Det heter sosial angst

Jeg har planer om å komme igang med oppsummering av den siste tiden, for eksempel den siste uka, etter hvert. Men siden jeg er litt nede i en slags nervegrøft for tiden, venter jeg litt med det. Jeg tenker at det kan være en positiv ting for meg selv også, å se og gå igjennom hva jeg faktisk har gjort den siste uka, hva jeg har mestret, hva som gikk feil og dermed kan forbedres til neste gang, og å huske på de gode tingene.

Så det kommer.

Enn så lenge vil jeg skrive litt generelt om uka og helga likevel, fordi jeg føler jeg har jobbet hardt med meg selv i det siste, til tross for at jeg egentlig føler meg ganske dårlig.

Først og fremst var jeg jo på DPS, og det var skikkelig hardt. Som sagt var jeg ikke klar for denne timen – den første etter sommeren – men jeg trengte det SÅ mye! Det var som å fjerne en hjørnestein i den hardpakka “grunnmuren” jeg har fått bygd meg opp de siste månedene. En grunnmur av kjipe ting, av nerver, angst, mareritt, bekymringer, smerter og bare vondt. Alt har liksom samlet seg sammen og blitt til en diger klump av en grunnmur.
Vi røsket litt i den hjørnesteinen, og alt raste sammen til ruiner istedet, og det var så godt. Å ta hull på det, liksom.

Nå gjenstår jo opprydningsarbeidet, da. Sortering, hva skal beholdes og hva skal kastes, hva skal huskes og hva skal glemmes. Skal det bygges ny mur, eller skal det rives for godt? Det er jammen ikke enkelt.

Men, jeg vil tro at det er på grunn av denne timen på DPS, at jeg har klart NOE denne uka.

Jeg har tatt nye prøver for stoffskiftet, og var hos legen senere i uka. Der fikk jeg endelig resultater som tilsa at jeg kunne få begynne på en medisin nummer 2, og den har jeg gledet meg veldig til å få prøve. Mange har fått et helt nytt liv av den, og selv om jeg ikke tør å håpe på såpass, håper jeg likevel at jeg skal merke bedring. 💖

Jeg har vært på biblioteket, levert en del bøker, og hentet nye. SNAKKET uforberedt med bibliotekaren, og det var faktisk koselig, og ikke stressende. Jeg tålte det.

Jeg gikk tur, og klarte å kjenne på at det var godt, istedet for bare angst, faresituasjoner og stress. Peder (hunden) var også skikkelig flink, det hjalp helt klart mye! Jeg var så fornøyd når jeg kom hjem uten å være helt utslitt i hodet, men det ble ikke flere skikkelige turer denne uka. Selv om jeg tenkte på turen at “Hvorfor gjør jeg ikke dette hele tiden?”.

Jeg har fått og tatt ansvar det er lenge siden jeg har hatt, og jeg klarte det uten å stresse meg ihjel, jeg tok meg i å kose meg med det også. Vel vitende om at jeg snart kunne slappe av, da.

Jeg har lest ut to bøker!! Har hatt lesetørke en stund, jeg som har hatt 23 bibliotekbøker stående klare i sommer, haha. Så føler jeg er litt igang igjen nå, nå holder jeg på med bok nr. 3. Disse skal jeg skrive om seinere, da lesing er en av mine største interesser!

Jeg har vært ganske flink på å gjøre ærender denne uka, synes jeg. Faktisk vært litt ekstra effektiv, men dessverre utenfor huset. Samme det, jeg har vært flink.

Jeg har nå strikka over 2 meter på teppet mitt, og startet på neste remse. 😁 Den går det heller rimelig sakte med, men jeg skylder på garnet, da det splitter seg opp ofte og jeg stadig må rette opp, det er litt demotiverende.

Jeg har anskaffet både medisterfarse og elgkjøtt, og skal lage KJEMPEGODE elgkarbonader. 😍 Det blir nok i morgen.

Og ikke minst – jeg har vært veldig sosial de to siste ukene! Jeg har presset meg LANGT, men føler jeg har klart meg akkurat på grensa, så jeg er ikke helt sengeliggende. Jeg har faktisk tatt hensyn til meg selv, samtidig som jeg har presset meg. Tror det gikk akkurat.

Har vært litt rundt hos nær familie flere ganger de to siste ukene, og selv om jeg kan bli veldig sliten og ha mye angst både før, under og etter, har jeg følt at det alt i alt har vært koselig og fint. Jeg har også vært en del til hjelp, faktisk, og det har vært godt å klare å si ja, OG å klare det.

På fredag dro jeg til mamma etter legetime, for min yngste lillesøster med baby har kommet hjem på besøk for noen dager. Det var også to til innom, og det ble mye skravling og “høy energi”. Det var veldig koselig, og selv om det krevde mye, blant annet det å føle bølger av angst og kvalme av usikkerhet, klarte jeg å holde det litt på avstand, til jeg kom hjem og kunne kapitulere.

I går, lørdag, var jeg ute på marken i Hvittingfoss, og syntes det var veldig vanskelig når jeg gikk ut. Jeg gikk aleine, og følte jeg var så utrolig synlig der jeg gikk. Heldigvis satt storesøster og venta på meg, så jeg hadde et mål å gå mot. Klarte ikke slappe av noe særlig, og jeg sleit mye med kraftig svimmelhet og kvalme resten av dagen, men det kan like gjerne være pga ny medisin, som angst, vil jeg tro.

Vi dro også en tur innom mamma, lillesøster og tantebarn, og jeg følte det samme som dagen før. Kan jo også ha noe med at jeg var veldig uvel fra før. Hadde en veldig fin ettermiddag, men var også veldig deilig å komme hjem.

I dag, søndag, våknet jeg dårlig i kropp og nerver. Hadde harde mareritt, og følte meg veldig skjør og frynsete i nervene. Ingen god følelse. Lå lenge i senga før jeg skulle møte storesøster og lillesøster. Så måtte jeg bare bestemme meg, ordne meg, og etter hvert gå ut, den samme veien forbi masse folk som igår. Nå visste jeg at søstrene satt enda lenger igjennom “folkehavet” enn igår, men jeg holdt blikket rimelig strengt mot målet, og ble letta når det ikke var så mye folk akkurat der vi skulle sitte.

Mot slutten gikk jeg, lillesøster og tantebarn innom svigermor en rask tur, det betyr sosial-poeng, haha. Så gikk vi hjem til mamma. Der var vi i mange timer, skravla og kosa oss. Hadde det kjempefint, koselig og sosialt hele dagen.

Kom hjem ca 22.30, og skulle så inderlig ønske at jeg bare kunne nyte tanken på at jeg har hatt en fin kveld, en koselig helg, og en egentlig hektisk og tøff – men overlevd den – uke, men når jeg kommer hjem fra noe sosialt, om det så er jobb, skole, tannlegebesøk eller en kaffekopp hos familien, får jeg en ekkel, kvalmende følelse.

Den følelsen planter ørten ekle spørsmål i hodet mitt, den sår tvil i hver eneste krok i tankegangen min.

Var jeg helt teit i dag?
Snakka jeg for mye?
Sa jeg egentlig noe fornuftig?
Gikk jeg for hardt ut?
Var jeg plagsom, irriterende?
Snakker de om meg når jeg har gått?
Var det godt å bli kvitt meg?
Gleder de seg eeegentlig til neste gang jeg kommer?
Tok jeg for mye plass, overkjørte jeg noen?
Så jeg rar ut?
Har jeg kledd meg helt feil?
Når bør jeg dra?!

Sånn føler jeg det hver eneste gang jeg har vært sosial – på de aller fleste sosiale sammenkomster, om det er én eller hundre personer.
Dét er en stor grunn til at jeg sliter med å slappe av i sosiale settinger, for jeg kan ikke slappe av med sånne tanker og følelser. Jeg blir anspent, jeg er skjerpet, jeg er fokusert, og jeg er redd. Uansett hvor ufarlig det er, samme hvor ufarlig jeg VEIT det er, blir jeg sånn.

Og det overskygger så mye annet! Jeg synes ærlig og oppriktig at jeg har hatt en bra uke på én måte, jeg har faktisk jobbet veldig hardt. Gjennomført ting. Sagt ifra. Og jeg har jo hatt det fint, moro, koselig, bra! Men, det føles likevel sånn.

Det heter sosial angst.
Og jeg vil ikke at den skal styre meg.

1 Comment

  1. Sandra Marie
    29. august 2018

    Du kan ta det en skikkelig klapp på skuldra 🤗👏🏻👏🏻👏🏻💪🏻

    Syns du jobber veldig bra og du utfordrer deg masse . Jeg har også de samme tankene og følelsene når jeg er sosial , men jeg føler de forsvinner mer og mer og prøver å være mer i nuet . Det er absolutt ikke lett men det er verdt det tror jeg ☺️💜🤗

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no