Hadet, tjueåra

De siste tiåret mitt har inneholdt SÅ mye rart. Mye fint, tungt, trist, bra, mestring, nedtur og fremgang. Kanskje det mest varierte og innholdsrike tiåret mitt hittil, noe som egentlig ikke er særlig rart, siden det ikke skjer såå mye i det første, og ikke alltid i det andre heller.

Da jeg var 20, fikk jeg meg samboer, min aller beste venninne flytta inn til meg, og vi kjente hverandre egentlig ikke. Første dagen bare lo vi, og skjønte vel plutselig hvor absurd og litt rart det var at hun plutselig bodde der med pappesker og klær og full pakke. Men for et år det ble! Det var et så nødvendig år for oss begge, det ga oss så mye, ikke minst et supert vennskap som vil vare for alltid. Vi er liksom sånne som snakker som om vi møttes igår, selv når det har gått et halvt år – som jo egentlig ikke bør la seg gjøre når vi bor 3 minutter unna hverandre, men det skjer faktisk. Og da er det jo herlig at det føles som om vi prata sist igår.

Dette året brukte vi mange seine kvelder, kjøreturer og skogsturer til å tenke, fundere, frykte og lure på fremtiden. Hva ville skje, hvor ville vi havne, ville vi finne noen vi ville dele livene våre med, ville vi bo i Hvittingfoss, og ville vennskapet vårt tåle alt mulig?

Det aller meste har vist seg å gå veldig bra. Det viktigste er at vi har det samme vennskapet som startet den dagen hun flyttet inn, og vi bare satt og lo av hele situasjonen. Det var først da vi begynte å bli kjent, og det er jeg så glad for.

Året etter søkte jeg meg inn på voksenopplæring, 21 år gammel. Aldersgrensen er egentlig 25, men jeg fikk plass fordi jeg oppfylte alle 3 ganske strenge kriteriene for å begynne som 21-åring. Jeg følte meg klar for å endelig ta utdannelsen jeg ønsket meg veldig.

Jeg gikk VG1 helse og sosial og VG2 barne- og ungdomsarbeider. Midt i utdannelsen fikk jeg kjæreste, samboer og hus på kort tid, og det skjedde mye. Jeg besto praktisk/muntlig eksamen med glans, selv om jeg hadde mye fravær på grunn av angst, og selv om jeg ofte det siste halvåret satt hjemme og grein over oppgavene mine jeg følte var altfor store. Men, jeg klarte det!

Jeg forlovet meg med Kim 01.01.2012.

I mai samme år fikk jeg meg en fin jobb, som jeg elsker fremdeles, selv om jeg dessverre ikke er der lenger. Det finnes dager hvor jeg savner det så mye at jeg har lyst til å dra bort og ta en vakt, haha, men nå må jeg bruke litt tid på meg selv og kjenne etter. Jeg jobbet der i fem år, og tror egentlig aldri jeg vil trives mer i annen jobb.

I september 2014 ropte skolebenken på skolehjertet mitt igjen, og jeg bråbegynte på utdannelsen som helsesekretær. Gikk VG2 helseservice, fikk tidenes angstanfall midt i prøveeksamen, noe som gjorde meg livredd den ekte eksamen. Jeg tok inn på hotell to netter i Drammen for å være alene med lesing og øving til eksamen, da den var praktisk/muntlig. Jeg grua meg helt sinnssykt. Men jeg klarte det bra, og var ganske så letta, glad og stolt når jeg pakka ut av hotellet og tok den alltid 2 timer forsinkede bussen hjem til Kim igjen.

Etter en kort vinterferie starta VG3 med et smell, helsesekretær. Vi merka med en gang at nå var det «alvor», nå var det VG3. Vi begynte med blodprøver, sprøyter og prøveanalysering, og fikk mange timer inne på laben.
Samtidig startet jeg på kjøreskole i Drammen, og kombinerte det bet mulig med dagene jeg hadde skole. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg skulle ha langkjøring – som jeg gruet meg veldig til – samme dag som vi skulle starte med blodprøver. Jeg måtte gå litt før, og må ærlig innrømme at jeg var litt letta når jeg sa til læreren at jeg ikke rekker blodprøver, jeg må gå til bussen kl da og da. Jaja, sa hun, det ordner seg. Da kunne jeg slappe av litt for denne gang.

Men rett før jeg måtte gå, sa hun «Da kan alle samles her oppe, for nå skal May Kristine prøve å ta blodprøve på meg før hun må gå til langkjøring»… Ehm. Ta mitt livs første blodprøve, på læreren? Mens hele klassen ser på? Jeg, den første i klassen? Tror dere jeg hadde angsten i halsen da eller?
Jeg skalv som en gærning, og tror jeg gråt litt mens jeg smilte supernervøst, visste altså ikke hva hverken hodet, kroppen, språket eller tankene skulle gjøre. Men, jeg stakk da, traff åren godt på første forsøk, og blod kom det. Jeg klarte det. Foran hele gjengen. HerreGUD for en mestring, og jammen tok det litt av nervene jeg hadde til langkjøringen.

29. mai hadde jeg oppkjøring og fikk lappen! Dagen etter hentet jeg min første bil. Da tok jeg lappen på tre uker!

I desember ventet den virkelige, store, avgjørende eksamen for hele utdannelsen, og jeg var så himla redd. Jeg hadde med Kim som støtte og mamma som var min pasient, da eksamen var praktisk med muntlig utspørring etterpå. Jeg gikk ordentlig inn i rollen som helsesekretær, hentet inn pasienten min, og utførte vaksinasjon, blodprøver med analyser, EKG, og ikke minst samtale og journalføring. Utspørringen gikk også veldig bra. Jeg ble litt ekstra nervøs når de spurte om det var noe jeg ville si, eventuelle feil jeg hadde oppdaget selv som jeg kunne forklare. Jeg nevnte blant annet at jeg glemte å få bekreftelse på pasientens navn, husker jeg. Da lo de litt og sa at DET gjorde ingenting. Så skulle karakter og tilbakemelding komme på nettsidene utpå ettermiddagen.

Jeg måtte tømme skapet mitt og komme tilbake inn til de med nøkkelen jeg skulle levere, og da ba de meg sette meg ned litt, de måtte snakke med meg. Jeg fikk jo totalt panikk innvendig, og tenkte på store ting jeg kunne ha glemt eller gjort feil, at dette var total fiasko. Da sa de at hvis jeg lovte å ikke si noe til de andre, skulle jeg få karakteren min med en gang, for de var veldig enige og hadde ikke noe å diskutere. Jeg fikk 6!!! Jeg begynte å gråte og spurte om de tulla, men nei, det var feilfritt! Perfekt! Og de visste hvor nervøs og redd jeg var, så når de var så enige ville de spare meg for lidelsen det kan være å vente, og de ville gi meg karakteren ansikt til ansikt.

Jeg takket så mye, og sa at jeg håpet læreren min, som var der med sensor, jo visste hvor hardt jeg har jobbet med både skole, oppgaver og innleveringer, og ikke minst meg selv, til tross for veldig høyt fravær. Hver dag jeg var borte pga angst, hver gang jeg måtte snu på veien fordi det grep meg, jobbet jeg enda hardere med skolearbeidet. Dette SKULLE jeg få til. Og hun sa at fraværet jo ikke var bra, men arbeidet mitt viste at jeg klarte det like godt som om jeg skulle vært på skolen, og at det viste at jeg tok det alvorlig.

Sjeldent har jeg tatt til meg en tilbakemelding på den måten, som tilbakemeldingene på eksamen. Jeg var så rørt, stolt og glad, og jeg husker jeg nesten hvisket det til mamma og Kim når vi gikk mot bilen for å dra hjem, at jeg fik 6!!

Dét ga meg så utrolig mye. Det ga mestring. Det ga håp, bekreftelse og det påvirket selvtilliten og selvbildet. Jeg kunne jo jeg og! Arbeidet lønte seg, ærligheten og åpenheten lønte seg, alt lønte seg. Og jeg følte jeg faktisk fortjente belønningen jeg fikk.
Faktisk åpnet opplevelsen og erfaringen med den eksamen SÅ mye for meg, for først da klarte jeg å tenke at jeg får til ting jeg også. At jeg er flink, smart og står på. At jeg får til det jeg vil.

Grunnen til at jeg skriver dette, er at jeg har hatt veldig vanskelig for å tenke at jeg klarer ting, og at jeg fortjener ting. Men Kim er så vanvittig flink til å fortelle meg det. Han har tro på meg når jeg setter igang med noe, han trøster meg når jeg tror jeg ikke får det til, og minner meg på alt jeg faktisk HAR fått til på kort tid, siden jeg flyttet hit. Han har liksom litt av selvtilliten min, og han deler den ut til meg når jeg trenger å bli minnet på det. Han sier jeg er flink, og at jeg klarer det jeg vil, og at jeg må slutte å være så streng med meg selv. Ikke bare tenke på alt som har vært vanskelig og vondt, men faktisk gi meg litt kred for at jeg HAR klart de store tingene.

Andre ting jeg har oppnådd det siste tiåret, er å få et godt forhold til min svigerfamilie. Jeg har vært så heldig der også, og jeg ble tatt så godt imot. Ikke minst, er jeg glad og stolt for at jeg har fått så godt forhold til dattera til Kim, at jeg får være en trygg voksen i livet hennes, selv om jeg ikke er en forelder. Likevel, når hun er hos oss, tenker jeg at hun er min der og da. Hun hører til i livet mitt, og jeg hører til i hennes. Å oppnå så god kontakt og så godt og åpent forhold med en datter som ikke er min, eller en stemor som ikke er mor, er ikke alle heldige med. Men jeg føler meg heldig.

Nå i seinere tid, har jeg tatt store tak i min egen helsesituasjon, både fysisk og psykisk, og det har jeg ikke alltid vært så flink til – altså å ta opp ting for eksempel. Men jeg har lært å sette mine behov mye lengre foran enn før, og jeg lytter mer og mer til meg selv. Det er ikke alltid det passer for alle andre, men det er viktig for meg i min prosess. Heldigvis er jeg også heldig med støtte – som jo kommer av åpenhet.

Til sist har jeg også gjort to ting som er store for meg – jeg har laget denne bloggen som er åpen for alle. Ikke bare for at folk skal lese om MEG, men for å skape forståelse til de som vil lese, de som måtte lure, de som tror de vet noe som ikke er sant – og det finnes det jo noen av.

I tillegg er det snapbabyen min, snappen «Ærlig talt – Psykisk helse» (aerligtaltsnap). Jeg er stolt over å ha startet den, og også der har jeg vært heldig, for jeg har fått to kjempefine jenter på laget mitt, og sammen gjør vi det faktisk veldig bra. Jeg får SÅ mange gode tilbakemeldinger på snappen, der jeg personlig deler ting som det er, på mitt døgn. Har jeg en skikkelig fæl dag, viser jeg det. Jeg pynter ikke på noe som helst. Har jeg en bedre dag, viser jeg det. Altså, for meg selv er snappen til for å vise hverdagen til noen med psykiske lidelser. Da vil jeg ikke bestandig bare sitte rett opp og ned og prate teori og fakta. Jeg vil VISE. Si hva jeg føler. Noen ganger gråter jeg, noen ganger er jeg veldig frustrert og deppa over situasjonen, mens andre ganger er jeg i en opptur og føler meg mer som meg selv, og kan da snakke om hva som gjør meg glad.

Der har vi fått bli kjent med mange gode personer, og det er noen gjengangere som betyr ekstra mye for både oss og seerne våre. Vi er en gruppe på 11 stykker som snapper mer enn andre, og folk liker det de ser. Det kan hjelpe så mange å følge en slik ærlig snap som ikke legger skjul på ting, men som snakker rett fra levra. Jeg har fått mange flotte og rørende tilbakemeldinger på at det jeg gjør er bra, viktig, sårt og ærlig. At jeg er så åpen, hjelper andre som kanskje ikke tør, fordi de da ser at de ikke er aleine. De som kjenner seg igjen i noe fra meg, sier det gjerne, og jeg får høre at det jeg sier og måten jeg ser på min egen situasjon, kan gi de annet perspektiv på sin. Få de til å tenke annerledes.
Slike tilbakemeldinger veit jeg de andre admins får også, og det gir oss virkelig glede, trygghet, og ikke minst selvsikkerhet nok til å fortsette. For det er beintøft å være så åpen, men det trengs.

Så takk, min kjære «tjueåra», for alt du har inneholdt, gitt meg og lært meg. Jeg er veldig takknemlig, og akkurat nå her jeg sitter, er det disse gode tingene jeg har klart å oppnå eller være heldig å få, jeg husker.

Imorra blir jeg 30, og da starter et nytt, spennende og forhåpentligvis positivt sett innholdsrikt, tiår.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stinena@hotmail.no