“Hva fyller du dagene med for tiden?”

“Men hva gjør du om dagen, May Kristine?”

Dette er det verste spørsmålet jeg kan få av de som liksom skal bety noe for hverdagen og fremtiden min, de som kan gjøre noe med den. For jeg har blitt spurt om dette i årevis, og merker jeg ikke tør å svare lenger, for uansett hva jeg svarer, kommer oppfølgingsspørsmålet; “Og så, da, hva gjør du da?”

La oss bare kalle en banan en banan. Ikke sant?
Jeg har mange forskjellige lidelser jeg SLÅSS mot hver eneste dag, hver eneste time. Ofte klarer jeg å late som ingenting, for å fungere. For eksempel sosialt, når jeg egentlig er så sliten at jeg egentlig bare trenger å krølle meg sammen til en ball og ha Kim ved siden av meg. Han som alltid sier at det går bra. Noen ganger må jeg heller late som.
Når jeg da er ferdig med det, må jeg ta igjen for de timene jeg klarte å late som. Så det blir dobbel lidelse. Helst ved siden av Kim som sier at det går bra.

Det er det jeg gjør om dagen, jeg prøver for harde livet å holde hodet over vannet! Står man med vann til halsen, kan man ikke henge med hodet, ikke sant. Det er det jeg driver med. Jeg prøver å holde hodet oppe for å ikke drukne.

Det er en fulltidsjobb. Ikke bare 100 %, 7,5 timer i døgnet, fem dager i uka, som de fleste jobber. Jeg snakker fulltid, altså. Full. Tid. Kan ikke snu ryggen til, hodet må opp.
Begynner hodet å glippe, må jeg passe på som Gaute i Farmen ved melkespannholding. “Opp med venstre arm!” Hvis ikke taper man, og den andre vinner en ukes opphold til.

Så dette gjør jeg da, hver eneste time. Det er en fulltidsjobb. Både kroppen og hjernen er fullt fokusert på det, hele tiden. Alt annet jeg måtte klare å gjøre, om det så er å sminke meg eller å dra på kjøpesenter fullt av folk, avhenger av hvor mye ekstra jeg klarer å presse meg.

I tillegg så har jeg dette lave stoffskiftet mitt, som har snudd hverdagen min totalt opp ned fysisk. Jeg har ingen energi lenger, og noen dager klarer jeg ingenting. Ikke som i å ikke gjøre noe ekstra, men INGEN TING. Det eneste jeg MÅ disse dagene, er å ta medisinene mine. Noen ganger glemmer jeg det også, for kroppen og hjernen er proppfulle av alt annet de må gjøre hver time hvert døgn.

Disse dagene er min eneste viktige oppgave å prøve å huske å ta medisinene mine.
Dette er dagene jeg må hvile på badet når jeg endelig har orket å gå dit for å gå på do, før jeg klarer å gå opp trappa igjen, for å sette eller legge meg igjen, for å hente meg inn igjen. Hente meg inn igjen fordi jeg har gått til badet og vært på do. Fordi det tapper meg, for jeg er allerede på minus i alt.

Jeg har følt at disse psykiske lidelsene er noe jeg må, men kan – på mitt eget vis – leve med. Fordi sånn er det bare, sånn er jeg bare. Så har jeg de tre siste årene begynt å få mer fysiske plager. Jeg er ikke vant til å være ordentlig fysisk syk, bortsett fra en jevnlig influensa eller bihulebetennelse.
Jeg kunne liksom gå over til de kreftene jeg hadde på lager fysisk, fordi jeg manglet det psykisk. Nå kan jeg ikke det lenger, og det er så himla tungt.

“Så hva gjør du, hva fyller du dagene dine med?”

Jeg får lyst til å gråte. Jeg har ALDRI skammet meg over plagene mine tidligere, aldri vært snakk om. Men nå så er det ikke lenger nok å si “jeg klarer ingenting, jeg er så dårlig/tom at det er det jeg orker. Kanskje stå opp, spise en eller to ganger i løpet av dagen, kanskje jeg orker å strikke en runde, hvis armene ikke verker.” Altså, det er jo sånn det er.

Jeg gjør det jeg MÅ, deretter gjør jeg det JEG må.
Det betyr at jeg gjør det jeg føler jeg MÅ, for å føle meg ca oppegående. Står opp, tar på meg klær, pusser tenner og tar medisiner. Går ut med Peder så han får gjort det han må. Passer på kjæresten min, og passer på meg selv. Jeg gjør det jeg må for å overleve dagen.

Så det JEG må – det er ting jeg gjør for å føle at jeg gjorde noe ut av den dagen. Det varierer så mye hva det er. Noen ganger tar jeg skikkelig tak og bruker meg ut på husarbeid, og som jeg koser meg da! Jeg får gjort så mye, og det blir så fint og flott, men i bakhodet synger de om at morgendagen blir vondt, og overimorgen og dagen etter der. Men jeg gjør det, når jeg klarer.

Andre dager er det å sminke meg for å føle meg freshere. Lysere, bedre. Før gjorde jeg det for å SE litt freshere ut, eller bedre. Nå gjør jeg det for å føle meg bedre. Å føle, det er så viktig nå.
Så kanskje jeg strikker en runde, eller et helt nøste. Jeg har lært meg å finne mestring i hver maske.

Jeg har strikket fire meter nå, skal strikke fire eller seks til, og jeg begynte på tredje tometersremse igår. Jeg gjør det for å sy det sammen til et pledd til meg selv. Fordi jeg da gjør noe godt for meg selv. Fordi jeg vet vinteren blir beinhard på leddene og musklene mine, og de dagene det er verst, skal jeg ha det pleddet rundt meg og tenke på at det ligger min egen mestring i hver og en av de flere tusen maskene.

Så driver jeg mye med bullet journal da, min store hobby. Den kan jeg sitte med i timesvis, men de siste seks ukene har jeg ikke gjort det. Jeg har gjort det nødvendigste, fordi det er en slik ting JEG må. Jeg motiverer meg selv og inspirerer meg selv, spesielt når jeg kan krysse ut en ting jeg har gjort den dagen, eller kanskje åtte ting. Jeg farger ut når jeg sov i natt, kanskje er det bedre søvn enn på en uke, og det er godt å se. Det er ting JEG må se. Mestring.

Jeg fyller inn skritt per dag. Jeg måtte stille ned “dagens mål” når jeg var sengeliggende LS-pasient i våres. Det var klin umulig å nå 10.000 skritt lenger. Det som gikk så fint før. Det som var gøy, og som var min mestring før. Det var så gøy når klokka vibrerte på håndleddet når det kom fyrverkeri og lysende “10 000” på den lille skjermen. Det var en fin greie før.
Men jeg skriver inn skrittene likevel, og blir motivert og glad for hver ekstra skritt jeg skriver inn i boka.
Fordi den følelsen er viktigere enn å gå selve skrittet, for meg.

Jeg ser på serier. Helst samtidig som jeg strikker eller holder på med bullet journal, eller veksler mellom de begge. Fordi jeg prøver å få hjernen og nervene til å koble av ved å ha på et eller annet øynene, og kanskje hvis jeg er heldig, hjernen, kan fokusere på. Følge med på.
Kroppen må også ha noe å fokusere på, der kommer strikking eller bujo inn.

Jeg snapper. Som i Snapchat. Jeg driver en kanal om psykisk helse, og jeg har mitt faste døgn hver uke. I tillegg har jeg et fast døgn i en annen kanal hver uke. Så to av mine døgn går med til det hver uke. Det er veldig givende, slitsomt, krevende, gøy, følsomt, vanskelig, interessant, og ikke minst viktig. Det hjelper meg, og det hjelper andre. Jeg skal på om tre timer, og jeg gruer meg. Jeg gleder meg også, for nå har jeg klart å publisere her, det er det flere av seerne våre som har lurt på. Fulgt med på. I kveld kan jeg si at jeg har publisert.

Ellers leser jeg mye også. For å sette hjernen over på noe annet, igjen. Men jeg klarer ikke strikke eller holde på med bujo samtidig, jeg må jo holde boka og bla i sidene. Lydbok, sier du? Det bruker jeg når jeg ikke får sove, jeg klarer ikke ellers.
Jeg leser mest romanserier, jeg elsker disse kjerringseriene, som jeg har kalt de noen år. Jeg har nemlig lest de i godt over 10 år, siden jeg var tenåring. Nå er jeg over 30 og kan vel snart bare kalle de serier, seriebøker. Men når jeg ikke klarer å lese serier, leser jeg vanlige bøker.

Kanskje ikke veldig vanlige, jeg leser mest tragedier, sanne historier, forferdelige historier. Det gir meg noe. Jeg finner noe til felles med alle slike bøker, uansett hva hovedpersonen har opplevd. Det er samme følelsene. Jeg kjenner de igjen, selv om jeg ikke har opplevd det noen av de har. Det fenger meg, og selv om det føles feil å si at jeg elsker slike bøker, forferdelige virkeligheter, elsker jeg slike bøker.

Jeg prøver å spise, og for å gjøre det må jeg handle, og lage mat, da. Når dagen min er så slitsom fordi jeg er på null, eller under null, er det et stort slit å handle. Men jeg gjør det jo, for det er en mestring jeg har jobbet MYE med psykisk, da skal jammen ikke “fysisk” få ødelegge det. Så jeg må jo, da.
Dette krever en hel dags energi, eller to.

Og sånn.

Sånt gjør jeg, da. Sånne ting som andre ser på som å slappe av, eller gjør på en time etter jobb. Det er min fulltidsjobb. For jeg har det “psykiske” og det “fysiske”. Som gjør alt så himla vondt, krevende og sinnssykt slitsom. Jeg jobber med og mot meg HELE dagen, hver eneste dag, hver eneste natt, hver uke, hele himla tiden.

“Det høres bra ut, du har godt innblikk i situasjonen din, og du gjør så mange riktige og viktige ting her!! Bra, May Kristine! Men, hva gjør du resten av dagen da?”

Som sagt før, holder jeg på med et innlegg jeg skal gi som brev til Nav og Dps. Hvis jeg tør. Og hvis jeg klarer å skrive det ferdig. Men dette er en start. Jeg veit virkelig ikke hvordan jeg skal takle dette lenger, behandlingen derfra. De er ansatt for å forstå, men de forstår jo aldri.

2 Comments

  1. Latuda
    27. november 2018

    💪😍❤ ilu 🌸

    Svar
    1. elverhoy
      23. januar 2019

      iluiluilu

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no