gjør det, flyr Peder rundt meg og jakter på fugler ingen andre ser, og sola varmer i nakken. Fregnene begynner snart å dukke opp, og det bleke ansiktet mitt får mer farge. Som mamma blir jeg helt hvit om vinteren, og enda hvitere og gråere når jeg har hatt det så tungt som i vinter. Så hver fregne er hjertelig velkommen, jeg gleder meg til å føle meg freshere uten å dyppe ansiktet i sminke.

Jeg sover fremdeles helt totalt skeivt, men det er forskjøvet riktig vei med 2-5 timer, det varierer. Men fremskritt er bra skritt. Små skritt frem er fremskritt.

Jeg har fremdeles alle smerter og plager, men jeg har mer liv i meg til å takle det nå, enn på de dypeste, vondeste månedene i vinter. Jeg prøver å gå litt mer, og selv om det ikke er mye å skryte av, teller det. Små turer er også turer. Små skritt er også fremskritt.

Jeg driver også å tester ut en helt naturlig “medisin”, og har så trua og håp at jeg kommer til å gå rett i vinterdepresjon hvis det ikke funker. Neida. Jeg skal definitivt skrive om det og anbefale det hvis det funker, men jeg må prøve en god stund til først.

Så, det er lysere tider ute, og det er lysere tider i hodet mitt, i sjelen min. Så får jeg bare håpe det varer, om ikke evig.

Brev til legen

Forrige torsdag satt jeg og gruet meg litt til enda en legetime dagen etter. Jeg hadde bestilt timen og skrevet at det gjaldt “Henvisning til anbefalt lege ang. ME, og ufør”.
Jeg gruet meg fordi vi har snakket om dette så mange ganger før, men det kommer liksom aldri til neste steg, jeg føler alltid at jeg mangler det lille ekstra, og jeg går som regel fra alle slags møter med den følelsen. Det at noe liksom ikke strakk til, det holdt ikke, ikke denne gangen heller. Det ligger alltid som en liten torn og stikker, uansett hvor bra resten av møtet kanskje var.

Natt til fredag fikk jeg ikke sove, som vanlig, og tenkte på hva jeg burde eller kunne gjøre annerledes på denne timen. Jeg ble motivert av ei av snap-jentene mine, og skrev et brev i hui og hast. Bakgrunnen til at jeg følte for å gi det lille ekstra denne timen, var at jeg ikke får frem hvor viktig det er for meg det jeg tar opp, jeg får ikke sagt alt jeg tenker, og jeg når liksom ikke frem!

“Legetime 08.02.19.

– Henvisning til lege anbefalt av ME-foreningen, *navn etternavn*, overlege ved Notodden sykehus, eller ME/CFS-senteret ved Aker sykehus.

Plagene jeg har kommer IKKE av angst. Dette har vart jevnlig siden ihvertfall tidlig 2016, har lest egne notater bakover i tid. Blitt MYE verre gjennom 2017 og 2018, nå er jeg mer sengeliggende enn oppegående, pga sterke smerter og utmattelse. Klarer ikke vanlige gjøremål hver dag lenger, må f.eks. ofte ta pause mens jeg dusjer, sittende på badegulvet før jeg orker resten av dusjen, og i tillegg legge meg på senga etter dusjen for å hvile, før jeg orker å gå opp trappa. 
Slik er det med de fleste “enkle” gjøremål. Eks.: handle, lage mat, husarbeid, gå tur (nå uaktuelt), måke – selv måke snø av bilen, henge opp/brette klesvask, osv. Nødvendige ting som å vaske håret, stå opp, kle på meg, lage/spise frokost og lignende er vanskelig. Blir verre og verre. 

Fysisk fungerer jeg ikke lenger i hverdagen, og det er ikke psykisk eller angst. Jeg har vondt hver eneste dag og natt, og det kjennes ut som om HELE kroppen er betent. Jeg blir totalt utslitt av det lille jeg klarer, og kan ikke gjøre noe ekstra. Er nesten aldri sosial lenger, orker ingenting.

Om jeg en dag trosser dette, eller har en sjelden OK dag, og er sosial eller er med på noe, er jeg utmatta de to neste dagene, hvor jeg ikke fungerer, og ikke får hvilt pga. smerter.
Det samme hvis jeg er på besøk eller anstrenger meg ekstra.
Har levert symptomskjema etter Canada-kriteriene.

Dette går ikke lenger, jeg MÅ vite hva dette kommer av, få vite et navn og få satt en diagnose så jeg kan lære om hva som feiler meg.
Jeg føler meg som et gissel i egen kropp.

– UFØR

Etter 30 år med psykiske problemer og i tillegg flere år med mye sterke fysiske plager (fra skade i ryggen i 2000, til nå) orker jeg ikke kjempe imot lenger.
Med sosial angst, generalisert angst, panikklidelse, agorafobi, posttraumatisk stresslidelse, engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse, andre spesifikke fobier, søvnproblemer (15 år), hypothyreose,  mye mage/fordøyelse/kvalmeplager, skade i korsryggen + prolaps (2017), intense smerter og total utmattelse, for ikke å glemme jevnlige harde depresjoner, klarer jeg ikke mer.
Jeg orker ikke prøve lenger, og jeg ER ufør og har vært det i mange år. 

Har blitt pressa til å holde ut, prøve igjen, prøve mer osv. i alle år. Jeg HAR prøvd, jeg blir ikke frisk, jeg er ferdig. Nå MÅ jeg bli hørt.”

Og jeg ble hørt nå. Han forsto så mye mer, når han kunne lese mine egne tanker om dette, listet opp og skrevet uten filter. Jeg får henvisning, og det er tatt kontakt med nav.

Jeg håper dermed på at jeg blir tatt inn til utredning – det er visst vanskelig, og at vi finner ut hva som er galt. Jeg håper også at Nav stepper opp og støtter, jeg har sendt brev dit også.

Søvnløs

På sånne netter som dette, hvor jeg ikke får sove uansett hvor trøtt jeg er, uansett hvor sliten fysisk jeg er, uansett hvor mye frisk luft og dagslys jeg får, blir jeg ekstra irritert på alle som kommer med sånne fine råd om hvordan jeg skal sove bedre.

– legg deg tidlig og stå opp tidlig hver dag, så skal du se du blir vant til det.

– bruk hjernen i løpet av dagen så du blir sliten i hodet til kvelden.

– vær mer aktiv, så kroppen blir sliten og trenger søvn.

– ikke tenk så mye.

– slå av skjermer på mobil, tv, pc og alle andre skjermer, og slukk lyset.

– lukk øya.

– må jobbe, veit du.

– siden du ikke jobber nå, hold deg aktiv hele dagen, gjør noe hele tiden.

Og ca hundre slike til. Som regel får jeg lyst til å gneldre tilbake; “JEG HAR PRØØØVD!!!!!”

Men jeg gjør det ikke. Med mindre kanskje noen veldig nære sier det på en ekstremt feil dag.

Når det gjelder slike ting, som det på en måte er enkle løsninger på for dem som ikke sliter med det jevnt, men kanskje en natt eller ei uke nå og da, er det så stor mangel på forståelse.

Ikke at jeg trenger så himla mye forståelse på det med søvn, trenger ikke å snakke om det heller, men de råda kommer jaggu meg uansett. Og man blir såå lei.

Det blir liksom som å si til en med narkolepsi at han kanskje ikke bør sove på dagtid. Sove kun i sengen, til faste tider. Hver dag.

Altså 🙄

Som dere kanskje skjønner, jeg får ikke soveee! 😭😭😭 Kl er nå 05:56.

Er så trøtt, og er så sliten, men det går ikke. Har brukt hjernen og kroppen helt ut idag, og har prøvd med skjerm, uten skjerm, med lys, uten lys, med bok, med lydbok, uten lyd, to puter, ei pute, ingen pute. Snudd dyna. Gått på do. Snudd meg masse. Prøvd varmt rom og kjøligere rom.

Det siste jeg prøvde var å spise litt og lese bok, for så å gå og legge meg igjen. Funka ganske dårlig. Nattas forhåpentligvis siste, men sannsynligvis ikke siste forsøk, er å skrive et liitt mindre meningsfylt innlegg her.

Fordi jeg trenger å sovne. Føler faktisk øyelokka blir litt tyngre, så da må jeg finne på noe etter jeg er ferdig å skrive, så tyngden i øynene ikke fordufter igjen.

Prøver å stoppe her, slå av lyset igjen, og kanskje velge lydbok som nok en gang forhåpentligvis siste forsøk.

Natta 🧡

“Hva fyller du dagene med for tiden?”

“Men hva gjør du om dagen, May Kristine?”

Dette er det verste spørsmålet jeg kan få av de som liksom skal bety noe for hverdagen og fremtiden min, de som kan gjøre noe med den. For jeg har blitt spurt om dette i årevis, og merker jeg ikke tør å svare lenger, for uansett hva jeg svarer, kommer oppfølgingsspørsmålet; “Og så, da, hva gjør du da?”

La oss bare kalle en banan en banan. Ikke sant?
Jeg har mange forskjellige lidelser jeg SLÅSS mot hver eneste dag, hver eneste time. Ofte klarer jeg å late som ingenting, for å fungere. For eksempel sosialt, når jeg egentlig er så sliten at jeg egentlig bare trenger å krølle meg sammen til en ball og ha Kim ved siden av meg. Han som alltid sier at det går bra. Noen ganger må jeg heller late som.
Når jeg da er ferdig med det, må jeg ta igjen for de timene jeg klarte å late som. Så det blir dobbel lidelse. Helst ved siden av Kim som sier at det går bra.

Det er det jeg gjør om dagen, jeg prøver for harde livet å holde hodet over vannet! Står man med vann til halsen, kan man ikke henge med hodet, ikke sant. Det er det jeg driver med. Jeg prøver å holde hodet oppe for å ikke drukne.

Det er en fulltidsjobb. Ikke bare 100 %, 7,5 timer i døgnet, fem dager i uka, som de fleste jobber. Jeg snakker fulltid, altså. Full. Tid. Kan ikke snu ryggen til, hodet må opp.
Begynner hodet å glippe, må jeg passe på som Gaute i Farmen ved melkespannholding. “Opp med venstre arm!” Hvis ikke taper man, og den andre vinner en ukes opphold til.

Så dette gjør jeg da, hver eneste time. Det er en fulltidsjobb. Både kroppen og hjernen er fullt fokusert på det, hele tiden. Alt annet jeg måtte klare å gjøre, om det så er å sminke meg eller å dra på kjøpesenter fullt av folk, avhenger av hvor mye ekstra jeg klarer å presse meg.

I tillegg så har jeg dette lave stoffskiftet mitt, som har snudd hverdagen min totalt opp ned fysisk. Jeg har ingen energi lenger, og noen dager klarer jeg ingenting. Ikke som i å ikke gjøre noe ekstra, men INGEN TING. Det eneste jeg MÅ disse dagene, er å ta medisinene mine. Noen ganger glemmer jeg det også, for kroppen og hjernen er proppfulle av alt annet de må gjøre hver time hvert døgn.

Disse dagene er min eneste viktige oppgave å prøve å huske å ta medisinene mine.
Dette er dagene jeg må hvile på badet når jeg endelig har orket å gå dit for å gå på do, før jeg klarer å gå opp trappa igjen, for å sette eller legge meg igjen, for å hente meg inn igjen. Hente meg inn igjen fordi jeg har gått til badet og vært på do. Fordi det tapper meg, for jeg er allerede på minus i alt.

Jeg har følt at disse psykiske lidelsene er noe jeg må, men kan – på mitt eget vis – leve med. Fordi sånn er det bare, sånn er jeg bare. Så har jeg de tre siste årene begynt å få mer fysiske plager. Jeg er ikke vant til å være ordentlig fysisk syk, bortsett fra en jevnlig influensa eller bihulebetennelse.
Jeg kunne liksom gå over til de kreftene jeg hadde på lager fysisk, fordi jeg manglet det psykisk. Nå kan jeg ikke det lenger, og det er så himla tungt.

“Så hva gjør du, hva fyller du dagene dine med?”

Jeg får lyst til å gråte. Jeg har ALDRI skammet meg over plagene mine tidligere, aldri vært snakk om. Men nå så er det ikke lenger nok å si “jeg klarer ingenting, jeg er så dårlig/tom at det er det jeg orker. Kanskje stå opp, spise en eller to ganger i løpet av dagen, kanskje jeg orker å strikke en runde, hvis armene ikke verker.” Altså, det er jo sånn det er.

Jeg gjør det jeg MÅ, deretter gjør jeg det JEG må.
Det betyr at jeg gjør det jeg føler jeg MÅ, for å føle meg ca oppegående. Står opp, tar på meg klær, pusser tenner og tar medisiner. Går ut med Peder så han får gjort det han må. Passer på kjæresten min, og passer på meg selv. Jeg gjør det jeg må for å overleve dagen.

Så det JEG må – det er ting jeg gjør for å føle at jeg gjorde noe ut av den dagen. Det varierer så mye hva det er. Noen ganger tar jeg skikkelig tak og bruker meg ut på husarbeid, og som jeg koser meg da! Jeg får gjort så mye, og det blir så fint og flott, men i bakhodet synger de om at morgendagen blir vondt, og overimorgen og dagen etter der. Men jeg gjør det, når jeg klarer.

Andre dager er det å sminke meg for å føle meg freshere. Lysere, bedre. Før gjorde jeg det for å SE litt freshere ut, eller bedre. Nå gjør jeg det for å føle meg bedre. Å føle, det er så viktig nå.
Så kanskje jeg strikker en runde, eller et helt nøste. Jeg har lært meg å finne mestring i hver maske.

Jeg har strikket fire meter nå, skal strikke fire eller seks til, og jeg begynte på tredje tometersremse igår. Jeg gjør det for å sy det sammen til et pledd til meg selv. Fordi jeg da gjør noe godt for meg selv. Fordi jeg vet vinteren blir beinhard på leddene og musklene mine, og de dagene det er verst, skal jeg ha det pleddet rundt meg og tenke på at det ligger min egen mestring i hver og en av de flere tusen maskene.

Så driver jeg mye med bullet journal da, min store hobby. Den kan jeg sitte med i timesvis, men de siste seks ukene har jeg ikke gjort det. Jeg har gjort det nødvendigste, fordi det er en slik ting JEG må. Jeg motiverer meg selv og inspirerer meg selv, spesielt når jeg kan krysse ut en ting jeg har gjort den dagen, eller kanskje åtte ting. Jeg farger ut når jeg sov i natt, kanskje er det bedre søvn enn på en uke, og det er godt å se. Det er ting JEG må se. Mestring.

Jeg fyller inn skritt per dag. Jeg måtte stille ned “dagens mål” når jeg var sengeliggende LS-pasient i våres. Det var klin umulig å nå 10.000 skritt lenger. Det som gikk så fint før. Det som var gøy, og som var min mestring før. Det var så gøy når klokka vibrerte på håndleddet når det kom fyrverkeri og lysende “10 000” på den lille skjermen. Det var en fin greie før.
Men jeg skriver inn skrittene likevel, og blir motivert og glad for hver ekstra skritt jeg skriver inn i boka.
Fordi den følelsen er viktigere enn å gå selve skrittet, for meg.

Jeg ser på serier. Helst samtidig som jeg strikker eller holder på med bullet journal, eller veksler mellom de begge. Fordi jeg prøver å få hjernen og nervene til å koble av ved å ha på et eller annet øynene, og kanskje hvis jeg er heldig, hjernen, kan fokusere på. Følge med på.
Kroppen må også ha noe å fokusere på, der kommer strikking eller bujo inn.

Jeg snapper. Som i Snapchat. Jeg driver en kanal om psykisk helse, og jeg har mitt faste døgn hver uke. I tillegg har jeg et fast døgn i en annen kanal hver uke. Så to av mine døgn går med til det hver uke. Det er veldig givende, slitsomt, krevende, gøy, følsomt, vanskelig, interessant, og ikke minst viktig. Det hjelper meg, og det hjelper andre. Jeg skal på om tre timer, og jeg gruer meg. Jeg gleder meg også, for nå har jeg klart å publisere her, det er det flere av seerne våre som har lurt på. Fulgt med på. I kveld kan jeg si at jeg har publisert.

Ellers leser jeg mye også. For å sette hjernen over på noe annet, igjen. Men jeg klarer ikke strikke eller holde på med bujo samtidig, jeg må jo holde boka og bla i sidene. Lydbok, sier du? Det bruker jeg når jeg ikke får sove, jeg klarer ikke ellers.
Jeg leser mest romanserier, jeg elsker disse kjerringseriene, som jeg har kalt de noen år. Jeg har nemlig lest de i godt over 10 år, siden jeg var tenåring. Nå er jeg over 30 og kan vel snart bare kalle de serier, seriebøker. Men når jeg ikke klarer å lese serier, leser jeg vanlige bøker.

Kanskje ikke veldig vanlige, jeg leser mest tragedier, sanne historier, forferdelige historier. Det gir meg noe. Jeg finner noe til felles med alle slike bøker, uansett hva hovedpersonen har opplevd. Det er samme følelsene. Jeg kjenner de igjen, selv om jeg ikke har opplevd det noen av de har. Det fenger meg, og selv om det føles feil å si at jeg elsker slike bøker, forferdelige virkeligheter, elsker jeg slike bøker.

Jeg prøver å spise, og for å gjøre det må jeg handle, og lage mat, da. Når dagen min er så slitsom fordi jeg er på null, eller under null, er det et stort slit å handle. Men jeg gjør det jo, for det er en mestring jeg har jobbet MYE med psykisk, da skal jammen ikke “fysisk” få ødelegge det. Så jeg må jo, da.
Dette krever en hel dags energi, eller to.

Og sånn.

Sånt gjør jeg, da. Sånne ting som andre ser på som å slappe av, eller gjør på en time etter jobb. Det er min fulltidsjobb. For jeg har det “psykiske” og det “fysiske”. Som gjør alt så himla vondt, krevende og sinnssykt slitsom. Jeg jobber med og mot meg HELE dagen, hver eneste dag, hver eneste natt, hver uke, hele himla tiden.

“Det høres bra ut, du har godt innblikk i situasjonen din, og du gjør så mange riktige og viktige ting her!! Bra, May Kristine! Men, hva gjør du resten av dagen da?”

Som sagt før, holder jeg på med et innlegg jeg skal gi som brev til Nav og Dps. Hvis jeg tør. Og hvis jeg klarer å skrive det ferdig. Men dette er en start. Jeg veit virkelig ikke hvordan jeg skal takle dette lenger, behandlingen derfra. De er ansatt for å forstå, men de forstår jo aldri.

Imorra starter uke 7

Okei.

Dette er for å ta hull på den O’store Skrivesperre.
Kort oppsummering.

Jeg er i morgen ferdig med min sjette uke med full angst. Sammenhengende, hjertebankende, skjelvende, marerittskapende, søvnløs angst. Dessverre betyr “ferdig med sjette uke” bare at sjuende uke begynner, ikke at jeg virkelig er ferdig.

Søvnløs betyr ikke null søvn. Det betyr å ikke sovne uansett hvor trøtt man er. Å være så trøtt at man nesten sovner, men sovner ikke likevel. Til slutt – for meg mellom kl 07 og 10 på morgenen – slokner kroppen eller hjernen eller begge deler av utmattelse, fordi det ikke finnes mer reserve å bruke, fordi batteriet virkelig er tomt, fordi det er krise. Krise.

Og når det er helt tomt da, virkelig tomt batteri, så tar det tid og krefter å lade det opp igjen, så jeg har gjerne sovet til kl 16-19. Og dette er drepen for alt positive som finnes i hjernen min, altså. Man styrer det virkelig ikke selv, og jeg blir mer og mer deprimert for hver dag jeg våkner og ser at jeg gikk glipp av dagslys dette døgnet også.

Forrige uke prøvde jeg så hardt jeg kunne å snu, snu søvnen fremover istedet for bakover. Altså heller være enda lengre våken, enn å våkne/sovne tidligere. For det går jo ikke å våkne tidligere eller sovne tidligere når man har det sånn.
Så jeg var våken. Og var våken. Jeg trengte ikke engang kjempe noe særlig for det, det passet seg visst sånn ganske tilfeldig.
Sov annenhver natt, men det hjalp ikke i det hele tatt, det fortsatte like herlig.

Helt til en natt, hvor det bare snudde helt. I flere dager nå har jeg ikke klart å sove lenger enn til kl 05. og jeg har sovnet mellom 22 og 00. Hvorfor aner jeg ikke, men jeg kjenner jo det har med utmattelse å gjøre. Kanskje jeg faktisk klarte å snu det. Passer meg veldig for å klage nå, haha, meeeen jeg skulle gjerne heller sovet fra 22 eller 00 til 08, enn til 05, for jeg får flere timer for lite søvn hver natt nå. Og hva gjør det? Det fremprovoserer ny runde med utmattelse og utslitthet.

I går vasket og byttet jeg gardiner, støvsugde, tørket støv og byttet duker. Smårydda litt. Jeg visste at det var for mye, men jeg måtte passe på mens jeg klarte det. Sov 23.30-02.30, 3.30-05, og var lys våken. Spiste litt, strikka litt, så litt på Greys Anatomy. Var så sliten. Kjente at dette gikk ikke idag, jeg måtte sove mer. Tenkte at jeg uansett ikke fikk sove lengre enn til 09-10, men sov fra 08 til 14.15.

Veldig overraska og litt deppa, “har sovet bort dagen igjen”.
Men jeg må huske på at jeg har masse møkk i forbindelse med lavt stoffskifte. Bruker jeg mer energi enn jeg har, blir jeg hviletrengende og sengeliggende etterpå. Hvor lenge avhenger av hvor mye ekstra jeg brukte, hvor sliten jeg var før jeg starta, osv. I går overbrukte jeg det som gikk.

Så alt tatt i betrakting, var det ikke så halvgærent. Sov ca 10 timer, 5-6 timer mer enn de siste døgna, fordi jeg sleit meg helt ut igår. Innafor, sier jeg.

Ellers bruker jeg ca 24 timer i døgnet på å være redd, bekymre meg, jobbe med å prøve å slappe av, samle opp energi før jeg må bruke noe, så bruke den og så hvile fordi jeg egentlig ikke har noe energi, prøve å sovne, sove, og å våkne til en ny dag med det samme.

Imorra starter uke 7.

May Kristine?

Noen kvelder kan jeg være litt ekstra inneslutta, tankefull og urolig. Jeg har vært litt sånn i kveld, egentlig.

Ble litt inspirert av en “kollega” fra Psykmagasinet i helga, hun snakket om temaet “Hvem er jeg?” Dette tenker jeg å skrive om i kveld, etter en litt urolig tankekjør-stund.

For, hvem er jeg? JEG, liksom.

Jeg føler JEG kan bli borte i alt overfladisk, i alt materielt, i alt hverdagen innebærer.
Når noen spør hvordan det går, hva gjør jeg for tiden, er det vanskelig å svare, og det blir fort litt overfladisk for å ikke plutselig bli mye mer personlig enn det de som spurte egentlig lurte på.

For sånn “offisielt” nå, er jeg ei som jobber med meg selv psykisk, og som sliter fysisk. Jeg har ikke mulighet til å jobbe nå, fordi kropp og psyke ikke klarer det. Så hva svarer jeg egentlig når noen utenfor min nærmeste krets spør?

Det går jo mye i “Jo, takk, det går fint med meg!”, “Det går som vanlig, veit du, ehe..”, “Joda, det rusler og går!” tett etterfulgt med et “Hva med deg, har barna det bra?” for å unngå utbrodering.

Mens til de i min nærmeste krets da, de får kanskje noen ganger overdose av hvordan det egentlig går, ihvertfall er det slik jeg føler det selv. For det har vært det samme så himla lenge! Nå har jeg alltid slitt psykisk, og de to siste årene har det vært noe fysisk hele tiden. Og det er liksom det jeg kan fortelle om og ut fra da, nå som jeg ikke har jobb eller skole, og når jeg holder meg mest hjemme og i ro.

Men – det er jo aldri noe nytt! Jeg har jo samme svarene hele tiden. Sover dårlig, har så mye mareritt, har angst, er urolig, hadde angstanfall igår, jeg er kvalm og spyr, har migrene, jeg er sliten, det verker så fælt, alt er vondt, er sengeliggende med VONDT, jeg er utmatta, jeg orker ikke, jeg veit ikke om jeg tør, jeg tør ikke planlegge pga ustabil form, vi får se, vi burde ditt og datt – men jeg må se an, jeg har ikke råd, jeg kan ikke kjøre – har tatt medisiner med rød trekant på, kan vi utsette?

Altså.. Jeg forstår så inderlig godt at mine kanskje blir rådville, forvirra, lei, bekymra eller ikke skjønner bæret, når de aller mest får dette til svar hvis de spør. Jeg er drit lei selv!! Seriøst, jeg er så lei av disse svarene! Derfor har jeg noen ganger innimellom tatt litt pause, murt meg selv litt inne fordi jeg ikke føler jeg er noe nytt, jeg blir aldri bedre, jeg bare klager! Er det ikke det ene, så er det det andre – HELE TIDEN!

Men. Det er nå en gang slik livet mitt er akkurat nå. Jeg har vært deprimert en god stund, og da mister jeg mye ork og lyst til å kontakte folk, for jeg er jo ikke noe i humør, jeg er jo ikke spesielt blid eller glad, og jeg er ikke sprudlende eller ler meg skakk. Jeg føler meg kjip og litt som en påkjenning, en andre føler de må ta vare på, eller at de føler det er noe galt med meg. Mens jeg heller trenger en uke eller måned med å ta noen runder med meg selv, selv kjempe meg igjennom og overleve på det mest humane vis, nemlig å ta tiden til hjelp – lide meg igjennom.

Jeg skjønner jo godt at mine nærmeste legger merke til dette, kanskje ikke synes de får gode svar ut av meg, at jeg virker tiltaksløs eller initiativløs, og det er jo sant! Altså, jeg har vært langt nok nede mange nok ganger, til å nå vite at jeg IKKE skal presse meg for mye når jeg har det sånn. Det å gå på butikken, vaske gulvet eller ta en kaffekopp hos noen, kan være det jeg bør presse meg til å gjennomføre på noen dager, før jeg trenger litt tid for meg selv igjen, for så å presse og utfordre til en ny ting.

Som jeg skreiv i går, har jeg ny medisin for stoffskiftet, som jeg synes jeg merker positiv endring av allerede, etter halvannen uke. Jeg er absolutt ikke langt nede lenger, jeg har hatt overraskende lettere ettermiddager og kvelder i flere dager nå, og jeg håper selvfølgelig at det bare fortsetter, og at det bare går oppover. Det håper jeg gir meg nye svar å gi, enn det jeg har svart siden januar, når noen etterhvert spør hvordan det står til.

Som dere kanskje skjønner, så overskygger mine fysiske og psykiske plager MANGE andre ting i hverdagen min, og det blir tungt.

Så HVEM er jeg, under alt det der?

Jeg er May Kristine Kolstad.
Jeg er 29 år gammel, runder straks 30!

Jeg er dattera til pappa – Kolstad. Jeg er en Kolstad.
Like fullt er jeg dattera til mamma – Saga. Jeg er en Saga også.
Jeg er også stedatter eller bonusdatter, har en ekstra forelder.
Også er jeg barnebarn, til min eneste besteforelder, mormor.

Jeg har godt forhold til foreldrene mine og mormor. Vi har vært igjennom SÅ mye, men alle er der for meg på sitt vis. Jeg er yngstedattera til pappa og stemor, men jeg er nest eldste til mamma. Jeg er en datter som setter mine “voksne” utrolig høyt, og har veldig respekt for alle sammen. Jeg spør de hvis jeg trenger hjelp, og de hjelper alltid med hvert sitt. Felles for alle er at de kjenner meg og vet hvem jeg er, og det har de ikke glemt. Jeg har stødige og sterke voksne i livet mitt, og jeg kunne virkelig ikke vært dem foruten.
Jeg er også dessverre en datter og barnebarn som ikke alltid har like mye kontakt som jeg ønsker, men jeg prøver å være flink til å være åpen og forklare, og jeg tror de forstår. Jeg prøver å ta igjen litt på meldinger, snapchat og andre sosiale medier, for å dele hverdagen min med de voksne, jeg vil ikke at de skal gli unna. Kanskje er jeg vanskelig å forstå noen ganger, men jeg setter de ihvertfall veldig høyt.

Jeg er lillesøster, storesøster og stesøster.
Jeg er den som trenger tid og støtte noen ganger, og jeg er den som kan berolige, trøste, tulle og stille opp som en god person å snakke med. Jeg er forståelsesfull og rolig, og jeg prøver å se ting fra andres sider. Jeg kan gi råd, forslag og dele av egne erfaringer, få de til å føle at de ikke er alene hvis det skulle være noe. Jeg er her.
Jeg har alltid stilt opp når jeg har kunnet, og vil alltid gjøre det. Jeg er trygg, og det håper jeg de veit. Jeg er en søster som har respekt for mine andre søsken, aksepterer at vi er forskjellige selv om vi er nære, og jeg er veldig glad for at vi har så god kontakt som vi har. Jeg husker også så å si alt vi har opplevd sammen, og blir superrørt når jeg og for eksempel lillebror mimrer.
Jeg er en søster som får vondt når noen av søsknene mine sliter eller har vondt, er empatisk. Jeg er en søster som synes det er vondt at mine to yngste bor så langt unna så vi treffes så sjeldent og ikke får ta del i hverdagen til hverandre, men jeg gleder meg også veldig over hva de får til, hvor sterke og tøffe de har vært og er, og er glad de har funnet sine egne liv, mennesker og plasser.

Jeg er kjæreste, samboer og forlovede.
Jeg er en hengiven og trofast kjæreste. Jeg er støttende, fornuftig, sterk og trygg. Jeg er også skjør, avhengig, selvstendig og usikker. Det går så opp i opp, og vi utfyller hverandres kvaliteter og trekk veldig bra. Jeg er fast, jeg kjemper og jeg lever. Vi har tålt både rykter og usannheter, men vi er flinke til å snakke sammen. Er jeg skjør eller usikker, blir jeg backet opp med en gang. Jeg gjør det samme. Jeg er bekreftelsesøkende av natur, noe som sikkert virker unødvendig når det gjelder samme ting for tiende gang, for eksempel før en prøve på skolen, eller før et viktig møte. Jeg får likevel alltid “det kommer til å gå bra”, “lykke til, jenta mi”, “snart er det over, så kommer du til å være glad og lett igjen, ikke bekymre deg, du får det til”. Og det trenger jeg, om det så er første, fjerde eller tiende gang. Jeg er en kjæreste som trenger stabilitet, trygghet, omsorg og bekreftelse, og jeg er heldig som får det.
Det skal SÅ mye til for at jeg skal åpne meg, tørre å slippe noen inn i livet mitt og hverdagen min, med “alt” jeg innebærer. Men jeg klarte det, og har lært ekstremt mye de snart åtte årene jeg har vært kjæreste og samboer.
Samtidig, jeg er ikke en masende forlovede angående bryllup, haha 😆

Jeg er stemor/bonusmamma.
Jeg har verdens beste lille bonusdatter. Jeg har alltid vært forsiktig, livredd for å trenge meg på, forstyrre. I starten var jeg sjenert, usikker og redd for at det skulle krasje. Når jeg fort fant ut at dette kom til å gå veldig bra, ble jeg en trygg, morsom, trøstende, friere bonusmamma. Jeg er alltid her når det trengs å prate, jeg lytter ordentlig og gir tilbakemeldinger. Jeg er litt lærer, litt helsesøster, litt venninne, litt rådgiver, litt spillekompis, altså en skikkelig bonusmamma. Jeg har alltid vært glad i barn, og nå har jeg fått være litt mamma for denne jenta i snart åtte år, jeg har vært en trygg voksen så lenge hun kan huske. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått lov. ❤

Jeg er tante.
Jeg holdt på å svime av på 18-årsdagen min, av glede når jeg fikk melding om at mitt første tantebarn var født. På min bursdag! Riktignok var jeg på stor fest den kvelden, og ikke helt edru, men jeg er sikker på at jeg hadde grini like mye om jeg hadde sittet edru hjemme på rommet mitt. For denne lille gutten hadde jeg venta lenge på, og vært veldig spent på! Det var den beste bursdagsgaven jeg kunne få, å bli tante, spesielt var det at det falt på min egen 18-årsdag. Han vil alltid være mitt første tantebarn, både i teori og i hjertet. Jeg var og besøkte og hilste på dagen etter, og jeg var så rørt og gråt og gråt når jeg fikk holde det lille nurket. Nå blir han 12 når jeg blir 30 om bare noen dager, og jeg er stolt av å ha en så flott nevø.

Tre år senere kom ei lita jente, en liten luring som er av de sjeldne. Hun er modig og er seg selv, trenger ingen strøm eller mote å følge. Sånn tror og håper jeg hun vil være i årene som kommer, at hun er seg selv og står på sitt uansett. Jeg kjenner meg igjen i hvordan hun er, altså inni seg. Hun er utadvent, det var absolutt ikke jeg. Hun har også en helt spesiell plass i tantehjertet mitt.

I år har jeg blitt tante igjen, til ei lita type som skinner som en sol. Det er min yngste søster som har fått baby, og jeg er så stolt over både lillesøster og tantebarn. Hun er så liten, så fin, så fersk. Hun har hele livet, hele verden foran seg, hun er liksom helt ny. Jeg er så glad jeg får følge med, selv om jeg selvfølgelig skulle ønske vi bodde nærmere hverandre. Jeg håper virkelig vi kan bli ordentlig kjent og bli “tante og niese” selv om avstanden er ganske stor, og jeg gleder meg så mye til å bli kjent.

På grunn av meg og mitt, ser jeg heller ikke disse like mye som jeg skulle ønske. Men en skikkelig tantekos, hviskende hemmeligheter og morsomme utsagn, smelter bare hjertet mitt.

Jeg er May Kristine, May K, Mayka. Og jeg elsker alle jeg har rundt meg.
Jeg elsker å skrive. Jeg driver med bullet journal nesten hver dag, jeg er glad i dyr. Jeg liker å fotografere, lese, se serier. Jeg legger mye heller merke til detaljer – gjerne tilfeldige – enn det store og planlagte. Jeg tenker mye, men jeg jobber mye også. Jeg er snill, og prøver å ikke være noen byrde eller plagsom. Jeg er omsorgsfull, fornuftig, surrete og glemsk, men bevisst. Jeg er selvstendig, men også på så mange måter avhengig av de rundt meg.

Uten å gå i noen “rolle”, er jeg opptatt av rettferdighet, aksept, åpenhet og muligheter. Jeg er lei av tabu. Jeg vil være med å bryte ned, bygge opp og skape. Jeg er opptatt av og bevisst på fremgang, og aksepterer at det tar tid. Det finnes ingen quick fix her.
Jeg er så bevisst på meg og mitt, at jeg skal bli bedre, jobbe, utfordre, at det noen ganger blir for mye. Men jeg henter meg inn, jobber annerledes, utfordrer mer eller mindre, og er i sving igjen. Jeg prøver hele tiden, og det kommer jeg aldri til å slutte med.

Tro på Liothyronin

Nå sitter jeg med bildeoverføringer ut av en annen verden. Jeg har savnet et nettsky av noe slag, slik at alle bildene jeg tar med mobilen, automatisk lastes opp på skyen, så jeg ENKELT kan legge inn bilder her på bloggen. Jeg søker og kikker litt, og plutselig finner jeg ut at jeg HAR en slik lagring på nett. Fant tusenvis av bildene mine der, haha. Men, nesten 2000 bilder fra de siste 11 månedene måtte også overføres, så det driver jeg med nå. Så får jeg bare håpe at det funker lett heretter!

Denne uka her har jeg hatt flere fine, rolige ettermiddager og kvelder. Jeg har nesten vært litt bekymra, for jeg har ikke skjønt hvorfor. Jeg har vært litt redd for at jeg har hatt så mye i det siste at det nådde en slags grense slik at jeg ikke brydde meg lenger, og det var veldig skummelt.

Nå har jeg derimot forhåpentligvis funnet ut av det, og jeg tror rett og slett at det er den nye tilleggsmedisinen min for stoffskiftet som har begynt å virke! Det er veldig spennende. Jeg finner absolutt ingen annen grunn, så det må være dette. Jeg startet på denne medisinen forrige fredag, 9 dager siden.

Stoffskiftet påvirker jo alt i hele kroppen, absolutt alle organer. Og mange får problemer med både depresjon og angst av lavt stoffskifte. Det har jeg ikke tenkt veldig mye på, da jeg har jo både depresjon og angst fra før. Men nå har jeg jammen begynt å lure på om det hadde mer å gjøre med stoffskiftet enn jeg trodde.

De siste 5-6 ettermiddagene og kveldene, har jeg nemlig vært lettere til sinns enn på LENGE. Jeg føler at en slags tung sky har begynt å flytte seg litt fra fokuset mitt, den henger ikke like tungt over alt som den har gjort i mange måneder, kanskje noen få år. Jeg veit jo ikke hvor lenge jeg egentlig har hatt lavt stoffskifte.

Jeg tør ikke satse hele håpet mitt på dette, men jeg håper selvfølgelig ganske mye likevel. Nå venter jeg på mer energi og lettere dager, og nå som jeg har begynt å ta den første stoffskiftemedisinen på kveldstid, håper jeg også på bedre netter. Jeg tror rett og slett det ikke kan være noe annet enn den nye medisinens virkning, som har gjort denne endringen, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk starte på den.

Mange stoffskiftepasienter kan si at de har fått et nytt liv etter de har startet på denne tilleggsmedisinen, og det håper jeg virkelig at jeg også kan si etterhvert!

Nå er jeg logget på psykmagasinet sin snap, og tenker å snakke litt om depresjon og vinterdepresjon. Jeg bare tør ikke røre mobilen før bildeoverføringen er ferdig. Snart kan jeg poste bilder mye enklere her, og det gleder jeg meg til! Er tørt å både lese og skrive blogg uten bilder, så det håper jeg blir bra.

Snakkes snart!

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no